I flere år nå har det vært forholdsvis rolig rundt Salman Rushdie. Man kunne nesten tro at dødsfatwaen utstedt i 1989 for blasfemi hadde gått ut på dato og at Rushdie kunne leve et liv i frihet igjen. En slik tanke er dog naiv. Islamistene står sterkere i dagens verden enn noensinne, også i Norge, og det finnes vel for dem knapt et større trofé enn å sende Rushdie i graven. Derfor trues Rushdie på nytt i full offentlighet, denne gangen av fundamentalister i India, hans hjemland. Bakgrunnen er at Rushdie skal delta på en litteraturfestival i nettopp India senere denne måneden. For meg fikk de nye truslene tankene mine til å fly til Gardermoen.

”Min mor, før det iranske, islamske regimet. Hun studerte medisin”. Slik lød teksten under et fotografi jeg nylig så på facebook. Kvinnen på fotoet var slank, hun hadde langt mørkt hår, og hun gikk i jeans og med kortermet t-skjorte.

I går ble det kjent at Louiza Louhibi blir hetset og truet på sosiale medier etter at hun sto frem som voldtektsoffer og frafallen fra islam. Selv mener Louhibi at jo mer frigjort en minoritetskvinne er, jo mer vil de bli forfulgt. I dag kommer det frem at islamister har fått godkjent en demonstrasjon mot krigen i Afghanistan utenfor Stortinget, der mobiliseringen foregår på nett – og hvor nettopp den samme Louhibi har vært en av de over 1.200 støttemedlemmene.

09.01.12: Nyttårsaften fant politiet tunge våpen som maskinpistol og håndgranat i en ungdomsklubb i Tingbjerg i Danmark. Hendelsen utløste politisk bestyrtelse. Men var det noen grunn til å bli sjokkert? Nei, sier Karen Jespersen, folketingsmedlem for Venstre. Hendelsen inngår i et mønster som handler om å frata myndigheten makten i områder som skal omdannes til no-go-zones.

En ung mann (25) ble lurt i en felle og overfalt av tre maskerte menn lørdag kveld i Bergen sentrum. Han hadde avtalt møte med en ukjent kvinne på facebook. De skulle diskutere islam. Etter overfallet ble ”kvinnens” facebookprofil slettet. Det er antakelig nordmenn som står bak overfallet.

Uærlighet ligger som et tungt isdekke over landet der tvangsmessig konsensus og meningsforfølgelse mot annerledestenkende har fått herje fritt i årtier. Det kalles ”demokrati”, sier Julie Caesar, hvorpå hun fastslår at i isens kjerne ligger de forbudte sannheter innkapslet som en utdødd dyreart. Tilstanden skaper et samfunn som råtner innenfra, for der fakta undertrykkes og færre tør være ærlig blir utviklingen uholdbar. Caesar har vendt Sverige ryggen. I alle for en tid. Samtidig lyder braket fra to andre mentale isbrytere.

En flere år lang mistanke bekreftes nå av solid forskning: indere i Norge får oppsiktsvekkende færre jentebarn enn guttebarn. Etter at ultralyd ble innført i Norge føder indiske kvinner kun 65 jenter per 100 fødte gutter. Dette er dramatisk og bør få politiske konsekvenser.

Har politikerne rett? Fører globaliseringen faktisk til økonomisk fremgang? Fører den også til fremgang for demokratiet? Svaret er nei, mener Kai Sørlander, for globaliseringen er ikke kommet alle samfunnslag like mye til gode. Gevinstene er blitt høstet i de øverste lag, mens den gamle arbeiderklasse er blitt forfordelt. Globaliseringen har nok ført til billigere varer, men også til større sosial ulikhet.

At skolen har en stor betydning for dannelsen av den yngre generasjonen, hersker det liten diskusjon om. Derfor er det særdeles foruroligende at saudiarabiske lærerbøker for ungdom propaganderer for barbari, som detaljrik beskrivelse av hvordan hender og føtter skal kappes av, utryddelse av jøder, og hvordan kvinner fremstilles som ”svake og uansvarlige”.

For oss som er islamofobe og lider av utstrakt frykt for alt som kan defineres som fremmed var innslaget på NRK før jul fra et klasserom i Bergen som å få en mental omgang i bokseringen med Cecilia Brækhus i storslagen form. Sponset av den norske litteratureliten sendes nå en niqab rundt i klasserom over det ganske land, slik at våre unge får en levende sjanse til å slippe å lide av samme fobier som oss voksne, vi som vokste opp i en tid der frihet og likestilling stod i førersetet. Noen vil sikkert kalle dette fremskritt.

En ung kvinne, norsk statsborger og antakelig med egyptiske røtter, skal ha blitt grovt mishandlet av en egyptisk millionærsønn da hun avviste å gifte seg med han. Sulvy Leopreez Sakkur på 24 år har bekreftet det brutale overfallet, som skal ha skjedd i september, overfor arabisk media.

Ni år gammel ble hun verdens yngste noensinne som bestod Microsofts eksamen som IT-profesjonell. 10 år gammel var hun over skyene og førte et fly. Jenta fra lavere middelklasse i Pakistan hadde en lysende karriere foran seg. Nå kjemper Aarifa Karim Ranhawa på 16 år for livet.

Nicolas Sarkozy skal mestre mange kneiker i det nye året om han skal bli gjenvalgt som Frankrikes president i 2012. Ikke bare er den økonomiske situasjonen truende med fare for ytterligere nedvurdering i kredittverdighet, økende arbeidsløshet og en innvandring som skaper store problemer av mange slag. Han må også slåss mot en hærskare av andre kandidater – både på høyre og venste side – som ønsker å overta hans plass i Elyseepalasset, presidentens offisielle bolig.

I dag begynner tredje runde i det egyptiske valget. Også denne gang ser det ut til at salafister og Det Muslimske Brorskapet vil få flest stemmer. Nestlederen i Brorskapet har uttalt at Brorskapet ønsker å legge ut fredsavtalen med Israel til folkeavstemning. Er dette nyttårsforsettet? Hva vil det i så fall bety for regionen? Og hva vil fundamentalistene ellers bruke deres styrkede maktposisjon til? Vil de gjøre noe med problemene med store ungdomskull, høy arbeidsledighet, angrep på kristne, fattigdom og mangel på frihetsverdier?

Julen er ikke minst høytiden der barnet står i sentrum for glede og oppmerksomhet. I vår nye tid er det dog ikke alle barn som får lov å være barn. Vi tenker på jenter som giftes bort – i vårt eget land. Og i Europa. De samme jentene underlegges skilsmisseregler ”av en annen verden”, nedfelt i koranen. Det til tross for at de ikke tilhører muslimske familier. Den nye groteske tilstanden på vår egen jord var det nok få som forutså da innvandringen startet opp. Det mest påfallende i dag er politikeres mangel på forståelse og handling. Vi vitner den så godt som totale ubehjelpelighet.

Den alminnelige praksis i muslimske land med straff for blasfemiske ytringer om islam er også blitt primus motor i de etter hvert mange rettssaker som rammer politikere og vanlige borgere i Vesten. Dette hevder forfatterne Paul Marshall og Nina Shee i boken ”Silenced: How Apostasy and Blasphemy Codes Are Choking Freedom Worldwide”.

”Vil emiren av Qatar en dag kjøpe Eiffeltårnet?” spør den franske bloggeren Pierre Cassin. Bakgrunnen for det retoriske spørsmålet er helt reell: Emiratet Qatar på den arabiske halvøya er på full fart inn i fransk økonomi, idrett, samfunnsliv og integrasjonspolitikk. Vår egen Thor Hushovd kan således komme til å åpne Tour de France om få år i denne wahabittiske staten.

Tegnere verden over risikerer livet når makten utfordres med en svart eller humoristisk penn, enten det er diktatur som rammes av kritikk eller antatte guder og profeter. Den ferske danske boken ”Bladtegnere i et globalt minefelt” dokumenterer ytringsfrihetens tilstand på ulike kontinent. Tilstanden er ikke pen.

Den verdensberømte journalist, kommentator og forfatter Christopher Hitchens døde 15.desember af sin kræftsygdom, 62 år gammel. Ateist til det sidste og produktiv til omtrent det sidste.

Själv lever jag i ett försvunnet land. Jag föddes i ett land och lever i ett helt annat. Under min livstid har Sverige förvandlats till oigenkännlighet, och det har skett utan folkets tillstånd. Vi blir allt fler som lever i exil i vårt eget land. Hundratusentals är vi som flyr i en tyst och ständigt pågående folkvandring från det mångkulturella samhälle som har tvingats på oss till ett undantagstillstånd i de fickor och oaser som finns kvar, ännu en liten tid. Inom oss bär vi på minnena av ett land där vi kände oss självklart hemma, där vi kunde känna igen oss i människorna runtomkring oss och var trygga i tron att inget ont skulle hända oss, skriver Julia Caesar i denne kronikken hvor hun tar oss tilbake til besteforeldrenes tid.

Kan noen forestille seg at Det muslimske brorskapet og salafister i Egypt skal frembringe menneskerettigheter, respekt og likeverd for religiøse minoriteter, for kvinner, kontroll over befolkningsveksten, økonomisk fremgang, vitenskapelig fremgang? Og svaret var nei? Ja, det stemmer nok dessverre: HRS er langt fra optimistiske på vegne av det egyptiske folks ve og vel, ei heller andre sentrale land i den arabiske verden som så mange intellektuelle i Norge raskt spådde en ”vår” da opptøyene startet. De glemte ikke minst en fersk meningsmåling som viste at over 80 prosent av det egyptiske folket vil steine utro kvinner og drepe frafalne.

Det har gått rykter om interne stridigheter i Ap’s bystyregruppe, der høstens kommunevalg sikret at elleve av de 20 representantene har innvandrerbakgrunn. I dagens VG kan vi lese at partitoppene vil endre loven for å hindre nye velgerkupp. I så fall tilsier det at de samme mener at dagens bystyregruppe er et resultat av velgerkupp og ikke av demokrati. Dette er antakelig så sensitivt at neppe noen i Ap i Oslo eller sentralt vil lufte temaet i det offentlige rommet.

Dagens kronikk i Aftenposten er kanskje å anse som en lakmustest. Er det, og i særdeleshet etter 22/7, tillatt offentlig å tilkjennegi at en kan være kritisk til islam? I alle fall er det akkurat det Frp’s Per-Willy Amundsen gjør, uten floskler eller usakligheter: ”Jeg føler et særlig ansvar som folkevalgt politiker å tone flagg: Ja, jeg er kritisk til islam.”

Tonen i fransk samfunnsdebatt skjerpes stadig før landet i 2012 går til valg av ny president – eller gjenvalg av Nicolas Sarkozy. Det er mange stridsspørsmål. Innvandring, religion, økonomi og forholdet til verden rundt er blant de skarpeste. Og i mange spørsmål er det tydelig skille mellom elitens holdninger og grasrotas syn. En ting er sikkert: Det er ikke lett for en fransk president å kjøre i så urent farvann som landet har kommet inn i, uten å støte på flytende miner og undervannskjær.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 2011 blir det året i norsk historie med høyest befolkningsvekst. Prosentvis må vi tilbake til 1920-tallet for å finne høyere vekst. I tall regner SSB med en økning på 64.700 personer, tilsvarende 1,4 prosent av samlet befolkning. På 70-tallet stod fødsler for 70 prosent av befolkningsveksten. I dag skyldes 70 prosent av veksten innvandring. Oslo får over 15 000 nye personer i 2011.