Hege Storhaug, HRS
Det var ingen tilfeldighet at HRS valgte å sette et grundig søkelys på to moskeer i Oslo i 2006 i rapporten: ”To moskeer. Med blikk på kvinners status.” Både Minhaj og Islamic Cultural Centre har sitt ideologiske fundament i rendyrket islamisme. Minhaj med hovedbase i Oslo, er direkte knyttet til en bevegelse i Pakistan, Minhaj ul-Quran. Minhaj Oslo har rundt 4 000 medlemmer, som utløser over to millioner kroner i årlig støtte.
Minhaj ul-Quran er et verdensomspennende nettverk med filialer i om lag 75 land, og er blant annet representert i både Norge, Sverige og Danmark. Også i Danmark er Minhaj ul-Quran avkledd som den fundamentalistiske organisasjonen som den vitterlig er. I boken Islam i vesten. På Koranens Vej (København 2002), er et kapittel skrevet av forfatteren, skribenten og HRS sin medarbeider Helle Merete Brix, viet Minhaj ul-Quran og dens leder, Tahirul Qadri. Qadris islamistiske og totalitære ideologi avkles blant annet gjennom hans egne skrifter, der han støtter sharias dødsstraffer og avhugging av hender og føtter. Qadri var også støttespiller til Zia ul-Haqs innføring av hadood-lovverket. Det kommer også frem at Tahirul Qadri personlig utpeker ledere av bevegelsen i de ulike europeiske landene, og at han jevnlig besøker menighetene i Europa, inkludert Norge. Bevegelsen har også er eget politisk parti i Pakistan, Pakistan Awami Tehrek, ledet av Tahirul Qadri, som også er lederen av Minhaj ul-Quran. Qadris kvinnesyn ligger således åpent i dagen, noe man selv kan sjekke i Minhaj sitt bibliotek knyttet til moskeen i Oslo. Her kan man lese om det tradisjonelle synet på hvorfor kvinner ikke skal ha samme rettigheter til skilsmisse som mannen, hvorfor hijab og polygami fra et islamsk juridisk standpunkt er korrekt, hvorfor islam predikerer nødvendigheten av atskillelse av kjønnene, og hvorfor muslimske kvinner ikke skal gifte seg med andre enn muslimske menn. Det finnes ikke litteratur som avspeiler et annet syn, kunne vi fastslå i rapporten vår i 2006. Hvor fastlåste eksempelvis Minhaj er i sine ”religiøse” fortolkninger, kom frem med all tydelighet i år 2000. Imamen ble sparket. Hvorfor? Fordi imamen ikke fulgte Tahirul Qadris filosofi til punkt og prikke: ”Dr. ul-Qadri i Pakistan er vårt religiøse overhode. Vi følger hans filosofi, bruker hans bøker og videoer, og kan ikke godta at en imam begynner med et annet opplegg.” (Dagbladet 2.februar 2002).
Da kan man jo håpe at norske journalister har dette med seg i bakhodet når de skal intervjue det nye fyrtårnet til IRN? Kanskje rett og slett begynne med det umulig-å-svare-på-spørsmålet: Hva mener dere om dødsstraff for homofile i Iran?
I pressemeldingen fremheves idrettsmannen Aftab.