Hege Storhaug, HRS
En far meide ned datteren på åpen gate med Jeepen sin. Den irakiske mannen på 48 år, tålte ikke at datteren – som var blitt giftet bort i Irak etter bosetting i USA – flyttet til kjæresten i USA etter ekteskapsinngåelsen. Faren mente at datteren, Noor på 20 år, var blitt ”for vestlig”, skriver timesonline.co.uk Altså kan man forvente at ekteskapet ikke var frivillig inngått.
Det angivelige æresdrapet skjedde i Arizona. Syvbarnsfaren Faleh Hassan Almaleki på 48 år, stakk av via Mexico til Glasgow etter udåden. Der ble han stoppet på flyplassen fordi han hadde kun 245 £ i lommen (for liten sum for besøkstillatelse), og hans såkalte garantiperson i Storbritannia var arbeidsløs. Da grensekontrollen skulle returnere han, forstod de at han var ettersøkt for overgrepet på datteren.
Noor døde av skadene i går etter to uker i respirator. Også moren til kjæresten, som Noor var sammen med på drapstidspunktet, ble hardt skadet, men hun vil antakelig overleve. Faren er anklaget for ”mulig æresdrap”.
Dette er ett tilfelle i en rekke av æresdrap begått i USA. Drapet av Noor forteller oss ingenting overordnet om integreringen i USA. Men drapet bekrefter en mistanke jeg har hatt lenge, nemlig at den verdimessige integreringen av muslimer i USA ikke er så vellykket som mange vil ha det til. For integrering handler om så mye mer enn å jobbe og å snakke det nasjonale språket. Det opplevde jeg da jeg besøkte Gambia i 2005, og traff jenter fra USA med gambiske foreldre, tungt kledd i hijab, og som gikk på Koranskole. Jentene skulle lære hva som er den riktige og beste kulturen, altså hvilke verdier som skal følges. For å nevne et eksempel.
Med Barak Hussein Obamas holdninger til det franske forbudet mot prangende religiøse symboler i skolen (han nær sagt latterliggjorde forbudet under et besøk i Egypt), er jeg ikke særlig optimistisk i forhold til USAs evne til å ta det som er de akutte utfordringene innen integrering ved roten; røske opp i verdispørsmålene og plassere skapet der det bør stå.