”Jeg frykter at hvis vi ikke gjør noe drastisk, så ender vi bare med å kunne glede oss over at kvinnene i landet vårt ikke blir steinet – ennå.” Dette skriver Britta Mogensen i kjølvannet av at Danmarks integreringsminister lanserer en påvirkningskampanje for å få bukt med tvangsekteskap og kvinneundertrykking blant ny-dansker. Forslaget skaper ramskrik blant den fastlåste eliten, som har blokkert mulighetene for reell bekjempelse av nettopp vår tids verste kvinneundertrykking.

Noe har skjedd: På 1990-tallet hegnet islamforskere generelt om frihetsverdiene. Slik er det ikke i dag. Man synes å ha inngått appeasment med islam, eventuelt at man lar seg lure av talspersoners bruk av taqiyya: den tilslørte dagsordenen slukes. Det store ubesvarte spørsmålet er hvorfor denne dramatiske endringen har skjedd i akademia, skriver Helle Merete Brix, som er kritisk til norske forskeres omgang med moskeer og deres fortalere.

Oslopolitiet la nettopp frem statistikk over voldtekter i Oslo. Innvandrere er kraftig overrepresenterte som gjerningsmenn. Dette unngår alle de store avisene å rapportere. Kanskje ikke så rart, all den tid at politiet selv avviser kulturbakgrunn som årsakssammenheng. Vi får heller ikke vite landbakgrunn til gjerningsmennene. Det vil jeg gjerne vite. Heller ikke Jan Arild Snoen er særlig impontert over media.

Med rekordhøy innvandring til Norge og Brochmann-utvalgets forslag om innstramninger og omlegging av diverse velferdsgoder i den nylig avlagte NOU-en, begynner økonomer i Norge å røre på seg. Det er på høy tid. Men de vil kanskje overraskes av for dem ukjente spilleregler.

Det er mange som har betydelige vansker med å diskutere islam. Man klarer ikke å skille mellom ideologi og personer som er et frivillig eller ufrivillig medlem av ideologien. Da uttalelsen ”main stream islam” falt på Dagsrevyen denne måneden i forbindelse med at norskpakistaneren Syed Farasat Ali Bukhari vil opprette muslimsk barneskole i Oslo, en mann som synes halshugging og dets like er trivelige straffemetoder, falt det disse mange tungt for brystet at jeg definerte Bukhari inn i ”main stream islam”. En av de mange har nylig langet kraftig ut mot meg.

Du mener ikke det samme som meg – rasist! Du sier noe som jeg ikke liker – rasist! Du hevder vi er forskjellige – rasist! For øvrig er dine motiver rasistiske, uansett. Velkommen til den innvandringspolitiske hverdagen Norge anno 2011.

På FrP sitt landsmøte fremmet Christain Tybring-Gjedde tanker om at innvandringen fra den muslimske verden må stanses. Den er ikke bærekraftig verken økonomisk eller verdimessig, mener han. Å bevise at problemene men innvandring fra islams kulturkrets, er ikke vanskelig. SSB har statistikkene, som Per-Willy Amundsen i samme parti påpeker i dag. Nå sier også dansken og kulturforskeren Kasper Støvring at en bærekraftig innvandring fordrer sortering av hvem som kan komme.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser, ifølge en fersk regjeringsrapport. Underkommunikasjonen av faktiske forhold, regelrett forskjønning av tilstandene, kombinert med vide samlebegrep, har skapt fantasifostre om innvandringens tilstander og umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimers dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den franske rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet.

I Sverige er terskelen for å kritisere dansk og finsk innvandrings- og integreringspolitikk lav, men om Norge runger den svenske tystnad. Lederskribent i SvD spør hvorfor, og antyder at det handler om at Norge er styrt av sosialdemokrater. For sosialdemokratenes motiver kan vanskelig utfordres i svensk kontekst.

Arbeidsminister Hanna Bjurstrøm mener FrPs Per-Willy Amundsen er ”respektløs” når han påpeker at arbeidsdeltakelsen er lavest blant folk fra den islamske kulturkretsen. Men dette er et faktum som Ap har erkjent i flere år, noe som kan dokumenteres. Det skal jeg gjøre her og nå.

Siste gladnyhet fra SSB på innvandringsfronten er at norskfødte med innvandrerforeldre, det som før het andregenerasjon, studerer både mer og raskere enn befolkningen for øvrig. Ulike aktører hopper på – og snart er nok dette en veletablert sannhet. Men er det nå så sikkert at det er sant?

I går ble det klart at rettssaken mot Geert Wilders fortsetter i Amsterdam. Dette betyr at hva som er tillatt å ytre eller ei fortsatt skal være uklart for den jevne nederlender. Eksempelvis bør bibliotekarer – i multikulturens navn – passe nøye på hvilke bøker som presenteres i reolene – altså bøker om islam, ikke om kristendommen, og jødedommen osv, da islam har fått en særlig juridisk beskyttelse. Samtidig vil det nå uklare skillet mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt få lov til å forbli uklart, uant hvor lenge.

Investor Jens Ullstein-Moe utalte i går, med bakgrunn i Brochmann-utvalgets NOU, at ikke-vestlig innvandring til Norge er ulønnsom. I dag raser integreringsminister Audun Lysbakken (SV) over at Ullstein-Moe snakker sant – og kjefter på han fordi han ansetter innvandrere og tjener penger på det.

Frankrike kan skilte med en rekke modige og uortodokse kvinnelige forfattere og frihetsforkjempere med muslimske bakgrunn. Kvinner som utfordrer brennbare grenser – bokstavelig talt. Med det presset og den volden som herjer i de franske gettoene kan rollemodellene som kan fortelle om et annet liv, et liv på utsiden av murene, ikke bli mange nok.

Gjensidig tillit ar avgjørende for velferdssamfunnets overlevelsesevne. I Norge har vi hatt skandalene rundt særlig pakistanere og somaliere som har sugerør dypt ned i trygdekassene. Vi tenker på drosjeskandalen som i all sin gru forteller at hver annen yrkesaktiv pakistansk far i Oslo medvirket i jukset. Samtidig har vi svimlende statistikk over somaliske mødre som topper statistikk i Norge for enslige forsørgere, og slik mottar så mye trygd at arbeidsmarkedet stort sett er uinteressant or dem. Danmark har også sine problemer med særlig ikke-vestlige innvandrere med høyt trygdeforbruk og lav arbeidsinnsats.

Investor Jens Ulltveit-Moe (68) tar bladet fra munnen når han hevder at den ikke-vestlige innvandringen til Norge er et rent nettotap og fastslår at det er en myte at Norge trenger innvandrere. Faktuelt lener han seg på Brochmann-utvalgets nylige avleverte NOU.

Saudi-Arabia sprer salafismen ikke bare til Norge og Europa, men jobber antakelig vel så intenst opp mot den muslimske verden, ikke minst i disse dager i det urolige Midtøsten. Nå kommer det frem gjennom wikkileaks-document at Saudi-Arabia, og De forente arabiske emirater, også pøser inn penger til et av de mest eksplosive landene i verden, Pakistan, i størrelsesorden rundt 100 millioner US dollar årlig. Hvordan skal verdens statsledere forholde seg til den aktive ideologiske og grenseløse mørkeleggingen?

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser. Underkommunikasjonen av faktiske forhold har umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimer med dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den regjeringsbestilte rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet. Rapportens overordnede budskap om en integrering i krise, vitner tittelen om: ”Kan Frankrike ennå integrere innvandrere?”

Muslimer med negativt kvinnesyn skal påvirkes til å endre synet. Gjenoppdragelsesreiser for barn skal bekjempes. Slik skal også tvangsekteskap forebygges. Den danske regjeringen er ikke interessert i dialog om slike forhold. Tvert om skal det kjøres målrettede påvirkningskampanjer mot en del av befolkningen. Helt utenkelig i en norsk kontekst.

Den danske regjeringen har i den siste tiden forhandlet frem reformer som skal redde dansk økonomi. Samtidig ser man et moralsk forfall man knapt aldri har opplevd før. Økonomisk politikk og verdipolitikk henger sammen. De gamle dydene er høymoderne og kan redde Danmark fra å bli en tapernasjon, skriver Karen Jespersen

Frankrike har en lang tradisjon som dyp motstander av det obskure, ikke minst overtro nedfelt i påståtte hellige tekster. Motstanden vakler nå blant intellektuelle i møtet med islam. Det som før ble definert som vrøvl, heter i dag ”spiritualitet”, mener blant annet en psykiater rights.no har møtt i Paris. Han får støtte av en filosof, og begge peker de på hvor lite politikere generelt kjenner til islam.

Nå fem år etter Muhammed-krisen, hvor foregår den viktigste ytringsfrihetskampen? I avisredaksjonene der modige redaktører tar vanskelige avgjørelser, som da Flemming Rose i Jyllands-Posten i september 2006 publiserte tegningene av Muhammed? Nei, kampen for ytringsfriheten er langt på vei flyttet inn i rettssalen, skriver redaktøren av sappho.dk, Katrine Winkel Holm.

”Det vi trenger nå er ingen slapp dialog, men derimot en kraftfull nytenkende verdimobilisering. Skal vi i Norge klare å videreføre et harmonisk bredt folkelig verdifellesskap, må vi ha et mye tydeligere fokus på de av verdiene våre som er umistelige. Det betyr at islam som politisk og juridisk ideologi må vike plassen for enkeltindividets frihet. Det frie og åpne demokratiet må videreutvikles, og hat og ekstremisme må fryses ut,” skriver Trond Temte Haug.

Født i Frankrike av foreldre fra Algerie. Den unge Faïza Guène gjør kometkarriere som forfatter i Frankrike. Debutromanen solgte 200 000 eksemplarer på et døgn. Hennes siste roman foreligger på norsk, ”Siste runde på Balto”. Helle Merete Brix har møtt den 26-årige forfatteren i København.

Dansken Lars Hedegaard fascinerer meg. Et moment er at han er svært kunnskapsrik, et annet er hans produksjonskapasitet. Men det mest fascinerende er den befriende humoren og selvironien – den er ubetalelig. Som når Hedehaard, dømt for hate speech, i en tale nylig sier følgende til kritikerne hans om at han søker å bli martyr: ”Islam lover godt nok 72 villige og skrupliderlige jomfruer til den mand, der vil give en hånd med i den hellige krig. Men der står ikke noget om, hvor gamle de er. Vi ved kun, at deres mødom bliver genetableret hver dag. Så de kan i princippet være 1400 år gamle med dårlig ånde og knyster. Er det noget at efterstræbe?”