HRS

I morgen går danskene til valgurnen. På meningsmålingene har rød blokk over tid ledet svakt an. Det kan tyde på at Danmark kan skilte med sin første kvinnelige statsminister i Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt. Noen lett oppgave får hun imidlertid ikke, verken hva gjelder forhandlinger med eventuelle regjeringspartnere eller med å tilfredsstille den største velgerskaren: velferdskoalisjonen. Det som imidlertid står mer klart, i alle fall hvis vi lytter til politisk rådgiver Ralf Pittelkow, er at det er skaffedyrene som taper valget.

Land der muslimer er i majoriteten scorer dårligst på en rekke områder knyttet til myndighetenes begrensinger av religionsutøvelse og sosial fiendtlig knyttet til religiøs tro. Den ferske PEW-undersøkelsen viser også at nesten en tredjedel av verdens befolkning lever i land der disse problemene har forverret seg betydelig i perioden 2006 til 2009. OIC-land kommer særlig dårlig ut av undersøkelsen.

Etter USA, var Storbritannia det landet i verden som mistet flest borgere da Tvillingtårnene ble rammet av terror for ti år siden. Hvert år markeres hendelsen i London. I går på selve tiårsdagen, deltok HRS sin skribent Helle Merete Brix på markeringen, som ble avrundet med sangen ”Give us hope”: ”Det kan lyde banalt, men det er, hvad mennesker må tænke, hvad enten de har mistet et familiemedlem i New York, London, Utøya eller Oslo centrum,” skriver Brix, som aldri har opplevd flere uniformerte politi i en vestlig storby før.

Journalist Barbara Demick er av de journalister som til slutt lyktes med å ta seg inn i det lukkede landet Nord-Korea, bare for å erfare at det var umulig å arbeide som vestlig journalist der. Hun valgte en annen vei. Hun begynte å intervjue nordkorianere som var flyktet til enten Kina eller Sør-Korea. For hva gjør en totalitær makt med mennesker? Hva er ytringsfriheten verdt? Demicks intervjuer resulterte i boken “Nothing to envy. Real lives in North Korea”. Den har Julia Cæsar lest, og hun forteller her hvilke bilder som kommer frem når lyset rettes mot det mørklagte Nord-Korea.

Danmark er det landet i verden der borgerne har størst tillit til hverandre. En ny undersøkelse slår sprekker i idyllen. Innvandrere har langt mindre tillit til andre/fremmede. Aller minst tillit har etterkommerne. Generelt har innvandrere høyere tillit til ”pæredanskene” enn til sin egen gruppe. Samtidig er det store forskjeller innvandrergrupper mellom.

Marxisten og filosofen Jørgen Sandemose er aktuell med boken ”Venstrefløyen og islam”. I motsetning til den gjengse marxist, er Sandemose ikke islamofil, mildt sagt. Sandemose mener islams makt har som forutsetning stagnerte samfunnsforhold. Dette skyldes at "underkastelse under autoriteter i produksjonen hører til i gamle samfunn, som beror på rene knekteforhold. Islam er godt forenlig med slaveri, småborgerlig håndverk, gammelmodige manufakturer og livegent jordbruk, i en helt annen grad enn protestantisk kristendom er det”.

I kjølvannet av 22.juli har mang en stemme brukt anledningen til å male den ene fanden etter den andre på veggen. Vår eminente forfatter og nå også filmskaper, Walid al-Kubaisi, er intet unntak. I Morgenbladet forrige uke benyttet Mohammad Usman Rana spaltene til å ”eurabisere” al-Kubaisi. Det var enkelt for al-Kubaisi å tilbakebevise feberfantasiene.

7.september prøvde SV å knuse det som skal være myter om innvandringen. Først Halvorsen: statsråden påstod gjentatte ganger at nordmenn ikke blir i minoritet i Norge. Motdebattant Siv Jensen (FrP) protesterte ikke.

Det er en stund siden Mohammad Mohyeldeen satte en støkk i oss i forbindelse med demonstrasjonen mot karikaturtegningene. Hvor er det blitt av mannen som truet Norge med et 9/11 hvis vi ikke viser respekt overfor islam? Noen lurer kanskje på om han har roet seg ned og blitt mer moderat. Dessverre har han nylig publisert en del videoer på YouTube som mer enn antyder det motsatte. I en av videoene driver han skytetrening, akkompagnert av ”Allah Akbar”. I en tidligere nettdebatt taler Mohyeldeen varmt for ”militær jihad” og definerer Norge som ”krigens hus”. Ingen debattanter avviser væpnet jihad for å nå målet om kalifatet.

I det pågående valget i Danmark er det tett mellom den blå og røde blokken, og i mange analyser er det fastslått at utlendingspolitikkens død er årsaken til den røde blokkens fremgang. Men ryktene om utledningspolitikkens død har igjen vært sterkt overdrevet, hevder politisk kommentator Ralf Pittelkow.

Aftenposten koker suppe på spiker i dag under tittelen ”22.juli splitter islamkritikere”. Avisen lister opp alt fra SIAN, Norwegian Defence League og Folkebevegelsen mot innvandring til HRS, og konklusjonen er hva tittelen fastslår. Som om det noen gang har vært noen som helst kontakt mellom HRS og de nevnte aksjonsgruppene. Som om det noen gang har vært ”et islamkritisk miljø”.

Prest, forfatter og samfunnskritiker Sørine Gotfredsen skapte furore da hun publiserte en kronikk i Berlingske tidende under tittelen ”La oss bruke Anders Breivik riktig”. Kronikkens bakteppe var at Gotfredsen hadde sett seg trøtt og lei av blant andre Politikens fremstilling og skyldplassering, det vil si at islamkritikere burde ”bøye nakken og innrømme medskyldighet i 22.juli. Flere røster mente at Godtfredsen burde sparkes som prest. I København i går kveld inviterte Trykkefrihedsselskabet til debatt, og Godtfredsen beklaget et par ”feilvurderinger”, rapporterer Helle Merete Brix.

BBC sendte nylig en dokumentar om forholdene i USA for den muslimske befolkningen. Dokumentaren var blottet for kritisk blikk på sharia-promoterende predikanter, predikanter som også visiterer Norge og Islam Net. Hva islamske organisasjoner i USA har på agendaen var likeledes et ikke-tema. Fokuset var at USA beveger seg i en islamfiendtlig retning. Filmen ignorerte totalt folks reelle nervøsitet for islams politiske ambisjoner. ”Og det var en skam,” skriver Helle Merete Brix.

”Kvinner som lever under muslimsk lov” (WLUML) er en verdensomspennende organisasjon med hovedsete i Pakistan, Lahore. Norge har i en årrekke støttet denne dyktige organisasjonen økonomisk. WLUML setter ikke bare fokus på lovverket i muslimske land som undertrykker kvinner, men også hvordan sharia praktiseres i ”nabolaget” – den uformelle shariaen. Det er vel dette noen politikere har dristet seg til å kalle ”snikislamisering”, som når muslimske kvinner i Norge nektes skilsmisse: den islamske ekteskapskontrakten settes over norsk lov. Helle Merete Brix har sett nærmere på arbeidet til WLUML.

Aftenposten skulle ikke trykket kronikken ”Drøm fra Disneyland”, signert Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. Ei heller skulle avisen trykket kronikken ”En stigende uro”, signert Hege Storhaug, som, ifølge antropolog Runar Døving, påstår at Norge er utsatt for okkupasjon. Døving leser kronikker som fanden selv og konkluderer med sensur.

Minervas kulturredaktør Kristian Meisingset har prisverdig satt av tid til å besøke IslamNets forumside og oppdaget at organisasjonen faktisk ønsker, misjonerer for og allerede i dag prøver, så godt det lar seg gjøre, å leve etter sharia-lover. Det innebærer bl.a. at de foreskriver dødsstraff for homofili, for utroskap og for frafall fra islam.

I et demokrati kjemper man ved bruk av ord, ikke vold og terror. At ikke alle tar til seg denne grunnleggende læresetningen, kjenner vi dessverre godt til. Danmark går til nasjonalvalg 15.september. Flere uverdige og bekymringsfulle episoder har utspilt seg siste dagene. Likeledes: i Danmark har politikere de siste årene opplevd brannattentat, overfall og drapstrusler som har ført til psykologhjelp og livvakter døgnet rundt. Ikke alt er smugt i det lille land.

I lys av terroren i Oslo og på Utøya brukte lederen av kvinnegruppa Ottar, Asta Beate Håland, sin faste kronikkspalte i Klassekampen til å definere HRS generelt og Hege Storhaug spesielt som antifeminister knyttet til nyfascistisk ideologi. Hålands tittel var således ”Den store løgnen”, med henspeiling på at HRS sitt arbeid for muslimske jenter og kvinner i bunn og grunn har vært et skalkeskjul: vårt prosjekt fra dag en har vært å jobbe mot innvandring og mot det såkalte Eurabia-prosjektet. ”Løgnen er stor”, konkluderte Håland. I dag svarer HRS i samme avis.

Etter terroren 22.juli har særlig ytterste venstrefløy vært høyt på banen og ”advart” mot høyrefascistisk vold. Som HRS påpeker i kronikk i Klasekampen i dag, har vi ”registrert grupperinger/parti i Norge som åpner for bruk av politisk vold for å nå sine mål om ’det fullkomne samfunnet’”. Våre tanker i kronikken gikk selvsagt til partiet Rødt og Tjen Folket. Altså venstresiden.

Det er ingen sensasjon, men det er heller ikke hverdagskost at praktiserende muslimske kvinner også er skjønnlitterære forfattere. Som Leila Aboulela, født i Kairo, oppvokst i Khartoum, utdannet i London og nå bosatt i Doha. Hennes skrivekarriere ble sparket i gang grunnet det hun opplevde som en antiislamsk stemning på 80- og 90-tallet, samt en forkjærlighet for Edward Said.

At debatten om innvandring, integrering og verdier skulle ha en anstendighet ved seg etter 22.juli, var et klart ønske fra vår fremste politiske ledelse i Arbeiderpartiet. Vi har i måneden som har gått sett mang et eksempel på at særlig ytre venstre flanke synes en slik tanke er lite konstruktiv. I dag publiserer Klassekampen en helside, under tittelen ”Den store løgnen”, som nok en gang bevitner at ønsket om anstendighet ignoreres totalt i den mørkerøde leiren. Det konstrueres et vannvittig bilde av HRS – også basert på konkrete feil avisa selv enkelt kunne sjekket ut av saken – for så å gyve løs på det samme vannviddet.

NRK er på folkemunne blitt kalt ARK, - Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Mange på den politiske høyresiden har i alle år påstått at kanalen er venstrevridd. Hvis påstanden skulle medføre riktighet, er dette spesielt uheldig i et land som Norge, hvor man ikke tillater politisk reklame på TV. NRK har maktet å beholde sin dominerende stilling under valgkamp og partiutspørring også etter demonopoliseringen, men har etter hvert fått ganske sterk konkurranse fra TV2.

Etter 22/7 har aksen høyreekstrem versus venstreekstrem terror blitt viet ny oppmerksomhet, der ikke minst islamkritikere er puttet i høyrebåsen og mer eller mindre blitt tildelt et slags moralsk ansvar for terroristens handlinger. Men hvordan kan det være ”høyreekstremistisk” å tale for frihet, ytringsfrihet, likeverd, likestilling, like muligheter for alle, beskyttelse av kvinner, sekulært demokrati og religiøs frihet, spør antropolog Britta Mogensen, som har fulgt debatten i Danmark.

Kan en kvass tone i debattene om innvandring og islam medvirke til at noen i verste fall oppfatter det som carte blanche til å begå vold mot muslimer, politikere eller andre? Dette spørsmålet har vært debattert i en rekke skandinaviske land etter 22/7. Spørsmålet har også ledet til en rekke grupperinger av mennesker, der det innenfor aksen ”dem og oss” er gjort slik at kritikere av islam er blitt mer eller mindre synonymt med islamhatere og høyreekstreme. Det som derimot ikke har vært berørt, er hvordan muslimer og frafalne som kritiserer islam, skal plasseres.

Den islamske fasdtemåneden ramdan er snart over, og avrundes med eid-festen. Som i fjor løfter muslimske parlamentarikere i Folketinget i Danmark festen inn på Christiansborg. En imam ved navnet Fethullah Gülen skal stå bak arrangementet, en imam som blant annet har oppfordret tilhengerne sine til ”å være gode venner med naboen, utdanne seg og få et god jobb i staten. På den måten overtar de makten. Ikke ved bruk av terror, men med økonomisk og politisk makt”. Skribenten Britta Mogensen er ikke begeistret for det arrangøren selv kaller for et ”politisk arrangement” ettersom religiøse arrangement på Christianborg ble forbudt i fjor.