Brorskapet har aldri tatt et oppgjør med sin udemokratiske og barbariske grunndoktrine. Likevel mener akademikere som Bjørn Olav Utvik at verden må akseptere at Brorskapet eventuelt kommer til makten i et land som Egypt. Walid a-Kubaisi slår tilbake og peker på det kulturrelativistiske sviket som folk som Utvik begår: ”Utvik vil ikke lide under sharia valgt ved folkeavstemning,” skriver al-Kubaisi, men det vil al-Kubaisis folk, skriver han. Utvik har for øvrig utmerket seg som en forsker som notorisk har dyrket dialog med islamister – ikke de sekulære muslimene. Hvorfor?

I årevis har HRS jobbet for et fokus på barn som fødes med misdannelser på grunn av den bakstreverske praksisen med inngifte i familien. I Norge hadde vi nesten utryddet denne praksisen, som dessverre ble gjeninnført med innvandringen fra en del land. Men å ta til ordet for gjeninnføring av et forbud mot ekteskap mellom slektninger, ble selvsagt imøtegått med de sedvanlige flosklene: fremmedfiendtlig og stigmatiserende – ja, personangrep med andre ord. Den sterkeste kritikken kom fra den altmenende Abid Raja (V), ikke minst gjennom hans hat mot HRS/Hege Storhaug. I dag skilter han derimot med å være for et forbud. Det er politisk klovnerispill satt i system.

Fremskrittspartiet vil ha DNA-registre for alle som kommer til Norge som asylsøkere og personer som kommer via familiegjenforening. Håpløst, ellevilt og diskriminerende, svarer godhetsindustrien. Det er tydeligvis helt galt å få kontroll med hvem som kan få permanent opphold i Norge, i tillegg til å stoppe en del av misbruket som ukjent identitet bringer med seg. Imens misbrukes barn som Sahra.

Vil nedrivning av høyblokker og annen renovasjon løse integreringsproblemene i Groruddalen? Nei, svarer Karen Jespersen, leder av Folketingets integreringsutvalg. Politikerne må også ha en plan B for å løse de kulturelle utfordringene. Hvis ikke verdiene inkluderes i en bred integreringsplan får man ikke bukt med de parallelle samfunnene. Ikke minst må man flagge likestillingens fane høyt, mener Jespersen.

Både Antirasistisk senter og NOAS plasserer seg så langt ut på venstrefløyen som det er mulig. Slik medvirker de til å svekke reelle flyktningers troverdighet og anseelse - og sin egen. ARS og NOAS raser mot Ap og Jonas Gahr Støre fordi sistnevnte bruker fornuft og er opptatt av folks respekt for flyktning- og asylinstituttet: Støre sier nei til at asylanter og flyktninger som får beskyttelse kan dra på ferie til landet de flyktet fra før de har bodd her i fem år. Reaksjonen og ordbruken til ARS sin leder Kari Helene Partapouli vitner om en form for desperasjon. Hun mener Støres initiativ skaper ”annenrangs borgere”, er ”diskriminerende”, ”mistenkeliggjørende”, og minner om ”skrekkordninger” i Danmark. Mon tro når Partapouli og hennes like vil forstå at de med denne hodeløsheten gir næring til krefter på motsatt side av den politiske skalaen?

Imamene i Norge og Europa påberoper støtt og stadig vestlige lands religionsfrihet og demokrati, samtidig som de på bakrommene praktiserer sharia – som å gifte bort barn, og deretter nekte barna skilsmisse. At dette foregår kan vi kun takke politikerne våre for. De har vært så redde for å bli anklaget for rasisme at de ikke har våget å sette ned foten for ørkenideologer. Det har vært mer behagelig å la barna og kvinnene seile sin egen sjø. Nå som det er avdekket at etnisk danske jentebarn også giftes bort av imamer, vil kanskje pipen få en litt annen lyd, under Britta Mogensen seg.

For noen dager siden fikk HRS et tips om at forsiden på Vegdirektoratets håndbok om ”Universell utforming av veger og gater” var prydet av et forsidebilde som etter all sannsynlighet skulle illustrere Norges ”mangfold”. Vi innrømmer at vi slett ikke var sikker på om bildet var reelt eller om det var manipulert. For vi hadde store problemer med å forstå hva en niqabkvinne hadde på bildet å gjøre. Nå viser det seg at det faktisk var reelt, men at Statens vegvesen har tatt til vettet. Bildet er fjernet.

Realpolitikkens far, Niccolò Machiavelli, formulerte seg så korrekt i 1513 i boken ”Fyrsten”. Han pekte på at politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp. Det er her vårt Storting står: hvor mange moskeer finansiert av despotiske regimer tåler Norge før frihetsverdiene rakner? Klarer våre politikere å være føre var – i Machiavellis ånd? I Danmark ser det ikke ut til at Folketinget tar innover seg hvilke formidable utfordringer landet står overfor, påpeker lederen av integreringsarbeidet, Karen Jespersen. Det er imidlertid fremdeles et håp om at ideologisk forkvaklede minareter ikke vil se dagens lys i København.

Innvandring og integrering synes å være et politisk område der alle aktuelle land må gjøre de samme tabbene. Det til tross for at flere statsledere nå erklærer den flerkulturelle ideen som død. Rett og slett fordi den aldri har vært levedyktig. Men igjen og igjen vitner vi at det er langt fra skepsis til handling. Stadig flere politikere i Norge uttrykker at de misliker for eksempel hijab på småjenter, tildekking av kvinner i det offentlige rom og fremveksten av muslimske privatskoler. Men å gjøre noe med det, ja det synes svært så vanskelig.

Enhver kritikk rettet mot islam møtes med samme argument: kritikken har grobunn i islamofobi. Muslimske talspersoner må ta seg sammen og argumentere mer faktuelt. Denne gangen er de islamofobe en gruppe KrF-politikere. Dessuten begynner vi å bli lei av muslimer som snur kappa etter vinden.

Å kalle Muhammeds ekteskap med ni år gamle Aisha for pedofili etter nåtidens standard, er forbudt ved lov, ifølge en fersk domfellelse i Østerrike. Hadde derimot husmoren Elisabeth Sabaditsch-Wolff sagt det samme om en annen hellig person, som Buddha, ville hun ikke blitt dømt, for sunniislam (hanafiskolen) har en særlig beskyttelse i Østerrike. Spørsmålene som nå melder seg er mange, eksempelvis at dommeren aksepterte det historiske faktumet at ekteskapet med Aisha ble såkalt konsumert da jentungen var ni år. Et annet historisk faktum er nemlig at Muhammed også stod bak massedrap. Kan en østerriker dermed kalle en spade for en spade, og karakterisere Muhammed som en massemorder – uten å risikere kasjotten?

I full åpenhet og uten snev av blygsel jobber Islamnet ved Høyskolen i Oslo for å hente den ekstreme islamisten Shaykh Khalid Yasin til Norge for å spre budskapet sitt, aller helst over det ganske land. Og hva er Yasins budskap? Blant annet at sharia med avkapping av hoder, hender og føtter og offentlig pisking, burde muslimer verden over ha makt til å innføre.

I går avholdt Stortinget høring om despotiske regimer skal kunne finansiere trossamfunn i Norge. Utgangspunktet var NRKs nyhetsoppslag i november i fjor, der kilder med iransk bakgrunn fortalte at det iranske regimet sponser moskeer i Norge, der det propaganderes hat mot Norge og Vesten, og der trossamfunns medlemmer skal forberedes på terroraksjoner. Dette fikk Fremskrittspartiet til å fremme et forslag om å forby at despotiske regimer som Iran og Saudi-Arabia skal kunne finansiere moskeer og trossamfunn i Norge, noe utenriksminister Jonas Gahr Støre i januar i år avviste.

Som kjent er utenriksminister Jonas Gahr Støre tilhenger av dialog. I en kronikk i The New York Times fastslår Støre imidlertid at det allment aksepterte vestlige perspektivet knyttet til opprør i arabiske land er at man ikke må ha noe med islamske bevegelser å gjøre, for det er veien fra verre til verst. Men er dette et allment akseptert vestlig perspektiv? Det kan heller virke som om Støre bygger på falske premisser for å rettferdiggjøre sin løsning, dialog - også med dem vi ikke liker.

Livet for jenter og kvinner i de franske gettoene står i sterk kontrast til hvilken frihet kvinner generelt har i Europa. De som prøver å leve nettopp frie liv, anses som horer, og horer voldtar man. ”De skjeggete” kontrollerer gatene, de kontrollerer sine egne jenter og kvinner, og andres. Men de møter motstand. Organisasjonen ”Verken horer eller underdanige” tok opp frihetskampen i 2003, og har nå kontorer også i andre land. Rundt 8 000 jenter og kvinner banker årlig på dørene til organisasjonen for hjelp i forbindelse med seksuelle overgrep, arrangerte ekteskap, polygami med mer. HRS har nylig besøkt organisasjonen som kanskje er den største hjelpeorganisasjonen for Europas nye jenter og kvinner.

”Det Muslimske Brorskapet snakker med to tunger. De snakker om at de ønsker demokrati, og det forstår man, for Brorskapet vil gjerne ha et politisk rom der de kan organisere seg bedre. Siden 1952 har Brorskapet vært utsatt for brutal undertrykkelse fra det egyptiske regimets side. Det har vært vanskelig for dem å operere. Demokrati og frihet betyr for dem at de har ro til at organisere seg og vinne makt. Deres slagord bygger på at islam er løsningen.” Dette sier den danskirakiske politologen Khattan Jasim til rights.

Er det greit at såkalt religiøse hensyn overstyrer det som er etablert som allmenn praksis og respektfull god hygiene? ”Utfordringen” knytter seg til offentlige svømmebassengbrukere som både dusjer og er i bassenget påkledd. Driftsledere hevder at renseanleggene er så gode at denne form for påkledning ikke er et hygienisk problem, men andre brukere reagerer med å vende offentlige basseng ryggen.

Det har tidligere vært avdekket at private muslimskoler i Storbritannia som både oppfordrer til hat mot andre religioner og motsette seg integrering, godkjennes av korrupte inspektører i overvåkningsorganet for privatskoler. Nå har Channel 4’s aktualitetsprogram ved hjelp av skjult kamera avdekket hva som foregår på innsiden av disse koranskolene.

Den norskstøttede Hamas-regjeringen på Gaza viser hva som følger i kjølvannet av Brorskapets makt: Mer lov og orden, mindre korrupsjon, men begrenset politisk og sosial frihet. Og som alltid: I sentrum for islamiseringen er hijaben. Det som skjer i Gaza kan bli realitet i Egypt også, landet som har vært svært på vakt mot tildekning av kvinner.

Torbjørn Røe Isaksen (H) påstår i dag at multikulturalismen i Norge aldri har fått fullt gjennomslag. Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. For rådende politikk på området har nettopp vært multikulturalismen. Det nye er at er det er kommet frem stadig flere kritiske stemmer til multikulturalismeideologien, men politisk endringer gjenstår i Norge.

Statsadvokaten i Danmark anker frifinnelsen av Lars Hedegaard for rasisme. Hedegaard ble frifunnet i første instans 31.januar, men får statsadvokaten det som han vil, skal Hedegaard dømmes til bøter i lagmannsretten for uttalelser under en julefrokost om muslimer: ”de voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far.”

Den offisielle historien om Sveriges historie under 2.verdenskrig sammenfaller ikke med den reelle. Offisielt var Sverige nøytral i forhold til krigen og hevdet å ha et godt forhold til fremmede makter. Men den relle historien handler om feighet og unnfallenhet, der Sverige krøp for ondskapens og brutalitetens diktatur, Nazi-Tyskland. Jo flere fakta som oppdages om Sveriges rolle under krigen, ikke minst sammenlignet meg Norge og Danmark, jo dypere blir skammen og skylden, forteller Julia Caesar, som heller ikke tror Sverige har tatt lærdom av sine feilprioriteringer.

“Mitt svar er et klart ja, det er en fiasko.” Dette uttalte president Nicolas Sarkozy på fransk TV i går da han ble spurt om han støtter Angela Merkel og David Camerons avvisning av den multikulturelle ideologien. Også tidligere statsministre i Spania og i Australia har i den senere tiden vendt ryggen til multikulti.

Den danske grunnloven om trosfrihed sier at “intet må intet læres, som strider mod sædeligheden eller den offentlige orden”. Likevel går det mot godkjenning av en stormoské i København, direkte sponset av det iranske diktaturet. En prest tok til motmæle – med blant annet henvisning til at Danmark bryter sin egen grunnlov ved å tillate etableringen av en moské som forkynner en lære i full kollisjon med frihetsverdiene i landet. Det resulterte i anmeldelse for rasisme.

Igjen er det fokus på Hizb ut-Tahrir i Danmark for oppfordring til drap på jøder. Deneen gangen er det sønnen til den avdøde imamen Abu Laban, som er i fokus. Taimullah Abu Laban risikerer inntil fire års fengsel for både å ha oppfordret til å drepe jødene og utslette den israelske staten.