Lily Bandehy kritiserer Abid Raja og Mohammad Usman Rana for å være kamuflerte islamister som meler sin egen kake for politisk definisjonsmakt. De har oppnevnt seg selv som talsmenn for innvandrere, og misbruker at de er født i Norge til å fremme noe ”nytt norsk” som ”innvandrere” betakker seg for. Slik blir man ikke medieyndling av, for der passer det best med de ekstreme. Gjennom de ekstreme, gis ”humanistene” anledning til å bevise hvor tolerante de er.

En prest som lyger. Aviser på den danske venstresiden som manipulerer og sprer løgner. Norske aviser på venstresiden som refererer løgnene ukritisk. Dette er sannheten om politiaksjonen i Brorson kirke mot utviste irakiske asylsøkere. Med andre ord; den notoriske uetterretteligheten i deler av media synes å være umulig å kurere.

Senterpartiets Ola Borten Moe viser seg nok en gang som en som tør der andre tier. I dag tar han et kraftig oppgjør med norsk integreringspolitikk, hvilket han ikke er alene om, men han henger bjella på katta: Den er mislykket i mangel på norsk selvtillit og fordi norske verdier hver dag blir truet. Hans oppskrift er like enkel, som den er genial: - Tenk norsk, sier Borten Moe.

Den såkalte integreringen går sin skjeve gang. I dag meldes det om den ”tilpassning” som skjer i norske barnehager ved at det synges muslimske sanger under muslimske høytider. Praksisen førte til at en assistent ved en av Oslos øst barnehager sluttet. Per-Willy Amundsen (FrP) kaller det snikislamisering, mens avdelingssjef Kerstin Berglund i Oslo kommune forsvarer sangene med andelen ”ikke-vestlige” i barnehagene. Tror virkelig Berglund at alle med ikke-vestlig opphav er muslimer?

Noen innpakninger er mer avslørende enn tildekkende, noe ikke minst den muslimske badedrakten, burkini, må kunne kalles. Oppfinnelsen av en slags heldekkende badedrakt, vel så godt representert ved dykkerdrakt, skulle ivareta muslimske kvinners krav til sømmelighet, som blant annet innebærer at kvinner ikke skal vekke for mye oppmerksomhet. Men Idrettsetaten i Oslo har tillatt at muslimske kvinner skal få boltre seg i Oslos bassenger med burkinien eller annen påkledning. Da vet vi to ting: disse kvinnene vil vekke oppmerksomhet, og konservative muslimer har vunnet nok en arena.

I dag omtaler Aftenposten den nye boken min, ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. Det vil si at avisen har intervjuet meg knyttet til offisiell lansering av boken førstkommende mandag. Uten at avisen selv antakelig forstår det, bekrefter intervjuet medias notoriske uredelighet.

Fornuften er ikke i front i valget om å underkaste seg fastemåneden ramadan, mener Walid al-Kubaisi. Fastingen fører til overspising etter solnedgang. Dessuten har fasten mistet sin mening siden Muhammeds tid. Alle i Norge har tilgang på mat. De rike trenger altså ikke å faste for å kjenne sult, for så å dele av sin rikdom med de mistrøstige. Staten Norge ivaretar folks ”sult”.

Knapt noen har bidratt mer til å skitne til den danske innvandringspolitikken og moralen internasjonalt, enn den danske forfatteren Carsten Jensen. I årevis har han herjet med desinformasjon og manipulasjoner om hjemlandet sitt i norske og svenske avviser, sist da utviste irakere ble hentet ut av en kirke denne sommeren, mener en av hans medborgere, som hun ikke er særlig stolt av. HRS sin nye skribent, den danske antropologen Britta Mogensen, har sett seg mektig lei på Jensens skriblerier. Hun ber han rett ut om å slutte å kalle seg danske: ”Jensen udtrykker tvivl om, hvorfor han kalder sig dansk. Det gør jeg også. Jeg håber, han aldrig gør det mere.”

I 2008 fikk 10 300 personer innvilget norsk statsborgerskap, nesten 4 600 færre enn året før, melder Statistisk sentralbyrå. Den største gruppen som ville bli norske statsborgere, var somaliere. Halvparten av disse var barn. Deretter følger irakere.

Hadde jeg vært adoptivforelder til et mørkhudet barn, tror jeg rett og slett jeg hadde fått panikk etter valgdebattene på fjernsyn i går kveld. Enten det er en programleder eller en politiker, snakkes det om språk- og læringsproblemer i Osloskolene når ”de hvite barna” blir i mindretall. Slik settes debatten tilbake til 80-tallet og vel så det, da fokus var på farge, og ikke på hvordan vi kan klare å skape et kulturelt og verdimessig fellesskap. Mener politikere og journalister i fullt alvor at våre utfordringer handler om hudfarge? Kjenner de ikke et eneste adoptivbarn eller andre som er like helnorsk i sitt tankesett som enhver ”totning”?

Muslimenes faste startet sist lørdag. Fasten innebærer at fra soloppgang til solnedgang skal verken vått etter tørt inntas. Mange barn deltar på fasten, dette merker de som arbeider i skolene. I Danmark er det i tillegg avdekket at elever som ikke deltar aktivt i fasten, mobbes av de som opplever seg som ”mer riktige” muslimer.

Shakil Rehman tar et ramsalt oppgjør med andregenerasjonsinnvandrere som Abid Raja og Usman Rana: De kveler debatten om islam og undertrykking, mener Rehman. De får dertil god drahjelp fra journalister, som Rehman trodde skulle være opptatt av individuell frihet og likestilling. Slik går Rehman rett inn i kjernen av deler av boken ”Rundlurt: om innvandringen og islam i Norge”, som lanseres om noen dager.

Uten tildekning av kvinnene, kunne ikke Muhammed ha gjennomført sitt erobringsprosjekt. Kvinner bruker hijab frivillig, ingen tvil om det, men for de som nekter å synliggjøre sin tilhørighet til den verdensomspennende ummaen, finnes det et arsenal av metoder for å få dem på bedre tanker, mener Lars Hedegaard, historiker og leder av det danske Trykkefrihedsselskabet, som har kastet seg inn i den opphetede danske debatten om burkaforbud og hijabens funksjon i Danmark. Hedegaard sier at hijaben er et av islams ”absolutt viktigste våpen”.

For islamistene er tildekning av kvinner avgjørende i kampen deres mot demokratiet og for teokratiet. Den iranske forfatteren Amir Taheri, som på nært hold bivånet Khomeinis revolusjon, mener at både skjegg og hijab er det iranske regimets ”mest utbredte uniformeringsredskaper", og definerer disse redkapene for "rekvisitter i en kampagne for visuell terrorisme", hvis hensikt blant annet er å skremme motstanderne. I dagens Europa brukes islamistiske uniformeringsredskaper til det samme: Motstanderne er de vantro og ”dårlige muslimer som tar avstand til sharia”, skriver Helle Merete Brix.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har for tiår siden bestemt seg for at integreringen av innvandrere i Norge går bra - det tar bare tid. I en ny rapport ”slår de hull i myten om at innvandrere generelt er dårlig integrert”. Den observante leser vil registrere SSBs taktiske moderering, for hvem er det som har hevdet at innvandrere generelt er dårlig integrert? At tidsperspektivet er viktig i integreringen er det vel heller ikke så mange som betviler, men tidsvariabelen er ikke det eneste saliggjørende.

Den norskpakistanske ektemannen dør, og for den gjenværende familie begynner arveoppgjøret. Som de fleste norskpakistanere har de formue, gjerne i form av eiendom og penger, i Pakistan. Så starter problemet; skal arveoppgjøret skje etter norsk eller pakistansk – eller islamsk – rett? Jurist Rukhsana Ashraf har forsket på norskpakistanske enker og arv. Hun mener kolliderende lovsystemer garantert kommer til å skape store utfordringer i tida som kommer.

Islamsk Råd Norge (IRN) sin leder Senaid Kobilica, hevder at barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) er intolerant. Bakteppet for beskyldningen er å finne i statsrådens holdning til homofile, og hennes krav om at IRN på et generelt grunnlag må ta avstand fra dødsstraff for homofili. Dermed ser vi nok en gang at selve uriasposten i regjeringen er barne- og likestillingsminsterens. Huitfeldts svar på beskyldningen om hennes intoleranse går derimot rett i kjernen på problematikken – kanskje uten at hun er bevisst det selv.

Et dansk galleri har planer om å åpne en utstilling av tegneren Kurt Westergaards verker i slutten av august. Westergaard er mest kjent for sin tegning av Muhammed med en bombe i turbanen, og dermed også forhatt av The Organization of the Islamic Conference (OIC). De advarer nå galleriet om at Westergaards verker igjen vil føre til at muslimer verden vil oppleve det som et hån mot deres profet.

Erfaringene i FN’s menneskerettighetsråd med The Organization of the Islamic Conference (OIC), har medført at det rettes et krav om at rådet refomeres. Dette for å forhindre at rådet i fremtiden domineres av land som i liten grad forholder seg til menneskerettighetene.

Forfatter Vigdis Hjorth er ikke redd for at likestillingen i Norge er truet av konservative innvandrere. Hun er ikke redd for islamisering. Hun frykter ikke for homofiles rettigheter. Ei heller for den vestlige kulturen. Hun er nemlig overbevist om at det vestlige likestillingsprosjektets overlegenhet. Som hun skriver: ” At noen innvandrerkvinner holdes innendørs er trist, men ikke truende for kvinner flest. At fengsler fylles opp av menn med innvandrerbakgrunn representerer en kostnad og viser at integreringen har feilet, men er ingen trussel mot det norske samfunn. Det finnes ikke mindre innflytelsesrike grupper enn innelukkede kvinner og fengslede menn.” Dette må kunne kalles en ærlig fremlegging av mangel på solidaritet.

Pakistaneren Rooshani Ejaz (24) har besøkt Norge fire ganger, sist nå i sommer, ni år etter siste besøk. Hun bodde i Oslo hos Hege Storhaug i et halvt år i 1995 sammen med moren og søsken. Hun forteller at hun verdsatte friheten hun opplevde i det norske samfunnet den gang høyt, og at erfaringene har formet hennes personlighet. Besøket i sommer var imidlertid ikke bare hyggelig. Rooshanie opplever at særlig Oslo har endret seg betydelig - i negativ retning. Hun mener debatten om innvandring og integrering bør avsluttes. Den negative utviklingen på så mange samfunnsområder krever umiddelbar handling.

I Sverige blir diskrimineringsombudet beskyldt for å benytte sin rolle til å etablere en ny business. Businessen handler om at ombudet i økende omfang bidrar til at arbeidsgivere og skoler blir anmeldt for diskriminering. De ”diskriminerte” tildeles økonomisk oppreisning, typisk i et forlik. Dette er blitt en måte å tjene penger på, hevder den tidligere Medborgarnas flyktingombudsman. Han krever at i et rettssamfunn skal slike saker håndteres i rettsvesenet.

Hijaben er den mest synlige manifestasjonen av maktkamp i samfunnet, mener Trykkerfrihedsselskabets Lars Hedegaard, tidligere redaktør i Information. Om hijaben er på hodet frivillig eller ved tvang, spiller ingen rolle, sier Hedegaard. "Uanset om de tildækkede kvinder selv har valgt at iklæde sig muslimsk signalpåklædning, eller om de er blevet tvunget til det, er den muslimske uniform det mest pålidelige barometer på styrkeforholdet mellem frihedens og totalitarismens kræfter." Tro om dette blir et tema i NRKs valgsending fra World Islamic Mission i kveld?

I innvandrings- og integreringsdebatten er det en ting som synes viktigere enn alt annet; nemlig å ikke ta tak i realitetene. For eksempel synes det for noen viktig å hevde at det ikke er mange som årlig får opphold i Norge. Marie Simonsen i Dagbladet hevder at det er bare drøye 2.000 mennesker i året som får opphold i Norge. Man kan undres over om det er ønsketenkning fra en rødmalt stue på Kampen.

Mens valgkampen går sin vante gang i Norge, er det også valg i Afghanistan. På torsdagen kan den sittende presidenten, Hamid Karzai, bli gjenvalgt, i alle fall hvis meningsmålingene gjenspeiler stemningen. Dette er mannen som nylig har innført omstridte familielover i Afghanistan, lover som blant annet tilsier at mannen har rett til å sultefôre sin kone hvis hun nekter ham sex. Men i samme land sitter også en en kvinne som har gjort det til en livsform å være kontroversiell, idet hun taler regjeringen midt imot. Selv mener hun at tausheten fra gode mennesker er verre enn onde menneskers gjerninger.