Redaktør i DagenMagazinet, Vebjørn Selbekk, har vært en tur i Danmark der han har avlagt Trykkefrihedsselskabet en visitt. Til danskene har Selbekk fortalt hvordan han opplevde å bli stående, nokså alene, midt i stormen av Muhammed-tegningene. For danskene er det kanskje spesielt interessant at en kristen først og fremst sto på ytringsfrihetens side, da det faktisk var de kristne, kanskje særlig redaktøren av Kristeligt Dagblad, som valgte de ”krenkedes” side. Helle Merete Brix lyttet til Selbekk, og her er hennes rapport.

Det brenner under ”de liberale” føttene til Abid Raja. Fyrstikken tente Walid al-Kubaisi, mens det forberedende arbeidet er nedlagt gjennom flere år av andre røster. ”Merittlisten” til Raja er lengre enn et vondt år hva gjelder bakstreverske og direkte islamistiske utspill. Likevel: både journalister, redaktører og politikere løfter Raja frem som et liberalismens fyrtårn. Han er jo venstremann, ikke sant? Jeg hadde blant annet en opplevelse faglig med Raja i 2002, som ettertrykkelig viser hvilken side han står på.

Den tidligere danske sognepresten, nå folketingsmedlem for Dansk Folkeparti, Jesper Langballe, ble i dag dømt for overtredelse av rasismeparagrafen for utsagn han har kommet med i et debattinnlegg. Langballe erkjente seg selv skyldig. Han har nemlig ingen planer om å tre inn i manesjen som en annen sirkushest. For det absurde er at det han er blitt beskyldt for, ikke skal bevises eller motbevises. Nei, det handler alene om at noen hevder at Langballes utsagn oppleves som krenkende. Langballe, og andre som måtte bli beskyldt for noe lignende, kan ikke motbevise noens påståtte krenkelse, og er således forhåndsdømt. At Langballe er blitt dømt er således gledelig, for dommen er også en varslet krig mot rasismeparagrafen.

Hvis du enda ikke har fått med deg Walid al-Kubaisi sin film om Brorskapets ønske om islamisering av Europa, så har du sjansen her.

“Passion of Freedom” er tittelen på en kunstutstilling som nylig gikk av stabelen i London. Utstillingen er dedikert til den fengslede kvinnen og morgen, iranske Sakineh, som risikerer å bli henrettet for ”hor”. Ikke et tilfeldig valg, da utstillingen er et tilsvar til islams tabuer. Helle Merete Brix ønsker seg fere slike utstillinger.’

Filosofen Gunnar Skirbekk har nylig kommet med en ny bok, ”Norsk og moderne”, der det fremkommer at han ikke har noen tro på å skape en multikulturell identitet. Men norsk og moderne kan raskt bli norsk og umoderne, hvis vi ikke inntar det perspektivet som Skirbekk skisserer: På sentral punkter handler det ikke om å gi og ta, det handler ikke om kompromiss. Tvert om handler det om å bli trygg på hvilke verdier som er overlegne andre. Ikke for å være overlegen, men for å bevare og videreutvikle et samfunn.

I går la Jens Stoltenberg frem en 30-punkts plan ”Fells trygghet, felles ansvar” for å bekjempe radikalisering. Det var vel knapt noen som tenkte i andre baner enn radikalisering av muslimer. Dette kom da også klart frem på pressekonferansen i går. Men så skjedde det noe underlig. Til Dagsnytt samme dag avviste plutselig Stoltenberg at handlingsplanen hadde noe som helst med radikal islam å gjøre. ”Tvert om,” sa han, og pekte på høyreekstreme miljø. Forvirret?

Religiøse særkrav er et voksende problem på franske sykehus. Ikke minst handler det om at leger og sykepleiere må bruke mye av sin tid på muslimske menn som forlanger av deres kone skal behandles av en kvinnelig lege eller muslimer og ortodokse jøder som kun vil motta blod fra sine trosfeller. Utviklingen kalles totalt uakseptabel, men ikke alle vet hva de skal gjøre med det.

Hvorfor er det så få politikere som innser at deres politikk i praksis bryter ned nasjonens kultur? Er det fordi de – dertil som nasjonalpolitikere – mener at nasjonen ikke har noen kultur? I alle fall ikke noen kultur som bør vernes om? Britta Mogensen er ikke nådig i sin analyse av hva som skjer. Med utgangspunkt i den pågående debatten om muslimsk bekledning av kvinner i Danmark, ikke minst hva gjelder situasjonen på sykehusene, er hennes konklusjon: kulturavviklerne.

Islamsk Råd føler seg kallet til å ta avstand fra Walid al-Kubaisis film om Det muslimske brorskapet. Filmen er basert på ”konspirasjonsteorier” og lider under ”forutinntatthet”. IRN maner til ”dialog og samhandling”. Slik stiller IRN seg skulder ved skulder med Brorskapet. Det samme gjør Muhammad Usman Rana og en rekke andre. Det er kjekt at islamistene står klarere frem enn tidligere. Det nye Norge trer frem i all sin skrekk og gru nå i 2010. At Stoltenberg og Storberget i dag la frem en 30 punkts plan mot radikalisering, vitner om hvilke krefter som har seilt opp i kjølvannet av den hodeløse innvandringen og ditto hodeløse verdipolitikken. Det verdimessige toget har forlatt perrongen. Destinasjonen kjenner ingen i dag.

Norskfødte Mehtab Afsar, skal være frontfiguren for Norges organiserte muslimer i årene som kommer. Med hans bakgrunn i den verdensomspennende religionspolitiske bevegelsen, Minhaj ul-Quran, befester Islamsk Råd seg som en islamistisk høyborg. Minhaj defineres endog som ekstrem i et land som Pakistan, da det rendyrkede shariakalifatet er målet. Men forstår norske journalister dette signalet fra IRN?

Er den planlagte Montesorriskolen egentlig en muslimsk privatskole? Mye kan tyde på det, etter at Drammens Tidende har avdekket at skolen i en tyrkisk nettavis blir omtalt som den tyrkiske skolen. Omtalen av skolen kommer i et intervju med Drammensordføreren Tore Opdal Hansen (H), som visstnok også skal være svært så positiv til planene.

Jeg vet knapt om noen som overrasker meg mer enn Diskrimineringsombudsmannen (DO) i Sverige. Og jeg kan love deg at det ikke er positive overraskelser, for makan til maktmisbruk og manglende faglighet skal man forhåpentligvis lete lenge etter. I dag slår DO til med å bestemme at forbud mot niqab i skolen strider mot diskrimineringsloven. Du bare må lese begrunnelsen...

Uansett om der er snakk om voldsforbrytelser, innbrudd eller andre straffelovsovertredelser har mannlige etterkommere med opprinnelse i et ikke-vestlig land den høyeste kriminalitetsindeksen. For eksempel begår de innbrudd dobbelt så ofte som gjennomsnittet av den mannlige befolkningen og voldsforbrytelser 2,9 ganger så ofte. (Sitat, men fra hvor?)

En kan si hva en vil, men det begynner å bli mer enn tydelig at hijaben skaper betydelig debatt, eller rettere sagt bråk. Dog er det vel kanskje vi som ikke er overvettig glad i dette symbolet som skal ha skylden? I Norge er det forbudt med hijab til politiuniformen, mens det enda ikke er avgjort om det skal være tillatt på dommerstanden. I Danmark er det forbudt med hijab på dommere, mens Norge og Danmark har til felles at hijab er tillatt på helsepersonell. I Norge har det ikke vært noen debatt om hvordan pasienter, og eventuelt ansatte, reagerer på hijabkledd helsepersonell, mens denne debatten akkurat nå raser i Danmark.

Mazyar Keshvari, FrP, har i dag et innlegg i Aftenposten der han gir sin fulle støtte til Walid al-Kubaisis film om “Frihet, likhet og Det muslimske brorskap”. Det interessante er at Keshvari, som Kubaisi, er politiske flyktninger, henholdsvis fra Iran og Irak. Forskjellen er dog at Keshvari kom som ung sammen med sin familie, Kubaisi alene som voksen. Men begge har de lært friheten å kjenne og begge ønsker de oppmerksomhet om at denne friheten ikke kom rekende på en fjøl. Den må tvert om kjempes for. Vi bringer her Keshvaris betraktninger og en uavkortet versjon av hans innlegg.

NRKs Sissel Wolds reportasjer fra konflikten i Midtøsten tør være kjent for de fleste. Hun har ikke mye til overs for det eneste frie demokratiet i Midtøsten, Israel, som eksempelvis gir palestinere i landet et langt, langt bedre liv enn i samtlige andre omkringliggende land, ikke minst rettslig og sosialt. Derfor er Wolds nyhetsbrev i helgen ganske selvmotsigende, og politisk interessant: Wold skriver et brev til ”en søster”, en muslimsk kvinne i Palestina som hun i lang tid har prøvd å få ut i lyset, og som har en mann i mørket – i fengsel i begge forståelser. Men den palestinske kvinnen kan ikke ta imot invitasjon om å ta på seg burkini – hvis hun mener det er påkrevd – og hive seg i svømmebassenget. Hun må først innhente tillatelse fra ektemannen. Slik åpner Wold sitt korrespondentbrev på lørdag i NRK radio: ”Min vingeklippede arabiske søster. Hver gang vi er sammen har jeg lyst til å rope ut i sinne, når jeg ser hvor ulykkelig du er.”

Debatten om muslimsk tildekking på helsepersonell raser i Danmark.

Walid al-Kubaiiss film om Det muslimske brorskapet sendes i kveld på TV2. HRS sin medarbeider og en av Skandinavias fremste eksperter på Brorskapet overvar filmpremieren på torsdag i Oslo, der en rekke av Norges mest profilerte islamister deltok. Brix merket seg således at en unge mann som er fast kommentator for Aftenposten karakteriserte filmen som ”islamofobisk” og ”et makkverk”, mens professor Terje Tvedt håper filmen kan endre debattklimaet i Norge. Det bør den, for Kubaisi har blant annet intervjuet lederen av Brorskapet som sier rett ut at deres mål er å underlegge Europa islam, rapporterer Brix.

De saumfarte gatene på jakt etter først og fremst mistrøstige britiske jentebarn som ble dopet ned med alkohol og narkotika og gruppevoldtatt. Nå er åtte britiskasiatiske menn dømt for sexmisbruk av jenter helt ned i 12-årsalderen. Så mange som 100 jenter kan være ofre for gjengmedlemmene, som typisk er fedre med hustruer de er giftet bort til. Det slås fast at kulturelle faktorer er vesentlig for å forstå bakgrunnen for overgrepene. det er grunn til å frykte at liknende overgrep skjer i Norge.

”I vore frie demokratier knytter de kontakter til politikere, præster, journalister, menneskerettigheds-organisationer, antiracisme-organisationer m.m., der ikke synes at have blik for de muslimske bevægelsers religiøst-politiske karakter eller dobbelte dagsorden.” (Fra boken ”Mod mørket”). Her kan du lese hele boken!

Tegneren Thomsens penn uttrykker sharialovenes barmhjertighet.

Amnesty International ser ut til å ha låst seg fast i en svært selektiv forståelse av menneskerettighetene som bærer preg av en politisk slagside. Etter at Sveits ved folkeavstemning har vedtatt denne helgen å sende ut utlendinger som begår alvorlig kriminalitet – og at utvisningene skal skje automatisk – uttaler Amnesty nemlig at dette er ”en mørk dag for menneskerettighetene i Sveits”. Sveits sin lovendring er ikke uproblematisk, men er det så enkelt som Amnesty uttrykker det?

I Sverige er det avdekket storslått svindel med såkalte personlige assistenter. Personlige assistenter er et tilbud til personer med bistandsbehov. Ordningen koster den svenske velferdsstaten dyrt, men det har likevel vært omforent enighet om at det er et verdig tilbud til spesielt trengende. Det er heller ikke så lett å jukse til seg penger via denne ordningen, all den tid systemet krever god dokumentasjon på ens helsetilstand. Men så skjer det utenkelig. Når en innvandrer påberoper seg å ha behov for personlige assistenter, så underlegges de ikke de samme rutiner for helsekontroll. Man godtar helseerklæringer fra utlandet, som ikke nødvendigvis er verdt papiret det er skrevet på. Dertil bruker en familie som sannhetsvitner, hvilket står i grell kontrast til at det nettopp kan være familiemedlemmer som utneves til personlige assistenter. Man rett og slett spiller handikappet og ansetter familien til å passe på en. Politiet mener svindelen kan ligge rundt 10 milliarder kroner årlig. Julia Caesar setter i dag klørne i denne form for trygdesvindel.

Aftenpostens Ingunn Økland er et eksempel på at det åpen norske demokratiet og muslimske kvinner spesielt, og islam generelt, er tjent med at rasjonalitet har forrang i burkadebatten. Hun viser til at de som er motstandere av forbud mot ansiktstildekning blant annet begrunner motstanden med at det dreier seg om så forsvinnende få kvinner i dag. ”Hun skriver: Dermed er det betimelig å spørre hva som er et passelig tidspunkt: Skal debatten – og eventuelt forbudet – komme når 500 kvinner dekker ansiktet? Eller 5000 eller 50000?”