Muslimers demonstrasjoner mot Muhammed-tegninger har ført til flere medieoppslag i utlandet. Dette har også fått Suhaib Hasan i Storbritannia til å kreve at muslimske land trekker ut sine ambassadører fra Norge, melder Aftenposten. Men det Aftenposten ikke synes å forstå er at Hasan ikke er hvem som helst, og han representerer heller ikke hvem som helst. Det har nemlig Storbritannias regjering selv sørget for, idet de har oppgradert flere shariaråd til shariadomstoler. Hasan er ikke bare en av shariadommerne, han regnes også som hjernen bak et voksende sharianettverk. Det er heller ikke så sikkert at shariaråd er så langt unna i Norge.

På Fjell skole i Drammen fordeles barn med norsk som morsmål utover klassene. De norskspråklige blir en liten minoritet i hver klasse. Foreldre protesterer mot ordningen ved å ta barna ut skolen, eventuelt flytte. Segregeringen av det norske samfunnet er med andre ord godt i gang.

Journalister fra Dagbladet ønsket å intervjue den nå etter hvert kjente rabiate Mohyeldeen Mohammad - og hva er da mer naturlig enn å dra direkte til hans folkeregisterte adresse? For å kontakte han for intervju, se det er vel ingen vanlig kutyme? Så møter de Mohammad da, og han er ikke særlig imøtekommende. Han forteller journalistene at det er folk på vei for å skyte dem. Men spør de hvem? Nei da. Tullinger.

En fersk undersøkelse fra Scentio for HRS avdekker at et flertall av FrP’s og Høyres velgere ønsker forbud mot ansiktstildekking i det offentlige rommet. Ap er delt på midten. Undersøkelsen avdekker også at det er større motstand mot utstyr som niqab og burka i Norge enn i Danmark og Sverige.

Etter at Aftenpostens lyktes med å sette søkelyset på muslimske moralutøvere på Grønland i Oslo, har langt de fleste tatt avstand fra praksisen med slik selvoppnevnt moralpoliti. Men like åpenbart som at dette er et problem som har eksistert over tid, er det åpenbart at dette ikke er et isolert fenomen for en avgrenset bydel i Oslo. I Spania er det en muslimsk kvinne som har tatt av seg hijaben som vekker vrede. Ikke bare fordi hun har forkastet hijaben, men fordi hun i tillegg besitter en maktposisjon. For moralpolitiet er hun er dårlig rollemodell, og blir forsøkt fjernet. Myndighetene svarer derimot med å ønske moralpolitiet i fengsel.

Den svenske regjeringen har nylig gitt sikkerhetspolitiet (Säpo) i oppdrag å foreta en nasjonal kartlegging av militant eller radikal islamisme i Sverige. I pressemeldingen fra integreringsminister Nyamko Sabuni heter det at det finnes indikasjoner på at personer rekrutteres til radikal islam i Sverige. Nå beskyldes hun for å legitimere islamofobi.

Bør en mann som Mohyldeen Mohammad tildeles mer plass i offentligheten, eller burde man – i anstendighetens navn – tie denne mannen i hjel? På den ene siden er det bra at hans synspunkter kommer frem, men på den andre siden skulle vi ønske slike meninger og holdninger ikke eksisterte. Vel, nå vet vi. Så kommer hodepinen: Hva gjør vi med det?

Fem muslimer er dømt til lange fengselsstraffer i Australia for å ha planlagt terror. Fire abv mennene er fra Libanon, mens den femte er fra Bangladesh.

Han stod der som en tro kopi av en beduin i den arabiske ørkenen for 1400 år siden. På den samme plassen der Vidkun Quisling manet massene til kamp for en ny æra. Mannen som fredag 12.februar truet Norge med et nytt 11.september, får støtte av Jonas Gahr Støre. Støre mener han er i sin rett til å ytre seg, og retter skytset mot sin politiske motstander Siv Jensen: hun må tåle at trusler om massedrap av sivile er en del av ytringsfriheten.

Helgens demonstrasjoner fra muslimer vitner om kollisjonskurs mellom religionsfrihet og ytringsfrihet. Muslimers helligheter kan ikke harseleres med, det må forbys, hevder noen muslimer og viftet med plakater om mobbing, respekt, ny blasfemilov og at justisministeren må våkne opp. Men i et land som Norge kan muslimers helligheter, og andres helligheter, harseleres med. Både i religionsfrihetens og ytringsfrihetens navn. Muslimer som ikke godtar det, er på kollisjonskurs med det norske samfunnet. Ikke motsatt.

”Lederen av islams karavane i Europa”, Tariq Ramadan, var nylig i Oslo i forbindelse med boklansering. Der møtte han sin overmann, Walid al-Kubaisi. Al-Kubaisi bestemte seg for å intervjue Ramadan, men det gikk ikke helt slik han hadde tenkt. Samtalen var rett og slett unyttig, mener al-Kubaisi. Der tar han feil, mener jeg.

Han stod der som en tro kopi av en beduin i den arabiske ørkenen for 1400 år siden. På den samme plassen der Vidkun Quisling manet massene til kamp for en ny æra. Mannen som fredag 12.februar truet Norge med et nytt 11.september, ble ikke på langt nær sablet ned av Jonas Gahr Støre, slik han gikk til frontalangrep på Siv Jensen, som nok en gang påpekte den pågående islamiseringen. Støre mener selvsagt derfor at wahabbisten Mohyeldeen Mohammads uttalelser ikke er gode, men han vil ikke leke ”meningspoliti” slik han gjorde under Muhammed-krisen, for så å rette skytset mot sin politiske motstander Siv Jensen: hun må tåle at trusler om massedrap av sivile er en del av ytringsfriheten.

In this essay, which originally appeared in “Le Figaro” on February 8 and is published here in English for the first time with the author’s permission, Robert Redeker – the professor of philosophy who was driven from his home by death threats after writing an op-ed about Islam for the same newspaper in 2006 – reflects illuminatingly upon the centrality of the human face to human identity and community, and upon the way in which the burka, therefore, embodies an immense destructive power.

Robert Redeker er en fransk professor i filosofi som ble drevet fra sitt hjem på grunn av dødstrusler etter at han skrev en kronikk om islam i storavisen ”Le Figaro” i 2006. I dette essayet, som opprinnelig sto i samme avis 8. februar i år og publiseres her på norsk med forfatterens tillatelse, funderer Redeker på den viktige rollen ansiktet spiller i forhold til menneskelig identitet og felleskap, og på at burkaen dermed inneholder en ødeleggende kraft.

I helgen har norske muslimer demonstrert i Oslo. Deres budskap er at de er krenket over norsk media spesielt og offentligheten generelt over det de oppfatter som mobbing av muslimer. Demonstrasjonene ble utløst av en tegning gjengitt på Dagbladets forside. Sist vi så muslimer mobiliserte i slike mengder i norske gater, var da de ville stoppe utgivelsen av Salman Rushdies bok ”De sataniske vers”. En bok som utløste en dødsfatwa - en fatwa som fortsatt gjelder. Det er ironisk nok 21 årsdagen for denne fatwaen i dag. I denne sammenheng er det kanskje på plass å minne om daværende internasjonale leder av Rushdies forlag sine ord: "Vi må se det i et lengre perspektiv. Bøyer vi oss nå vil det bare oppmuntre fremtidige terroraksjoner fra individer eller grupper som er fornærmet over et eller annet i andre bøker, som vi eller en hvilken som helst annen forlegger overveier å gi ut.” Helle Merete Brix ser på historien om De Sataniske Vers.

Selv om det er begrenset, er det flere tendenser til kjønnssegregering i Danmark. Gir vi etter for religiøse særkrav og grupperettigheter, får vi et samfunn med mindre sammenhengskraft, mindre tillit og flere konflikter. Vi må forholde oss til krav om å innrette samfunnet etter muslimske forskrifter. Det gir ingen mening å vente til det er blitt et alvorlig problem, sier MF Karen Jespersen (V), leder av Folketingets integreringsutvalg.

VG Nett har fått utført en undersøkelse til aksjonene som en følge Dagbladets publisering av tegningen av Muhammed som en gris. Flertallet er kritisk til enkeltes muslimers reaksjoner, også blant muslimene selv. Samtidig mener over halvparten at man ser økende tegn på radikalisering av muslimer, og det samme gjør 44 prosent av muslimene selv. Men det gjør færre muslimer engstelig.

Nuruddin Farah, den somaliske forfatteren som nevnes som kandidat til Nobels fredspris, vil sette inn strengere tiltak mot kjønnslemlestelse. Blant annet vil han ha stopp på at foreldre bosatt i Vesten drar på ferietur til opprinnelseslandet og lemlester jentene sine der.

Mysteriet rundt den angivelig kidnappede 26 år gamle Faiza Ashraf fra Bærum kan nærme seg en oppklaring. Politiet i Asker og Bærum har i dag pågrepet en 25 år gammel mann som skal fremstilles for varetektsfengsling i dag. Mannen skal passe til beskrivelsene som Faiza ga politiet på mobiltelefon fra et bagasjerom i en bil like etter at hun skal ha blitt bortført. Han har norsk utseende, er veltrent og har lite hår. Faiza-saken kan endre debatten om integrering.

I Sverige er det som kjent umulig å få til en tilnærmet åpen diskusjon om innvandring og integrering. Det er selvsagt mulig å komme med sine positive erfaringer, og er du selv av innvandrerherkomst, ja, da kan noen negative ytringer tolereres uttrykt i offentligheten. Slik sett er det flere ting som tyder på at Sverige må satse på at det er blant innvandrernes man også finner sine redningsmenn. En av dem heter Jasenko Selimovic. Diskrimineringsombudsmannener er derimot moden for søppeldynga.

11.02.10: ”Gi terrorister opphold her hos oss, la de få klov til å operere i fred, og vi trenger ikke å bekymre oss for at de angripe oss.” Slik var den britiske tankegangen frem til bombene smalt i London 7.juli 2005. Gjennom 1980 og 1990-tallet ga Storbritannia asyl til terrorister som var ettersøkt i sine respektive hjemland. Slik vokste Londonistan frem, som er blitt Europas verste bolverk for terrorister og wannabe-terrorister. Å rydde opp i denne sikkerhetsmessige og ideologiske katastrofen kan vise seg å bli umulig, all den tid menneskerettigheter også skal gjelde for massemordere.

Khalid Skah har tapt. Barna klarte å flykte fra han, og fikk videre hjelp til å rømme Marokko. Nå gjenstår æreskampen for Skah. Han må vise sine landsmenn at han er stor og sterk, så stor og sterk at kriminelle nordmenn måtte dope han ned i hans eget hjem for å klare å kidnappe barna. Kun ved slike skitne metoder kunne den fryktløse Skah overlistes, skal vi tro hovedpersonen. Hvis dette er sant, så lyger altså Jonas Gahr Støre, alle ved den norske ambassaden i Marokko, barna hans, ekskona Anne Cecilie Hopstock og hennes advokat. Med flere.

Amerikanske tropper sør i Afghanistan har fått seg en overraskelse. Homoseksuell adferd er usedvanlig utbredt blant pashtunerne, noe de selv benekter fullstendig. I en rapport sies det at hele regionen er i en seksuell identitetskrise. Det er alminnelig at menn har sex med menn, beundrer andre menn fysisk, har seksuelle forhold med gutter, og avviser kvinner både sosialt og seksuelt. Likevel benekter de totalt merkelappen homoseksuell.

Det vises stadig til den ”harde tonen” som eksisterer i dansk offentlig debatt, og det er liten tvil om at tonen er røffere i Danmark enn i et land som Norge. Men Norge er på god vei etter, noe som ikke minst tidligere leder for FrP, Carl I. Hagen, har fått erfare gjennom tøffe karakteristikker og grenseløse karikaturer. Sistnevnte måtte også Høyreleder Erna Solberg gjennom i en svært smakløs seksualfiksert karikatur. I dagens skribentartikkel fra danske Britta Mogensen tar hun nettopp opp ”tonen” i det offentlige Danmark. Den er mildt sagt verre enn verst, men vel så interessant er det at det er høyresiden i politikken som konsekvent får gjennomgå. Det er nemlig ”de Anstendige” som taler. Det er de Anstendige som setter ”den gode tone”.

Kort tid før Politiets sikkerhetstjeneste (PST) legger frem sin årlige rapport om trusselbildet i Norge, er ”nyheten” at også norske ungdommer søkes rekruttert av islamister. Men det samme sa PST i fjor, og året før der. Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad disse miljøene faktisk vokser, eventuelt sprer seg, og hvilken teori PST faktisk jobber etter: Mener de radikaliseringen skjer i Norge uten særlig påvirkning fra etablerte terrorgrupper internasjonalt, eller er radikaliseringen ledd i et organisert nettverk? Og hva skal denne radikaliseringen eventuelt benyttes til?