Hege Storhaug, HRS
2010 er et merkeår i norsk historie. Det handler om de 3 000 muslimene på Universitetsplassen i februar, som med tyngde viste forrakt for samfunnet som har gitt de alt av goder som deres opprinnelsesland aldri har maktet å gi dem. Det handler om Islam Nets stormtropper, som i full åpenhet, priser krefter som vil avvikle friheten og innføre terrorvelde på linje med Iran og Saudi-Arabia. Det handler om mosképlanen i Tromsø – finansiert av ørkenideologer, der det ble avdekket bånd til internasjonal terrorbevegelse.
Den norske uskylden gikk tapt i 2010.
La oss se på IRN først: Det ligger åpent i kortene at hvis IRN mente sekulære verdier har forrang for antatte guddommer og hellige tekster, ja, så hadde de, mildt sagt, vært like skeptiske overfor internasjonale bevegelser som det islamistiske Brorskapet som jeg er. Et frihetselskende IRN ville på autopilot tatt avstand til Brorskapets fantasier om å underlegge verden sharia. Når de nå velger å gå ut i pressemelding for å ta avstand fra Kubaisis film forteller det oss det vi allerede vet: IRN og islamisme går hånd i hånd. Det beviste de jo til gangs gjennom homofilisaken, da de fremdeles ikke etter tre år klarer å ta avstand til barbarisk sharia: homofile skal drepes.
Det er meg en gåte at Regjeringen fortsatt gir IRN statsstøtte. Eller kanskje det ikke er en gåte likevel: Regjeringen synes å lide av et fryktsyndrom. Hvis man bare stryker disse ekstremistene med håret, vil de fortsatt være vennlige mot oss, ikke sant? Dette var j reaksjonen under Muhammedstriden i 2006, og mentaliteten ser ikke ut til å ha endret seg. Det kan komme til å koste dyrt.
Dem islamistiske støpningen ikler også Muhammad Usman Rana seg i fri dressur, som i programmet ”Sånn er livet” på NRK P2 i går kopierte Marte Michelets hitling av Steinar Lem i fjor. Det handler (selvfølgelig) om demografi. Det ethvert lesende og tenkende menneske kan se – nemlig at den muslimske befolkningen øker raskere enn noen andre grupper i Europa – og det svært mye raskere – misliker Usman Rana sterkt at Kubaisis film formidler. Kubaisi ser derfor på ”muslimske barn som ugress”, uttalte Rana seg til NRK. Nå kjenner ikke jeg Marte Michelet – som er fødselsmaskinen for dette begrepet. Jeg vet dog at hun har vært leder for Rød Ungdom, og ut fra hva hun de siste årene har skrevet i Dagbladets spalter, kan jeg ikke lese annet enn at hun fremdeles er svært rød. Og de røde går jo hånd i hånd med islamistene, en tese jeg utfordret Bjørgulv Braanen på i 2007, uten at redaktøren tok seg tid til å svare, noe som langt på vei må karakteriseres som et godt nok svar i seg selv. Slik sett glir Rana og Michelets språkbruk inn i den totalitære islamistiske tankegangen. I motsetning til Michelet og Rana er et barn et barn for meg. Like verdifullt der det ligger i mors armer og trekker pusten for å få kraft til det første livsforløsende skriket. Utfordringen er dog deres foreldres verdier. Dette vet Rana. Dette vet Michelet. Har man en genuin kjærlighet for mennesket, en lidenskap for friheten, så tar man ikke slik retorikk i sin munn.
Walid al-Kubaisi kritiseres fra flere (forventede) hold om mangel på dokumentasjon i filmen sin, og det skal visstnok komme en slakt over tre sider i Klassekampen på lørdag, der nazismekortet trekkes mot Kubaisi! Først: Kubaisi er en kunstner. Han er ikke en dypdykkende gravejournalist. Prosjektet hans bærer således preg av skjønnlitterære grep. Han er en historieforteller av høy rang. Og han har en unik bakgrunn og kunnskap som gjør han til en eminent formilder av hvem dagens maktfulle islamister er og hva som er islamismens intensjoner. Det som er uhyre vanskelig med Brorskapet, er at det flyter. Det er en uhåndgripelig størrelse. Det er ikke slik at man besitter et medlemskort hos Brorskapet. Det er ikke slik at Det islamske forbundet i Oslo under Basim Ghozlan er et åpent underbruk av Brorskapet. Det handler om å være bror i ånden. At man støtter Brorskapets ideologi. Ghozlan har eksempelvis stått krystallklart frem om lovprist Yusuf al-Qaradawi. Et typisk utsagn er at Ghozlan karakteriserer Qradawi som ”den kjente og høyt respekterte”. Qaradawi og Brorskapet står skulder ved skulder i ethvert ideologisk spørsmål. Det er slik man identifiserer hvem som er på lag med Brorskapet, akkurat som når IRN i stedet for å gå ut og ta avstand fra Brorskapet, gjør det stikk motsatte: Man prøver å brennmerke budbringeren Kubaisi som elsker friheten i Europa og som advarer mot at vi kan miste det Europa vi kjenner grunnet ideologiske formørkere som Brorskapet. Slik sett taler pressemeldingen fra IRN sitt tydelige språk:
TV2 viste mandag kveld dokumentaren ”Frihet, likhet og det muslimske brorskap”, av Walid Al-Kubaisi. Skjønt, å kalle denne filmen en dokumentar er en kraftig nedvurdering av sjangeren. Det vi har er en svært springende personlig fremstilling som lider av forutinntatthet og manglende nyansering. Det underliggende budskapet er typisk for konspirasjonsteorier, og maner til frykt og avstand overfor ”de andre”.
Islamsk Råd Norge tar kategorisk avstand fra det budskapet filmen målbærer. Vi står for inkludering og samfunnsdeltagelse. Vi står for respekt for individet, muslim som ikke-muslim. Og vi står for retten til å være religiøs i det norske samfunnet, og til å praktisere sin religion i samfunnets ulike arenaer uten fare for lovmessige eller sosiale sanksjoner, og uten å få sine intensjoner eller lojalitet trukket i tvil. Vi mener at dialog og samhandling, fremfor bakvaskelser og fryktspredning, er veien til et harmonisk multikulturelt samfunn. Dette er våre verdier, og de vil vi opprettholde, uavhengig av provokasjoner eller konspirasjonsteorier.
På pressekonferansen i dag til Jens Stoltenberg og Knut Storberget ble det i og for seg også talt et tydelig språk om radikaliseringen vi nå ser i Norge. ”Det finnes ikke noe ’quick fix’ for dette,” sa Storberget. Han har selvfølgelig rett i det. Det interessante er at Storberget går langt i å si at vi står overfor krefter som har en styrke og kraft som dagens regjering ikke makter å stoppe. Spørsmålet som blir hengende i luften er omfanget og tidsperspektiv: Hvor mange er disse Allahs fotsoldater? Hvor mange frykter regjeringen at de kan bli på sikt – la oss si om ti år? Hvis dette brer om seg – og det vil det jo gjøre hvis man er en smule ærlig og tar et fugleperspektiv på Europa – hva vil konsekvensene være for frihet og trygghet i det norske samfunnet? Prøver Storberget seg med en forebyggende øvelse? Legger han forholdene til rette for at han om ti år kan si at vi prøvde, vi advarte, vi gjorde altså alt som stod i vår makt? I så fall tror ikke jeg folket vil kjøpe den. Hadde vi hatt politiske ledere med vidsyn og som var mer opptatt av ideologiske langsiktige visjoner enn trafikkregler, så hadde foten vært satt kraftig ned den gang islamistene for første gang massemønstret i Oslos gater i februar 1989 med krav om at Rushdie skulle drepes. Samtlige deltakere uten norsk statsborgerskap skulle vært utvist prompte for oppfordring til drap.
Men politikerne har nektet å ta innover seg virkeligheten som har blomstret rett foran øynene deres. Akkurat slik de behandlet tvangsekteskap på 90-tallet: Man lente seg på pakistansk talspersoners manipulasjoner om at fenomenet var lite utbredt – ”knapt en håndfull tilfeller i året” som mantraet var fra Aslam Ashan, Fakhra Salimi og Khalid Mahmod. Derfor tok man ikke solide politiske grep, og praksisen fikk således ramme tusener på tusener av unge, parallelt med at praksisen har medvirket til å undergrave verdigrunnlaget i samfunnet vårt gjennom de miserable henteekteskapene, der typisk indoktrinerte og bokstavtro ektefeller fra den muslimske landsbygda har fått visum til det økonomisk forgjettede landet – viss verdigrunnlag de samme avskyr.
Politikerne har glemt hva som holder en nasjon samlet. De tok ikke det folkelige fellesskapet på alvor. De lot historien bak grunnloven på Eidsvoll i 1814 gå i glemmeboken: det var ett folk med en felles kultur med røtter i kristendommen som kunne enes om en felles plattform for å bygge nasjonen Norge.
Det multikulturelle prosjektet skal koste Stoltenberg, Storberget og Støre dyrt , både i bokstavelig talt i økonomisk forstand, og ikke minst i verdimessig forstand. Men aller hardest rammet blir befolkningen – den vanlige mann og kvinne, gutt og jente, ikke minst jentene og kvinnene på innsiden av murene i de fremvoksende norske muslimske enklavene.
Her er regjeringens punktplan ”Fells trygghet, felles ansvar” for å bekjempe radikalisering:
Nye tiltak:
Etablering av en ressursgruppe av forskere
Opprette nettportal for økt bevisstgjøring og kunnskap om radikalisering og voldelig ekstremisme
Avholde årlig konferanse om voldelig ekstremisme
Utarbeide en veileder for hvordan unngå terrorfinansiering
Rapportering på handlingsplanen
Oversette handlingsplanen for internasjonal kunnskapsdeling
Etablering av en tverrsektoriell koordineringsgruppe for oppfølging av handlingsplanen
Bedre justis- og politidepartementets kommunikasjonsstrategi
Kriminalomsorgen skal kartlegge risikofaktorer generelt og individuelt
Man trenger ikke være ekspert for å se at dette er som å pisse i buksa en iskald førjulsnatt. Vil dette eksempelvis stoppe Islam Nets rekruttering? Vil dette eksempelvis stoppe hjernevasken av barn på koranskoler i Norge? Vil dette stoppe propagandamaskineriet til Islamic Cultural Centre eller Tawfiiq islamsk senter? For ikke å snakke om imamer som Zulqarnain Sakandar Madni – av IRN definert som ”fremtidens imam” – som jobber for å ”frelse” unge sjeler?
Stoltenberg og Storberget: Dere er fullstendig bakpå – og dere vet det, det er jeg overbevist om ellers hadde ikke denne pressekoferansen funnet sted i dag.
De neste tiltakene skal styrkes eller videreføres:
Forskning på radikalisering og voldelig ekstremisme – med vekt på forebyggende tiltak
Bedre informasjon om regelverket for personer som kan innebære en sikkerhetsrisiko
PSTs årlige trusselvurdering
Revidere regjeringens strategi for krisekommunikasjon
Politirådene / SLT skal koordinere arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme lokalt
Videreutvikle politiets rolle og funksjon i politiråd og SLT
PSTs bevisstgjøringstiltak overfor ordinært politi
Gjennomgang av regelverk for informasjonsplikt og taushetsplikt
Styrking av beredskapen mot voldsepisoder i skolen
Møteplasser for dialog og kontakt mellom representanter for sivilt samfunn og offentlige myndigheter sentralt og lokalt
Videreutdanning om norske samfunnsforhold for religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn
Internasjonal dialog
Opplæring i norsk samfunnskunnskap og demokratiforståelse for nyankomne innvandrere
Politiets arbeid for dialog og ytringsfrihet
Styrket samarbeid mellom kriminalomsorgen og andre statlige og kommunale myndigheter
Videreutvikle politiets bekymringssamtale
Styrke og målrette Husbankens rolle i kommunenes planarbeid gjennom samarbeid med politiråd/SLT
Arbeid for å få flere til å fullføre videregående opplæring
Særskilt innsats overfor unge utenfor arbeidsmarkedet
Tros- og livssynstilbud til innsatte
Strategi for å forebygge aggressiv og voldelig atferd blant barn og unge
Mange vakre ord. Men så lenge PST-ledelsens filosofi synes å være rådende i hele det politiske spekteret (FrP unntatt), nemlig at man ikke er interessert i folk med radikale meninger, kun dem som er villige til å bruke vold, så klarer man ikke å gripe ondet ved roten. For ”alle forstår” at man går ikke fra å være ukritisk hverdagsmuslim til voldelig islamist. Det er en mellomstasjon – eksempelvis i moskeen eller som medlem i Islam Net.
Hvis den store tyske undersøkelsen fra 2009 om radikale holdninger blant muslimer stemmer og kan overføres til norske forhold, betyr dette at 6 prosent av norske muslimer er ”ekstremt radikale”, hvilket tilsvarer om lag 9 000 personer.
”Jeg synes bekymringssamtalen er ett av de viktigste virkemidlene vi rår over” sa Storberget på pressekonferansen. Det kan med andre ord se ut til at det er nok av folk å ta en prat med…
Jeg tror man ville vært mest tjent med å tone det verdimessige flagget meget kraftfullt og legge om innvandringspolitikken radikalt for å bremse strømmen fra særlig den muslimske verden, stille knallharde krav til foreldre om å sørge for å lose barna inn i det norske samfunnet (språk, fellesarenaer som idrett, speideren, musikken), nulltoleranse for særkrav, bort med det islamistiske flagget i skolene og ved offentlige institusjoner – hijab -, en bred ideologisk kartlegging av muslimske trossamfunn og fjerne offentlig økonomisk støtte til dem som er politiserte (og det er vel nesten samtlige?), full stopp i import av imamer, kjøre en bevisstgjørende demokratikanon inn i skolen spesielt og samfunnet generelt, og stoppe uttransportering av barn til skolegang i typisk foreldrenes opprinnelsesland som ikke tilfredsstiller kravene i opplæringsloven og oftest medfører ideologisk hjernevask på kjøpet.
Listen er selvsagt lengre, men det er noe med å begrense seg…
Uansett er min konklusjon den samme som den har vært de siste årene: Det verdimessige toget har forlatt perrongen og i løpet av dette tiåret vet vi hvor endestasjonen er: Eidsvoll eller Allahbad?