Økonomi

Fra ”Tell ikke meg” til ”Han som teller”

I 2009 publiserte HRS en rapport med navnet ”Tell ikke meg”. Rapporten var et begrenset innvandringsregnskap og tittelen henspeilet på den fastlåste situasjonen om det direkte umoralske ved å snakke om innvandring og økonomi. Nå, fire år etter, er Finansavisen godt på vei til å bryte ned dette tabuet. I dag presenterer de adm. direktør i Statistisk Sentralbyrå, Hans Henrik Scheel. Hans store bekymring for tiden er innvandringens betydning for norsk økonomi. Og selv LOs sjeføkonom, Stein Reegård, er begynt å telle. Reegård mener det er åpenbart at innvandringen reduserer produktiviteten og gir økte lønnsforskjeller. Han advarer også mot fremveksten av et nytt tjenerskap.

La meg åpne med å si at jeg nærmest er blitt forelsket i Finansavisen. I årevis har vi i HRS forsøkt å få satt innvandring og kostnader på den offentlige agendaen, med eneste resultat at vi er blitt sett på som umoralske og noen som ”føkker opp stemningen”, for å si det slik som vi er blitt fortalt av flere, og HRS er således blitt fratatt mer og mer av bevilgningen sin. For i innvandrings- og integreringsdebatten har det vært følelser og syneseri som har vært gangbart, fakta er blitt et forstyrrende element. Denne Appreciative Inquiry-tilnærmingen (ikke fokuser på problemene, men holde fokus på det positive og gjenskape det i stor skala) fra vårt politiske lederskap skulle liksom være redningen for integreringen. Så da vi publiserte ”Tell ikke meg” var det heller vi selv som ikke lenger telte.

Og imens går Norge på dunken.

Så fikk Statistisk Sentralbyrå (SSB) en ny sjef. Adm.dir. Hans Henrik Scheel har jeg hatt tiltro til siden han satte seg i sjefsstolen i SSB. Ikke fordi jeg kjenner han, men rett og slett fordi han har lang fartstid fra Finansdepartementet og har rykte på seg for å være en god embetsmann (altså styrer unna politiske beslutninger) – og fordi han kan skatt. Da er en vel opptatt av fakta, tenkte jeg, og så er han kanskje litt kjip. I Finansdepartementet er nemlig de dyktigste de som vet hvordan man skal unngå å bruke penger. Jeg tror jeg fikk rett på begge deler. At han er økonomisk kjip er godt for Norge, men sikkert også kjipt for de ansatte i SSB – som antakelig får bruke mindre penger på kaker.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

I dagens Finansavisen (ikke på nett) blir vi bedre kjent med Hans Henrik Scheel. Her blir vi presentert for en sjarmerende, saksofonspillende, klartalende sjef med stor kjærlighet for matematikk kombinert med økonomi – og som en av Norges mektigste økonomer. Sistnevnte kan imidlertid samfunnsøkonomen og SSB-sjefen Scheel styre sin begeistring for:

– Du må huske at brorparten av SSBs arbeid er datainnsamling, og vi velger ikke selv hvilke data vi samler. Vi er i veldig stor grad bundet opp av EU i hva vi skal rapportere.

Jappetid – og boligkrakk

Vi lærer at Scheel gikk ut av universitetet i 1985 – da var det jappetid. Det er det ifølge Scheel også i dag.

– På mange måter var det en tid som minnet om nå. En voldsom og brå velstandsøkning, gode oljepriser. Og som nå hadde husprisene steget, og husholdningenes gjeld vokst. Også da hadde man forklaringer: Kredittreguleringene var opphevet. Det var naturlig at husholdningenes gjeld vokst.

Så kommer oljeprisfallet. Norsk økonomi får den hardeste nedturen siden andre verdenskrig. Arbeidsledigheten stiger, boligprisene faller.

– Selvfølgelig kan det skje igjen. Hvis petroleumsinntektene skulle falle, samtidig som rentene stiger.

Som etter hvert mange økonomer, er han bekymret for fallhøyden i boligprisene.

– Boligpriser får gjerne en oppadgående spiral i oppgangstider. Prisene stiger, man føler seg rikere, låner mer, og prisene stiger. Men hvis omslaget kommer, fungerer spiralen omvendt. Prisene faller, folk får låne mindre, noen må selge.

At det går mot boligkrakk kan vi også lese i dagens Dagens Næringsliv. Her rapporteres det om at Finanstilsynet har sammenlignet Norge og Irland. Det de fant taler for at det norske boligmarkedet kan gå på en kjempesmell – nærmest når som helst. Og at det er arbeidsinnvandringen som kan utløse boligkrakket.

Innvandring

Innvandring er også Scheel opptatt av. Når Finansavisen spør ham om hvilket felt innen økonomien som især opptar ham om dagen, trekker han nettopp frem innvandringen.

– Befolkningsveksten som følge av innvandringen har vært høy lenge, og det er klart at hvordan denne kommer til å utvikle seg vil få meget stor betydning for norsk økonomi.

Ifølge Finansavisen mener mange å ha sett at Scheel virkelig har festet grepet med SSBs siste Økonomiske analyser (1/2013). For som avisen skriver ”I det hele var tidsskriftet mat for enhver Mons som er bekymret for de økonomiske konsekvensene av innvandringen.”

Som jeg tidligere har omtalt sier SSB i denne (Økonomiske analyser 1/2013) at Norge ikke er avhengig av arbeidsinnvandring. Høy levestandard kan snarere være en årsak til høy innvandring, enn en konsekvens. Det påpekes at innvandringen både har stabiliserende og destabiliserende mekanismer. For hvis innvandringen svekker de offentlige finansene, vil det isolert sett bety redusert levestandard for dem som allerede bor i Norge. Så selv om det er lønnsomt med en hardtarbeidende, høyproduktiv arbeidsinnvandrer som ankommer ferdig utdannet, ikke henter sin familie hit og drar før alderdommen begynner å koste staten penger (av Dansk Nationalbank, i 2008, omtalt som ”superinnvandreren”), er ikke dette representativt for innvandringen verken til Danmark, Norge eller andre land i Europa. Dette er nå også stadfestet av SSB.

Finansavisen omtaler dette som et taktskrifte:

Det er et taktskifte for et SSB som ofte har blitt beskyldt for å være altfor innvandringspositive i sine tall og fremskrivninger. I 2003 viet for eksempel VG en kommentarartikkel til SSBs demograf Lars Østby fordi han ikke ønsket å gi anslag på den fremtidige innvandrerbefolkningen, angivelig fordi det ville stemple mennesker som innvandrere lenge etter at de ankom landet.

Ja, det er noen av oss, og kanskje i særdeleshet HRS, som har kritisert demografene i SSB både for å være for ”positive” med sine innvandringstall – og dertil for politiske – samt at de har for liten forståelse for økonomi. Faktisk var det i 2003 at mitt forhold til SSB fikk seg en alvorlig knekk, omtalt blant annet her. Ja, da vi publiserte befolkningsstatistikk for Oslo (Oslo segregeres raskt, 2010) mente endog demograf Lars Østby at demografi ikke var så interessant. Og siden har en del i SSB, i særdeleshet de som jobber med innvandringtall, klart å irritere meg mange ganger. Ikke minst med deres såkalte ”myteknusing”, noe som synes å ha blitt rene sportsgrenen for Østby. Faktisk sist i dag. Norsk Folkehjelp har startet et nettsted der de skal bevise at ”fordommer fordummer” – og så er det akkurat det de gjør, fordummer altså. Og en av fordummerne er Østby, der han igjen skal ”knuse myter om innvandring”. Her hevder han for eksempel at Norge ikke har høy innvandring sammenlignet med andre land i Europa. Say no more.

Scheel påpeker derimot til Finansavisen at de ansatte i SSB har lov til å være politisk engasjerte – men det er et men som han tydeligvis må klargjøre enda tydeligere:

– Det er helt i orden. Det som ikke er i orden er å la sine faglige analyser eller vinklinger bli farget av politiske preferanser. Vi skal produsere tall og analysere, ikke drive politikk. Her har vi en god kultur i SSB.

Min erfaring er at Scheel er vel optimistisk hva gjelder SSBs kultur – men da er det jo en fordel at den samme Scheel ikke frykter kritikk, nettopp fordi han er mest opptatt av fakta:

Kritikk preller av 

– Jeg er ikke så redd for at vi blir kritisert. Det jeg er opptatt av er at vi leverer tall som gir et så presist bilde av virkeligheten som mulig, og at våre faglige analyser holder mål.

Det er også slik en venn beskriver ham. These are the facts. Du kan like dem eller ikke, men slik er det. Hilsen Hans Henrik Scheel.

Kanskje kan man si at han er post-post modernismens først SSB-sjef? I hvert fall hvis man med post-modernist tenker på en person som tror at man endrer virkeligheten ved å endre språket.

– Vi spøkte en gang med en SSB-ansatt om de ulike grepene dere hadde tatt for å beskrive de dere i dag kaller innvandrere fra ”Regiongruppe 3”. Engang kalte dere dem for fremmedkulturelle, deretter ble de ikke-vestlige, før nå altså regiongruppe 3. Vi spurte ham om ikke det var dypt diskriminerende å gi denne gruppen en tredjeplass. Det er jo tross alt dem det er flest av i verden. Han ble nokså bekymret, inntil han forstod at vi spøkte.

– Å lage statistikk er i bunn og grunn å beskrive virkeligheten gjennom å tre begreper, definisjoner og klassifikasjoner over et datamateriale. Denne virkeligheten er noe reelt. Man kan endre virkelighetsbeskrivelsen gjennom å endre definisjonene, men man endrer ikke selve virkeligheten.

Nei, vi endrer ikke virkeligheten med ord og begreper, selv om de som jobber med innvandring i SSB gjør så godt de kan. Da vi i 2008 publiserte ”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?” kritiserte vi nettopp SSBs endring av språkbruk. Språkendringen ble gjort av SSB samme år og begrunnet med at et ”inkluderende samfunn forutsetter et inkluderende språk”. Dette er i vår tolkning å bedrive politikk – som bør ligge langt fra det å telle.

LO har også begynt å telle

Det er ikke altfor lenge siden LOs sjeføkonom, Stein Reegård, nærmest bagatelliserte problemene på arbeidsmarkedet for en rekke innvandringsgrupper. Bakteppet var at NHO i 2010 viste til den rekordstore innvandringsveksten i Norge kunne true velferdsstaten. Reegård gjorde da sitt for å bortforklare de faktiske forhold, som jeg har omtalt her.

Så har Reegård telt litt mer. Nå er det også for han åpenbart at innvandringen reduserer produktiviteten og gir økte lønnsforskjeller. Til Finansavisen er Reegård tydelig på hva dagens innvandring betyr for produktiviteten og BNP per innbygger.

– Den reduserer produktiviteten. To årsaker: Realkapital pr. arbeidstaker reduseres i utgangspunktet og investeringer erstattes av mer bruk av «billig» arbeidskraft.

– Normalt ville dette bety lavere BNP pr. innbygger, og infrastruktur pr. innbygger vil også falle, sier han.

Økte lønnsforskjeller

I tillegg peker Reegård på at inntektsfordelingen vil bli forandret av innvandringen.

– Inntektsfordelingen blir skjevere. Dels ved at innvandrere har lavere inntekt enn normalen, og fordi lønningene presses ned i tjenesteyting der lønnsevnen allerede er lav.

Som Finansavisen peker på hevder mange at innvandringen tilnærmet er hevet over politisk kontroll. Vi har EU-innvandringen på grunn av EØS-avtalen; altså som et resultat av de «fire friheter», mens flyktninger og familiegjenforening følger av ulike internasjonale konvensjoner.

Selv dette bildet er nå Reegård interessert i å nyansere:

– Man må skille mellom innvandring fra EØS eller utenfor EØS. Mye kan gjøres for å påvirke førstnevnte, men spillerommet er større for den siste.

Vel talt, Reegård.

Ubalanser – og fremvekst av tjenerskap

Tidligere har sjeføkonom Steinar Juel i Nordea Markets redegjort overfor Finansavisen hvorfor innvandringen kan være en kilde til ubalanser, noe Reegård samstemmer i:

– Fordelen med innvandring er at veksten kan bli større uten at det oppstår pressproblemer i arbeidsmarkedet. I boligmarkedet øker innvandringen presset. Men når det snur blir presset negativt; arbeidsledigheten kan øke ekstra mye.

– Hva er det enkleste grepet for å øke arbeidsdeltakelsen blant innvandrere?

– Bedre inkludering krever mange typer grep. Både for nye innvandrere og etablerte arbeidstakere er kapasitet og kompetanse i tiltaksinnsatsen viktig. Dessuten må vi gjøre alle anstrengelser for å begrense juks og useriøsitet.

– Har innvandringen redusert norske lønninger?

– I nyere tid har norske lønninger i gjennomsnitt vokst mer enn nok. Det er fordelingen mellom høyt og lavtlønt som er hovedproblemet, hvis vi har rettferdighet som utgangspunkt. Vi bør begrense tendensene til et tjenerskap og voksende lavlønnssegment.

Da kan det jo være på sin plass å minne om slagordet til Arbeiderpartiet: ”Vi tar Norge videre”, som en eller annen moromann på Facebook (husker ikke hvem) så passende omskrev til: ”Vi tar Norge vi dere”.

Eller hva med SV sitt slagord: ”Ulike mennesker, like muligheter” – for mer virkelighetsfjernt kan det knapt sies.