Hege Storhaug

Denne måneden blir det avholdt folkeavstemning i Sveits om forbud eller ei mot å bygge minareter på moskeer. Næringslivet frykter at et forbud vil ramme deres interesser i den muslimske verden, utenriksministeren frykter et forbud vil øke terrorfaren, mens muslimske talspersoner frykter forbud vil radikalisere unge.

Trykkefrihedsselskabet i Danmark kunne feire seg selv med brask og bram denne helgen etter fem svært suksessrike år i kampen for det frie ordet. Med fullsatt sal i historiske Vartov i gamle København, som i dag eies av Gruntvigs Forum, og positiv stemning – om enn bekymring for det frie ordets fremtid – holdt historikeren og forfatteren Mikael Jalving, et foredrag krydret av gullkorn om fremveksten av ytringsfriheten. Jalving har gitt HRS tillatelse til å publisere hele foredraget, som bør være uvurderlig lesning for enhver som mener at sensur kan bli vår vestlige sivilisasjons bane.

Mange vil så gjerne tro at integreringen går så bra i USA. Det typiske argumentet er blant annet å peke på at i USA så jobber somalierne. Vel, i USA kommer man ikke langt uten å jobbe. Dessuten; HRS har aldri registrert en eneste rapport som viser somalieres verdimessige integrering. For HRS har alltid ment at den viktigste indikatoren på integrering handler om verdiene: Når innvandrere lar seg assimilere inn i frihetsverdiene, ja, da ”har vi fått det til”. Et nytt æresdrap i USA bygger oppunder hypotesen vår om at den verdimessige integreringen av særlig muslimer i USA, nødvendigvis ikke er en suksess. Tvert om.

Snudde den norske regjeringen i 11.time med å få på plass en ny innvandringspolitikk som kan redde landet fra svenske og britiske tilstander? HRS’ skribent Britta Mogensen håper det. Den nye fireårsregelen som skal innføres – formulert og foreslått av HRS – vil gi en etterlengtet beskyttelse for særlig unge muslimske kvinner i Norge mot tidlige transkontinentale ekteskap. Den vil imidlertid ikke beskytte den antakelig mest sårbare innvandrergruppen blant voksne, de unge hentebrudene. Dette bekymrer både Britta Mogensen og HRS. Da vi møtte Mogensen første gang i København i 2003, var det nettopp disse kvinnene som opptok Mogensen, ikke underlig, all den tid hun har lang fartstid på krisesentre hvor hun har møtte mang en importert ung skjebne.

Det er ingen overdrivelse å påstå at det rasistiske British National Party (BNP) fosser frem på de britiske øyene. Hele 20 prosent av britiske velgere vurderer å stemme på Nick Griffins BNP. Sir Andrew Green har i en årrekke advart mot denne konsekvensen av masseinnvandringen under Labour. Den utrettelige tidligere ambassadøren fikk altså rett.

Vi er heldige i Norge og Danmark. Vi har sluppet unna rasistiske og fascistiske politiske parti med reell politisk innflytelse. Både norske FrP og Dansk Folkeparti står på frihetsverdiene og menneskerettighetenes side. Slik er det ikke Storbritannia. Landet har hatt en voldsom høy innvandring, særlig etter at Labour slapp tøylene frie for blant annet henteekteskap i 1997. I tillegg har den multikulturelle ideologien blitt gjødslet kraftig, og resultatet er blant annet økende sosial uro, oppsplitting og parallelle samfunn med betydelig islamistisk innflytelse. Slik skapes det grobunn for et brunt parti som British National Front (BNP). Forfatteren Melanie Phillips er urolig for utviklingen. Hun mener at myndighetene har seg selv å takke for den økende oppslutningen om BNP, særlig ved å ignorere den økende islamistiske innflytelsen.

Forfatteren og feministen Fay Weldon mener muslimske kvinners situasjon på kontinentet er ”forferdelig”. - Islam ser på kvinner som laverestående. Hvis jeg ikke kan like islam, er det fordi kvinnene behandles så dårlig, sier Weldon. Hun slår også fast at islam ”for tiden er meget sterk”, og at kristendommen har en ”langt sunnere påvirkning på samfunnet” enn islam. Slik definerer ikonet Weldon seg ut av det gode selskapet.

A study by Statistics Norway shows that one in three Norwegian-Pakistani children has experienced at least one stay in Pakistan lasting at least a year. As HRS did in 2004, reporters for Jyllands-Posten have visited Little Norway in the Pakistani Punjab, where they met Norwegian-Pakistani children who are supposedly there to be introduced to their parents’ culture and religion. The surroundings are very luxurious and include servants.

In this piece, which appeared in the Norwegian daily Dagbladet on 4 October 2009, Hege Storhaug takes on three of that newspaper’s female journalists, Marie Simonsen, Marte Michelet, and Martine Aurdal, who in Storhaug’s view have betrayed Dagbladet’s proud historic role in the Norwegian women’s movement by turning their back on the plight of their Muslim sisters in Norway. In this regard, of course, the “three M’s” (as Storhaug calls them) are hardly unique to Norway: Storhaug’s critique is equally applicable to great swaths of the supposedly liberal media throughout the Western world.

Norway has a new government, and it has been announced that the crown prince of the Socialist Left Party, Audun Lysbakken, will be the cabinet member in charge of integration, a responsibility which has now been transferred to the Ministry of Children and Equality. This is really a victory for HRS, given that our integration efforts have always focused on women and children.

SVs kronprins Audun Lysbakken blir statsråd for integreringsarbeidet, som nå er lagt til departementet for barn og likestilling. Egentlig er dette en seier for HRS, da vi siden oppstarten har hatt fokus på kvinner og barn i front integreringsarbeidet: ”Integrer mor og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna,” som vi formulerte vårt fremste slagord da arbeidet med HRS startet. Spørsmålet er likevel om et departement som både skal favne barn, likestilling og integrering blir for stort og at integreringen således kan drukne. Spørsmålet er også hvordan Knut Storberget (Ap) både skal klare å forvalte justissektoren og den pågående innvandringen gjennom ekteskap, asyl og FNs kvotepolitikk.

En SSB-undersøkelse viser at en av tre norskpakistanske barn har minst ett opphold i Pakistan av en varighet på minimum et år. Jyllands-Posten, som har gjort det samme som HRS gjorde i 2004, har vært i Little Norway i pakistanske Punjab, der de blant annet møtte norskpakistanske barn som såkalt skal bli kjent med foreldrenes kultur og religion. Omgivelsene er svært luksuriøse, inkludert tjenerskap. Barna trives ikke nødvendigvis, men særlig jentene lærer det som ”forventes”: hvordan være kvinne, og å vise såkalt respekt.

Media begynner å våkne. Den nye fireårsregelen, som betyr at man må ha arbeidet eller studert i fire år etter grunnskolen, kritiseres i Dagbladet. ”Kan vi ikke bestemme hvem vi vil leve med lenger?” er tittelen. Jo, da, det kan man. Det er derimot ingen menneskerett å hente ny ektefelle til Norge uten å innfri visse vilkår.

Bedre drahjelp kunne knapt Libe Rieber-Mohn fått: Selvoppnevnte pakistanske og muslimske talspersoner for ”innvandrere”, advarer mot at Rieber-Mohn blir statsråd for innvandring og integrering. Usman Rana, Raja og Ishaq, som selv besitter en lang merittliste hva gjelder anti-integreringsforslag, mener Riber-Mohn er ekskluderende. Slik snus verden på hodet. Alt er med andre ord som før.

Igjen handler det om Oslo og demografi. Men det skal helst ikke sies høyt. I kjent stil prøver media å usynliggjøre og manipulere alarmerende statistikk, denne gangen representert ved Aftenposten. At Aftenpostens manipulasjoner er utgangspunktet for de to første kapitlene i boken min ”Rundlurt”, synes altså ikke å være tilfeldig.

Labours parlamentsmedlem og tidligere statsråd, Jack Straw, sikret en donasjon på 1,5 millioner pund til bygging av moské i valgdistriktet sitt, Blackburn. Pengene ble donert av Emiren av Qatar etter at Straw aktivt involverte seg i saken. Sikkerhetstjenesten i Storbritannia er bekymret for pengestrømmen fra Qatar og Saudi-Arabia til muslimske trossamfunn på de britiske øyene. Straw ser på sin side ingen problem med sin aktivitet, tvert om er han ”stolt av sin anstrengelse for å støtte alle deler av samfunnet i Blackburn”.

Etter ti års taushet, maktet ikke en mor å holde på den grusomme hemmeligheten lenger: Datteren på 15 år som sporløst forsvant en dag i januar 1999, ble drept av sin egen far, angivelig kvalt med tørkesnoren i hagen. Faren var neppe alene om drapet, han skal ha fått bistand fra to av sine egne brødre. De tre sitter nå på tiltalebenken for å også ha prøvd å drepe jentas kjæreste med øks. Nettopp kjæresteriet skal være drapsmotivet; jenta var ikke lenger jomfru. Alle tre tiltalte kom til Storbritannia som kurdiske flyktninger fra Tyrkia tidlig på 1990-tallet.

4-årsregelen innebærer at man må ha studert eller arbeidet i fire år i Norge for å kunne hente ektefelle hit fra land utenfor EU (EØS). Mange knytter regelen ensidig til bekjempelsen av tvangsekteskap. Regelen har derimot langt mer vidtrekkende konsekvenser, ikke minst i et velferdsperspektiv. Den er således med på å legge forholdene bedre til rette for at Norge kan videreføre en raus velferdsstat.

Endelig har noen europeiske regjeringer startet opp kampen – ikke mot islamisering av Europa, men mot inhumane, ja, til og med barbariske politiske praksiser i religionens navn, som står i motstrid til universelle menneskerettigheter, skriver Phyllis Chesler, forfatter og professor i psykologi.

Hvorfor har integreringen gått så dårlig i Europa for en stor del særlig muslimer? Det kan antakelig de respektive myndighetene takke seg selv for. De overså betydningen av en ”sosial kontrakt” som skulle vært formidlet så tydelig at ingen kunne tvile på dennes budskap: Alle er velkomne og får ta full del i velferd, utdannelsesinstitusjoner, politiske institusjoner, ja, i alt alle måtte ønske av sosiale goder. Men til gjengjeld stilles følgende krav: utvetydig respekt for demokratiske verdier og ytringsfriheten. Vi trenger en bred debatt nå om ”Den sosiale kontrakten” som også innebærer klare krav om assimilering.

Så har media skrudd på repetisjonsknappen. Temaet er tvangsekteskap, og at overgrepet kan ramme barn ned i 14-årsalderen. Dette skrev jeg om som journalist første gang 8.november 1992 i Dagbladet. Det kan slås fast at den gang var fenomenet ukjent, mens det er det ikke i dag. En annen forskjell er at i dag er hjelpetilbudene mange. Men fremdeles er vi kun på symptombehandlingsnivået. Tvangsekteskap er en konsekvens av kollektivistisk og ekstrempatriarkalsk kultur. Denne kulturen, der individenes behov og ønsker i stor grad er utvisket, har etablert seg dypt i Norge gjennom innvandringen fra stort sett den muslimske verden. Dagens og gårsdagens politiske tiltak er fremdeles på samme nivå: Den enkelte utsatte skal hjelpes. Det er en selvfølge. Men vi kommer aldri fenomenet til livs før vi tar et generaloppgjør med årsakene til tvangsekteskapsproblematikken.

Da er det ingen tvil lenger: Saera Khan (Ap) er en ekte HRS-er. Det tok bare litt tid før hun kom ut av skapet, selv om hun definitivt har gløttet på døren mang en gang. Det ser ut til at Aps høyreside lar Khan være en prøvekanin på den politiske stemningen: Khan kaller rett ut innvandrerbarn som ”visumslaver”. Hun vil gå i de danske fotsporene på henteekteskapene og sette hard lut inn mot vold mot innvandrerbarn.

Aud Talle er tyst som graven. Det samme er Institutt for samfunnsforskning. Jeg er ikke forundret. Hadde de hatt en god sak, hadde de selvsagt gått høyt ut på banen. Manipulasjonene deres og den gjennomgående uredeligheten innen temaet kjønnslemlestelse, er grundig avkledd i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. Kanskje de ville tjent på å gå ut og beklage?

Hva skjer på bakrommene i Arbeiderpartiet i kjølvannet av suksessvalget? ”Orker” partiet fire nye år med kompromisser med Sosialistisk Venstreparti i de mest avgjørende spørsmålene for Norges fremtid, innvandringen og integreringen? Hva er beslutningsrommet i innvandrings- og integreringspolitikken?

Jeg tar sats og utfordrer janteloven. Påstanden min lyder slik: Det er ikke enkelt å være forut for sin tid, og antakelig særlig vanskelig er en slik posisjon innen et felt som er gjort så betent som innvandring og islam. Fra tid til annen opplever jeg meg som en ”skapdanske”. Etter å ha mottatt den første anmeldelsen av boken ”Rundlurt” fra nettopp Danmark, er jeg fastere i min tro enn noensinne. Hvorfor? Fordi boken oppleves som en deja vu for teolog Katrine Winkel Holm – med andre ord: Norge er kanskje på riktig vei.