Etter artikkelen om at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen kan representere en årlig nettokostnad tilsvarende oljepengebruken, registreres flere misforståelser, og flere stiller spørsmål om det virkelig er mulig og hvor tallet kommer fra.
Som det fremkommer i vår artikkel er dette kostnader som ikke ble beregnet av den gang Finansavisens journalister Kjell Erik Eilertsen og Ole Asbjørn Ness, da de startet gravearbeidet rundt innvandringesn kostnader for en håndfull år siden. De fikk dette anslaget via en troverdig kilde, en kilde som vi ikke kjenner identiteten til, da vi vet at det er nytteløst å spørre journalister om kilder. Nettopp kildevern lever man av, hvis man ønsker gode kilder.
Men kanskje vi som har jobbet mye med innvandringsrealterte kostnader begynner å bli «blinde» på disse tallene, så la oss ta det én gang til.
Forutsetningene for tallene
I Finansavisens reportasje- og artikkelserie om «Innvandringsregnskapet» ble det stilt en rekke spørsmål ved forutsetningene som ble gjort i SSBs beregninger. Og oss som fulgte nøye med på disse avsløringene, husker at dette var forutsetninger som SSB, da ved Erling Holmøy, selv sa var diskutable. For eksempel påpekte Holmøy at SSB la til grunn at andregenerasjon, de som er født i Norge av innvandrerforeldre, er og blir «perfekt integrert», og altså ikke på noen måte skiller seg ut fra etnisk norske.
Faksimile fra Finansavisen i 2013. Kostnader og utgifter ved innvandring for tre innvandrergrupper (ikke-vestlig som rød, øst-europeere som blå og vestlige innvandrer som grønn)
Slik er det ikke, for selv om andregenerasjon gjør det bedre enn foreldregenerasjon, så er det fortsatt et avvik fra etnisk norske for eksempel på sysselsetting, innbetalt skatt og forbruk av trygder og stønader. Dette handler altså om forutsetningen for fordelingen av kostnader.
Hvis alle offentlige utgifter (være seg skole, helse, barnehage, politi/rettsvesen og lignende), samt utgifter som spesifikt kan knyttes til innvandring og integrering (alt fra mottaksapparat, behandling av asylsøknader og -klager, bosetting etc.), fordeles likt på alle innbyggerne, sier det seg selv at det blir en skjevfordeling.
Dette poenget undestreket HRS i 2009 i rapporten «Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten». Her påpekte vi at vi synliggjorde inntekter og kostnader for ulike grupper med utgangspunkt i skatte- og trygderegnskapet, de direkte identifiserbare utgiftene knyttet til innvandring på statsbudsjettet og kostnader knyttet til lavere arbeidsdeltakelse blant innvandrere. Vi poengterte videre at det også er «en rekke andre utgifter som kan knyttes til innvandring og integrering, for eksempel ekstra utgifter knyttet til språkopplæring i skolen, tolketjenester, helsetjenester, domstoler med mer, men vi har her tatt utgangspunkt i det som via statsbudsjettet direkte kan knyttes til feltet».
At ikke alle offentlige utgifter er jevnt fordelt i befolkningen, ble også synliggjort da Regjeringen måtte utarbeide et tillegg til statsbudsjettet for 2016, grunnet folkevandringskrisen.
Ønsket ikke å bli sitert
Finansavisen ble i dette arbeidet fortalt av en kilde fra forskningsmiljøet at «kostnaden forbundet med den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen tilsvarte oljepengebruken og mere til», men ønsket ikke å bli sitert på et slikt utsagn.
Det oppsiktsvekkende bør være at så mange økonomer, politikere, samfunnsforskere og lignende ikke ønsker å uttale seg om et så særdeles viktig tema som innvandring- og integreringsdebatten er. Og de fleste som faktisk har «snakket» så langt, har regelrett snakket seg bort. Dette ble nylig omtalt av forsker Kjersti Thorbjørnsrud.
Vi kan skrive under på at denne pålagte tausheten lever i beste velgående. Etter HRS’ avsløringer om milliardene som sendes ut av Norge hvert år av privatpersoner via betalingsforetak, har vi prøvd å få en rekke fagfolk og politikere i tale. Uten hell, så langt.
Vi husker jo også avsløringen om Trine Skei Grande (V) sin reaksjon på mediers oppslag om «innvandringsregnskapet». Grande sendte en SMS til daværende SSB-direktør Christine Meyer. Her spurte hun om SSB mener det er greit å bli brukt «som sannhetsvitne for rasister». Sannheten er altså blitt rasistisk, tenk litt på den. I dag er den samme Skei Grande kulturminister – og dermed den som har ansvaret for pressestøtten.
250 milliarder
Så må vi presisere hva «årlig nettokostnad tilsvarende oljepengebruken» i sitatet innebærer.
Spørsmålet da er hvor mye oljepenger vi bruker. Som kjent har vi siden 2002 hatt en handlingsregel (fastslår hvor stor del av inntektene fra oljepengene som kan brukes hvert år) som samlet for hele perioden (fra 2002 til inngangen for 2018) har ligget på i underkant av 4 prosent. De siste årene har den ligget rundt 3 prosent. Men siden Oljefondet vokser, blir det mer avkastning innenfor samme handlingsregel, altså mer penger å dytte inn i norsk økonomi. Og høy offentlig etterspørsel kan bidra til lønnspress i deler av økonomien, som igjen fører til lønnsvekst. Der står Norge nå – sammen med høy innvandring.
I 2013 var oljepengebruken ca. 117 milliarder kroner, som siden bare har økt. I år er det budsjettert med et oljekorrigert underskudd på 245,412 milliarder kroner (revidert nasjonalbudsjett, s.34).
Her oversikt fra for perioden 2007-2016 (graf NRK):
Skal vi så dytte på dette «mere til» fra sitatet som Finansavisen den gang ikke publiserte, så vil det handle om at når oljepengene er brukt opp må regningen dekkes inn. Siden den ikke-vestlige befolkning har et betydelig underskudd, må overføringer hentes fra den øvrige befolkningen.
Altså kan det være bare en del av befolkningen som nyter godt av oljeinntektene, mens skattebetalerne i tillegg kan måtte delfinansiere de innvandringsrelaterte kostnadene. Er det rart det er tomt for vann i bassengene, at skolene mangler lærere og helsesøster, at leger må drive med en masse tid til sekretæroppgaver heller enn å redde liv og helse, at personer på aldershjem (om de er så heldig at de har fått plass) blir servert elendig mat, mindre politi i gatene osv. Det er ikke penger til alt. Det må prioriteres.
Siden den ikke-vestlige innvandringen til Norge fortsetter og all den tid oljepengebruken øker, ja, så kan vi snakke om over 250 milliarder kroner årlig i kostnader utløst av innvandringspolitikken. Og hvis staten bruker mindre oljepenger, mens den ikke bærekraftige innvandringen fortsetter, hva skjer da? Jo, da blir det høyere skatter og avgifter og reduserte velferdstjenester.
Om 2013-sitatet om at «kostnadene forbundet med den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen tilsvarer oljepengebruken og mere til» stemmer i 2018, er vanskelig å vite. For det gjenstår et faktum:
Dette er tall og beregninger som Norge åpenbart ikke vil ha på bordet. Hvorfor? Det er bare å gi SSB et slikt oppdrag, så kan vi kanskje få en faktuell diskusjon.
(HRS har igjen vært i kontakt med Kjell Erik Eilertsen, som ikke ønsker å bli sitert)