Så er Khalid Mahmood (Ap) på banen. Muslimer ”forfølges” i Norge, og islam utsettes for ”hat”. Muslimene ”er vår tids jøder”. De er ”stigmatiserte”, og ”samfunnets svakeste gruppe blir nå forfulgt”. ”Mange” er derfor ”sinte”, og Mahmood advarer mot voldelige opptøyer. Slik klarer en Ap-politiker altså å gjøre sine ”egne” til en gruppe hjelpeløse ofre som ikke tåler debatt om religion. Slik kopierer altså en Ap-politiker tragedien i store deler av den muslimske verden: ”Helligheter” er og forblir udiskutable størrelser som er hevet over enhver kritisk fornuftsmessig analyse. Resultatet vet vi alt for godt i et menneskerettslig, sosialt, kulturelt, vitenskapelig og økonomisk lys i den muslimske verden. Vinner tankesettet til Mahmood og liknende krenkelsesfundamentalister frem, går de kommende generasjoner en mørk tid i møte.

En viss Muhammed Ali Chisti, som Abid Raja sendte på talerstolen i Litteraturhuset på søndag for å si sitt om jøder, ringte meg i dag morges for å ”oppklare misforståelser”, både omkring egen person og islam. Begge to fornuftige og redelige størrelser, ifølge Chisti, hvis man kan formulere seg slik. Men andre ord en telefon-”samtale” som ble til en lang monolog. Deretter sendte han meg en like lang e-post, med innlegg til Aftenposten vedlagt. E-posten åpner slik: Hege Storhaug, jeg utfordrer deg til debatt... Du er uviten og sprer kun hat og fordommer. Snakk med argumenter, ikke fordommer. Denne artikkelen skal trykkes i aftenposten på fredag, litt redigert. Du får hele teksten av meg Storhaug, og jeg vil møte deg, ansikt til ansikt, argumentene dine holder dessverre mål når du diskuterer med Abid Raja eller Usman Rana. Jeg har hørt deg snakke før, bare BULLSHIT.... Send meg e.mail, og jeg kommer til Møllergata, La oss ta det som voksne FOLK!!!! Jeg er ikke Farlig!

En åtte år gammel saudisk jente ble nektet skilsmisse like før julen 2008. Jentas fraskilte mor anket dommen, og vant frem. Saken skal nå tilbake til første instans domsinstans for ny vurdering. Menneskerettighets-organisasjoner ser denne foreløpige seieren som et tegn på at den barbariske tradisjonen med å gifte bort jentebarn til (typisk) godt voksne menn, kan bekjempes.

Gambias president opptrer mer og mer uregjerlig, og hans autoritære stil legges lengre og lengre fra menneskerettighetene. Denne gangen har han beordret en opptrapping av jakten på ”hekser”. Kvinner bortføres, tvangsdopes og voldtas, alt under påskudd at de har magiske krefter.

Rogalandsprosjektet mot tvangsekteskap har erfart at unge innvandrerjenter som tar kontakt, har mødre som i liten grad forstår eller deltar i det norske samfunnet. Derfor fortsetter mødrene å tvangsgifte sine døtre. I beste mening.

Ingen har vært i stand til å definere begrepet, radikal islam, hevder Christian Tybring-Gjedde og Terje Lauritzen, begge FrP, samtidig som alle aktører i debatten har ”vært helt klare på at det skal bekjempes”. Men bekjempelsen må ”visstnok gjøres med sosialdemokratisk kløkt og varsomhet. For på veien må vi nemlig hverken stigmatisere eller generalisere, ei heller såre, krenke eller støte en eneste muslim”, sier de.

Året 1984 ble skjebnesvangert for en mann ved navn Ray Honeyford. Han var da rektor ved Drummond School i Bradford i England, en skole med overvekt av asiatiske elever. Honeyfords erfaring var at mange av elevene, særlig de med muslimsk bakgrunn, i liten grad deltok i det britiske samfunnet. Han tok til orde for tiltak som bedre engelskopplæring og undervisning i britisk kultur, historie og tradisjoner. Dertil kritiserte han at muslimske foreldre ikke tillot deres døtre å delta i drama, dans og sport, og mente praksisen med å sende barna på lengre opphold i foreldrenes hjemland både var uheldig og ulovlig. For dette ble Honeyford stemplet som rasist, og på skolen ble han møtt av elevene med ”Ray-cist”. Han ble presset til å forlate sin rektorstilling. Kort tid etter byttet Drummond School navn, til det urdiske navnet Iqra School, som den stadig heter i dag. Forfatter Helle Merete Brix forteller her historien om Honeyford, 25 år etter, men - dessverre - mer aktuell enn noen gang.

Forsker Henrik Thune tar munnen så full i dagens Aftenposten, at det renner fullstendig over. Hans påstander om islam og innvandring er dessverre typisk fra mangt et akademisk hold. Det slenges ut påstander og hypoteser som knapt har noen som rot i virkeligheten. Eksempel: ”Det store flertallet” muslimer i Norge ”er kommet som flyktninger”. Kanskje Thune skulle sjekket et par statistikker før han signerer kommentarer i Norges største abonnementsavis?

Den siste tids debatt knyttet til blant annet blasfemiparagrafen, hijab, radikal islam, og ikke minst siste skudd på stammen: hat, har en lærerik bieffekt. Nemlig at stadig flere opplever at å ta offentlig stilling til verdirelaterte samfunnsspørsmål også innebærer at en raskt blir satt i bås. En kan forklare at båsen slett ikke passer for egne holdninger og meninger, og dertil argumentere godt som bare det, men det nytter ikke. En blir regelrett tjoret fast i båsen av meningsmotstandere. I integrerings- og innvandringsdebatten er for mange den verste båsen i låven hos FrP. I frykt for konsekvensene av å bli tatt til inntekt for FrP holder samfunnsforskere og andre seg vekk, eller de er nøye med å forklare at eget standpunkt har motsatt formål enn FrPs. Dermed er man med på å holde liv i båssettingen, med det resultat at debattene blir dårligere. Kanskje på tide med et frislepp?

Ny dansk forskning avdekker at muslimske kvinner kontrolleres, og at de kontrollerer hverandre. I Norge er det avdekket at det snokes i pasientjournaler, der spesielt kvinner med innvandrerbakgrunn er utsatt. Summen er: mye kontroll iblandet skam.

Etter å ha lest Abid Rajas kronikk ”Intoleranse i alle leire” (Aftenposten 19.mars), sitter jeg igjen ganske sjokkert og skuffet. Hvor lenge skal denne infantile personen få lov til å sabotere integreringsdebatten ved å kalle nordmenn for rasister? Spørsmålet stilles av Shakil Rehman.

Høyre raser nedover på den ene meningsmålingen etter den andre, nå sist i helgen med et bunnivå så langt på 11,5 prosent. Etter siste tids verdidebatter knyttet til islam, og dermed også innvandring og integrering, er Høyres sviktende oppslutning ingen vanskelig nøtt å knekke. Høyre fremstår som tannløs, holdningløs, slapp og ignorant i forhold til innvandringens konsekvenser, og med grell mangel på solidaritet med ofrene for æreskultur og islam. Et eklatant eksempel på påstanden er et ferskt intervju hos Minerva.as med innvandringspolitisk talsperson Bent Høie. For Høie er eksempelvis gettoer helt ok - uten at han gjør et eneste forsøk på å problematisere hvilke konsekvenser gettoer har for kvinner og barns menneskerettigheter. Høyre bør ta et radikalt oppgjør med sitt menneskesyn og reise verdidebatten internt. Et parti som løfter individualismens fane høyt med den ene hånden, og multikulturens fane vel så høyt med den andre hånden, er og forblir en ”schizofren røre”.

Vi glemmer ikke ordene til utenriksminister Jonas Gahr Støre under Muhammed-krisen, da han stemplet redaktør Vebjørn Selbekk som ekstremist på grunn av faksimiler trykket i Magazinet av – for noen av oss - noen kruseduller. Ei heller glemmer vi Støres forsøk på å kneble ytringsfriheten med mantraer som ”ikke alle ytringer er kloke ytringer”, og, ”vi har ikke ytringsplikt”. Denne helgen ga den samme Støre og andre støtte til Abid Rajas planlagte stunt, med å la en ”ekte” ekstremist få utbasunere sitt jødehat i full offentlighet. At dette uttalte jødehatet – i motsetning til karikaturer av religioner - faktisk kan være straffbart etter norsk lov, synes ingen av møtedeltakerne å være særlig opptatt av. Slik legitimeres ekstremisme, og slik svikter man det som burde være lærdommen fra Storbritannia, nemlig at man overhodet ikke inviterer ekstremister inn i varmen gjennom det mer og mer meningstomme begrepet ”dialog”.

Den danske redaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose, som ble verdenskjent etter Muhammedkarikatur-bråket i 2005-06, besøkte i går Oslo som gjest på Civitas frokostmøte, der han snakket om ytringsfrihetens kår i et globalt perspektiv. Jan Arild Snoen i Minerva tok seg en lengre prat med han etter møtet.

Torbjørn Jagland deltok i religionsdebatten til NRK/Aftenposten mandag 16.mars. Antakelig i sin iver etter å få Tyrkia med i EU og sin søknad etter toppjobb i samme organ, rotet Jagland det til for seg selv. Ved flere anledninger gikk det så galt i hans islampåstander at det endte i blasfemi - fra et muslimsk ståsted. Hege Storhaug fikk 1100 tegn i Aftenposten til å påpeke Jaglands pinlige påstander.

Den iranske billedkunstneren og flykltningen Ahmed Mashhouri, trodde han hadde fått flyktningestatus i et fritt land. Den gang ei. Hans korankritiske utstilling på Telemarkbiblioteket i Ulefoss ble fjernet få timer etter åpningen, da noen muslimske kvinner gikk til fysisk angrep på bildene. Den danske kunstneren Uwe Max Jensen reagerer konstruktivt på sensuren. Han sender like godt et dikt til HRS som støtteerklæring til Mashhouri og kritikk til Telemarksbiblioteket.

— At jenter føler seg utrygge og blir antastet av asylsøkere i Farsund er et kjempeproblem, sier Jens Albrektsen i ungdomsrådet og får støtte av de andre medlemmene. Problemet er nå blitt så stort at de velger å løfte det frem for de politiske ansvarlige i kommunen, til tross for at de skjønner at det kan skape overskrifter.

”I dag er under tre prosent av befolkningen i Norge født muslimer. Noen er ikke-troende, mange er julaftenkristen, enda flere er barn – viss stemmer er lydløse i det offentlige ordskiftet. Når vi ser og hører hvor mye plass islam og dogmatiske religionsdiskusjoner tar i dag, er dette et illevarslende tegn om hva vi kan ha i vente den dagen vi har en mangedoblet muslimsk befolkning.” Blant annet dette sa Hege Storhaug i innledningen sin på debattmøte i regi av Human Etisk Forbund i Oslo i går. Debattens utgangspunkt var siste tids debatt om hijab til politiuniformen og vårt forhold til livssynsnøytralitet generelt i det offentlige rommet.

Ifølge en meningsmåling InFact har gjort for VG mener halvparten av Norges befolkning at radikal islam utgjør et problem i Norge. En fjerdedel mener at radikale islamske miljøer utgjør en reell terrortrussel mot Norge.

En billedutstilling med utgangspunkt i koranen på Telemarksbiblioteket på Ulefoss ble timer etter åpningen regelrett angrepet av noen muslimske kvinner. Kunstneren, Ahmed Mashhouri, måtte fjerne bildene. Intensjonen til kunstneren er å vise at det også finnes negative ting i koranen, men han bedyrer at hans hensikt ikke er å fornærme noen.

FNs menneskerettighetsråd er blitt så presset i tilknytning til den forestående Durban II-konferansen, at de skal ha fjernet de omstridte punktene i utkastet til sluttdokument fra konferansen. En av pådriverne skal være Norge.

Etter flere dagers debatt i kjølvannet av Martin Kolbergs uttalelser om bekjempelse av ”radikal islam”, har verken Kolberg, sentrale i Ap, eller aktører i media, maktet å definere hva såkalt ”radikal islam” innebærer. Norge er med andre ord på et prepubertalt stadium i den oppseilende verdidebatten. Kolberg klarer endog kun å eksemplifisere begrepet ”radikal islam” med kjønnslemlestelse og hijab, eksempler som må kunne sies å være et godt stykke ute på siden av selve kjernen, samtidig som både kjønnslemlestelse og hijab kan knyttes til politisert islam. Kari Vogt klarer imidlertid å skape enda mer kaos i debatten, med å ensidig knytte ”radikal islam” til voldelige ekstremister, en marginal gruppe i Norge og Europa som overhodet ikke utgjør den største trusselen mot demokratiet vårt. Vår tids største ideologiske utfordring er islamismen, først og fremst i sin misjonerende form ispedd fryktkultur, konformisme, og gisseltaking av den frie tanken.

Debatten om islam, om det så gjelder snikislamisering, radikal islam, ekstrem islam eller annet, har tatt en interessant vending. Det synes som om det begynner å gå opp for Ap, med partisekretær Martin Kolberg som mer eller mindre ubevisst veiviser, at islam innebærer noen verdier. Noen av disse er en utfordring for integreringen. Det begynner også å gå opp for en del muslimer at denne erkjennelsen tar form i det offentlige rom. Regnestykket blir således enkelt: kritiseres islam, hevder muslimer å være offer. Tar man islam på alvor, hevder muslimer seg mobbet. Media på sin side klarer overhodet ikke å skille mellom islam og muslimer. Men det norske folk har fått selvtillit.

På Facebook er det opprettet en protestgruppe mot æresdrap. I dag ble det lagt ut en hjerteskjærende historie om ei syv år gammel jente i Pakistan som ble solgt for 30 000 rupies for ekteskap med en 25 år gammel mann. Naboene protesterte da vielsen foregikk, politiet ble tilkalt, men brudgommen klarte å rømme før politiet nådde frem til åstedet. Det foreligger ingen anmeldelse av forbrytelsen.

Gårsdagens utenriksminstermøte i EU synes å ha endt i en usedvanlig enighet. De 27 ministrene står sammen og truer med en felles boikott av Durban II hvis ikke forslaget om å gjøre kritikk av religion til et menneskerettighetsbrudd fjernes fra skuttdokumentet.