HRS

En rekke land i Europa har innført såkalte ”hate speech-lover” som legger lokk på det frie ordet. USA har ingen slik lov, som skyldes ”First Amendment”, ”Det første forfatningstillegget” fra 1791. Trykkefrihedsselskabet arrangerte seminar i helgen om ytringsfrihetens kår i USA og Europa generelt, og med et særlig blikk på situasjonen i England og Tyskland.

”Hvis en imam i London sier at homoseksuelle skal drepes, er det høyst sannsynlig at han ikke tiltales. Hvis Yusuf al-Qaradawi kaller ikke-muslimer for aper og svin, går han fri, mens den som siterer Qaradawi ikke går fri.” Slik oppsummerte Douglas Murray, en profilert britisk kritiker av radikal islam og multikultur, tilstanden for det frie ordet i Europa under en konferanse i København denne helgen. Murray mener politikerne våre har mistillit til oss: Politikerne forestiller seg at en ”tsunami av hat” slippes løs mot minoriteter dersom ytringsfriheten settes som absolutt.

Vestlige statsansatte islamforskere advarer ikke politikerne om at med islam kommer alltid kravet om sharia. Advarslene kommer fra muslimer selv som er skeptiske til islam og islamisme. Dette mønsteret ble bekreftet i København da en dokumentarfilm om hendelsene på Tahrir-plassen og den arabiske våren var til debatt. Forfatteren Hamed Abdel-Samad, egypter bosatt i Tyskland, advarte kraftig mot sharia ”light”. Sharia er ”en trojansk hest”. 28.november er det valg i Egypt. Et valg som kan komme til å besegle skjebnen til de kommende generasjoner.

I morgen skal HRS delta i sharia/menneskerettighetsdebatt i Tromsø, arrangert av moskeen Alnor, kjent for sin beundring av de menneskeskapte sharialovene. I Danmark har utenriksministeren Willy Søvndal nylig prøvd å berolige folket om at sharialover innført i Libya, ja, de er ”bløte”. De begrenser kun kvinners frihet og likhet med mannen. Ralf Pittelkow har sine klare meninger om dette.

Kan det virkelig være en lenke mellom organisert antirasisme og underholdningsindustrien? Den franske filosofen Robert Redeker mener det. Han reflekterer rundt den intellektuelt og moralsk korrupte ”antirasismen” som han mener elsker å feire sin egen selvfortreffelighet med seremonier som minner om Oscarutdelingen. Men denne selvhøytideligheten er ingen intellektuell arroganse, mener Redeker, for det er nemlig å forvente for mye av dem. Vi snakker heller om en moralsk arroganse og politisk moralisme.

Dødsstraff eller fengselsstraff. Dette er tilstanden for homofile i den arabiske og muslimske verden. Lakmustesten på hvilken grad av frihet vi vil se etter opprørene i den arabiske regionen er kvinnene og homsenes kår. Helle Merete Brix har tatt et dypdykk i dagens situasjon for homofile. Hun kan berette at bildet langt fra er svart hvitt – tross forbud og strenge straffer. Helt inn i den saudiske kongefamilien finner man homofile, som er ingen hemmelighet blant folket, i et land som hugger hodene av homofile. En stor utfordring i tiden som kommer er dog de lærdes holdninger. Der er det lite goodwill å hente.

Den nye regjeringen i Danmark har vært tilnærmet en farse fra starten av. Danske medier er da heller ikke nådig med statsminister Helle Thorning-Schmidt (S), idet de synliggjør det ene løftebruddet etter det andre. Det kan være at Thorning-Schmidt begynner å angre bittert på at hun gikk i koalisjon med SF og de Radikale. For selv om de vant, kan det vise seg å være starten på et langvarig tap. Et tap som ikke bare kan innebære tap av regjeringsmakten, men troverdighet for lang tid. For hvordan vil den såkalte uoffisielle løftebruddrekorden eventuelt virke inn på fremtidige valgkamper? Lytter vi til de siste meningsmålinger, har i alle fall det danske folket talt: regjeringens oppslutning faller som en stein. ”Sosserne bløder voldsomt,” sier politisk kommentator Pittelkow, i sin omtale av den ”rødikale regering”.

Det radikale venstre i Danmark gis innflytelse på regjeringens verdipolitikk: kursen som velges vil svekke Danmark som nasjon, folkekirken skal bort, kongehuset skal ut av grunnloven. Folketinget og det danske rettssystem skal svekkes til fordel for internasjonale konvensjoner og domstoler, skriver Karen Jespersen.

Libyas kvinner er urolige. Interimlederen Mustafa Abdel Jalil sa i sin første tale etter diktaren Kahdafi’s død at landets nye lovgivning skal baseres på sharia, dog en “light” versjon av islamsk lov, sier Jalil. Han pekte ut et eksempel på lovverk innført av Gadafi som la restriksjoner på flerkoneri. Og han pekte på ekteskapsloven generelt og regler for skilsmisse. Da vet vi hvor veien går videre? Først skal kvinnene “temmes”, en nøkkel i den islamske verdensanskuelsen, slik vi også ser det i Norge og Europa: det første brekkjernet som brukes mot verdslig lov er det islamske familielovverket.

Ja visst eksisterer de, kvinner som spiller en aktiv rolle i jihad. Kvinner som kjemper mot demokratiet og som med alle midler har ”den rene islam” som målsetting. Noen av disse tilhører det som kalles Hofstadnettverket i Nederland. Kvinner som jublet da Theo van Gogh ble drept, og som gjerne deltar i kamp og det de definerer som martyroperasjoner.

”Venstresiden og deres multikulturalisme er en kreft for kvinnen og sivilisasjonen. Jeg skjønner ikke hvordan man kan akseptere undertrykkelse av kvinner på grunn av politisk korrekthet. (…). Multikulturalisme skaper ekstremisme. Det er en la-det-skureholdning til kultur. Resultatet er at innvandrere behandles annerledes enn andre innbyggere i landet. Det skaper sinne og frustrasjon i befolkningen.” Ordene tilhører politikeren i Italia som har formulert forslaget om forbud mot ansiktstildekning, marokkanskfødte Souad Sbai.

Jeg var ung, jeg var uvitende og jeg var forelska. Jeg satt på ei tue i skogen i 1988 og spiste et par håndfuller med blåbær. Setningen som falt var ordrett denne: ”Kan pakkiser også spise blåbær i de norske skogene?” Slik åpner Hege Storhaugs første kronikk som gjesteskribent i Agderposten.

Stortingsmelding fra1996-97 "Om innvandring og det flerkulturelle Norge" sier følgende: ”Målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid på dette området er å bekjempe rasisme, fremmedfrykt og diskriminering. Fokuset vil naturlig nok rettes mot nordmenns holdning til personer med innvandrerbakgrunn." Audun Lysbakken vil tilbake til dette ensrettede tankegodset. Som Hege Storhaug skriver i kronikk hos danske sappho.dk: ”Majoritetsbefolkningen skal ytterligere piskes – som om vi har et særegent gen som gjør oss disponert for diskriminering og rasistiske holdninger mot ’de andre’.”

Hva skaper en terrorist/jihadist? Nylig lekket en hemmeligstemplet rapport fra den britiske etterretningstjenesten om dette temaet, en 200 siders rapport som knuste noen myter. Mange viktige bøker er skrevet de siste årene om hva som driver unge ut i terrorisme. Rights.no sin medarbeider, forfatter og skribent Helle Merete Brix, har tatt for seg noen av de mest sentrale bøkene som har lett etter ”nøkkelen” i terroristens hode. Der har hun blant annet lest om en 17 år gammel jente som tilbringer bryllupsnatten med å se videoer av mennesker som henrettes av jihadister.

_Jeg nektet å bli behandlet som ei geit eller en sau. To ganger ble jeg forlovet til velstående menn som likevel ble avvist av min far fordi han fikk bedre tilbud på meg. Da en rik lege ble presentert for meg, sa jeg nei. Jeg hadde møtt Arshad, og Arshad har alle de kvaliteter jeg ønsker meg; han viser meg respekt, han gir meg omsorg og kjærlighet, og han er velutdannet. Men han tjener ikke nok til å tilfredsstille min familie. Derfor avviste far vårt ekteskap. Kvinnen som sier dette, ble hjulpet av norske myndigheter til å flykte til Norge. Jeg traff henne første gang på krisesenter i Lahore.

Zainab bærer på en alvorlig hemmelighet: hun er forelsket. Ikke nok med det: gutten har ”feil bakgrunn”. Hun vet at hun aldri vil får tillatelse til å gifte seg med han hjertet banker for. Dette er det nye Norge, landet som snudde ryggen til kjærlighetens kår da innvandringen fra kollektivistiske kulturer startet på 70-tallet. Vitterlig et uttrykk for diskriminerende holdninger og handlinger?

Det begynte jo så godt. Vi så dem i gatene og i demonstrasjoner på Tahir-plassen. Vi hørte flere og flere uttale seg i mediene. Noen av oss syntes kanskje det var grunn til skepsis. For i en verden der kvinnenes status i utgangspunktet er lav, er det langt fra betryggende at Det muslimske brorskapet stormer frem . Alt tyder på at partiet ”Frihet og rettferdighet”, som utspringer fra Brorskapet, blir det store stemmesankeren ved det kommende valget i Egypt. Kan noen forestille seg Brorskapet uten kvinnefiendtlige sharialover?

Det finnes ingen offisiell statistikk på antall flyktninger fra Norge, det vil si unge som rømmer landet grunnet alvorlige trusler fra familien. Men de finnes, og den typiske historien handler om ulovlig kjærlighet, om å nekte å underkaste seg arrangert ekteskap. Syed med røtter i Pakistan og Sahar med røtter i kurdiske Iran fant kjærligheten, noe som førte dem ut av Norge.

Et blikk på Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) "Om innvandring og det flerkulturelle Norge", bevitner Audun Lysbakkens antikvariske ideer om integrering. Meldingens sentrale satsningsområder er: ”arbeid mot rasisme og diskriminering, bedre norskopplæring for barn, unge og voksne, kvalifisering for arbeidslivet". Videre heter det: ”Målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid på dette området er å bekjempe rasisme, fremmedfrykt og diskriminering. Fokuset vil naturlig nok rettes mot nordmenns holdning til personer med innvandrerbakgrunn."

Han er drosjesjåfør av yrke, med tilleggstittel ”Dusørjeger”. Tahir Mahmood ble nasjonal kjendis i Storbritannia allerede tidlig på 90-tallet, fryktet av unge britiskpakistanske kvinner som bryter ut av tvangsekteskap, ufrihet og vold. Om de gjemmer seg i Storbritannia eller på det europeiske kontinentet, finner han dem uansett gjennom drosjenettverket, og bringer dem tilbake i foreldre og ektemenns klør.

Den arabiske vår med diktatorers fall har skapt skyhøye forventninger om oppblomstringen av demokrati. Men det er grunn til bekymring, skriver Helle M. Brix, med henvisning til angrepene på de kristne. Og skyggene har ikke bare falt over Egypt. Overalt i Midtøsten opplever man at den kristne minoritet er i ferd med å forsvinne.

Lisen Engh har jobbet som morsmålslærer siden 1970-tallet og skrevet en rekke lærebøker for innvandrere. Knapt noen har opplevd den utstrakte diskrimineringen unge med muslimsk bakgrunn utsettes for. I 1998 sa hun følgende i et intervju i boken ”Hellig Tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap”: ”Det provoserer meg på det sterkeste når talspersoner for innvandrere, både kvinner og menn, uttaler at vi må skille mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. De vet bedre. De vet at en god del av de arrangerte ekteskapene er alt annet enn frivillig. Barna innstilles fra de er små på at sånn og sånn skal det være. Men jeg vet ganske så mye om hvilke smertefulle faser som de unge går gjennom for å klare å være med på arrangert ekteskap. Og jeg vet ganske så mye om lengsler som utspiller seg på ulike skoler i Oslo-området med mange innvandrerelever. Der er det romanser på gang i korridorene, en intens utfoldelse av forelskelse og kjærlighet bakom søppelkasser og Gud vet hvor. Men de unge får ikke lov til å være åpne med sine følelser. De får ikke lov til å knytte forbindelser til motsatt kjønn. Det er og blir tabu.”

En av årets fredsprisvinnere, Tawakkul Karman, kan også skilte med to andre historiske begivenheter; det er første gang prisen går til en arabisk kvinne og hun er den yngste fredsprisvinneren noen gang. Men hvem er så Karman, spør Helle M. Brix, som er skeptisk til Karmans tilhørighet til et politisk parti med tilknytning til Det muslimske Brorskapet.

At Storbritannia har formalisert shariadomstoler får ringvirkninger. I Australia foreslås det nå at muslimske kvinner som ønsker skilsmisse først skal søke en shariadomstol bestående av imamer og jurister som skal vurdere om hun i henhold til islam innfrir krav til å få oppløst ekteskapet. Får hun skilsmisse etter islam, kan hun så søke en sivilrettslig skilsmisse også. Får hun ikke skilsmisse etter sharia, kan hun heller ikke søke sivilrettslig skilsmisse.

Boken ”Hellig tvang. Unge norske muslimer om ekteskap og kjærlighet”, avrundes med et blikk på norsk historie i kjærlighetens tegn. Våre store forfattere på 1800-tallet, enten det var Bjørnstjerne Bjørnson, Camilla Collett, Jonas Lie, Amalie Skram, eller Alexander Kielland, skrev alle bøker om tristessen som så ofte utspant seg i det øvre samfunnssjiktet, typisk at unge, uvitende kvinner ble giftet bort til betydelige eldre menn. Etterspillet i boken handler også blant annet om myter som er skapt i norsk samtid rundt den tradisjonen vi i moderne tid snudde ryggen til, arrangert ekteskap, men som fikk en ”renessanse” da Aisha og Mohamoud innvandret til Norge. Og vår frykt for å kritisere uverdige forhold: frykten for å bli kalt rasist.