Vi har tidligere i dag publisert en sak om den systematisk gjengjeldelse mot og trakassering av varslere, bestikkelser, seksuell utnyttelse av flyktninger og misbruk av bistand er noen av stikkordene som gjentas av stadig flere tidligere FN-ansatte. At en FN-ledet rettighetsbasert verdensorden av mange er ønsket, er for oss ufattelig. I alle fall skal en være usedvanlig dyktig til å nekte å ta innover seg realiteter.
Det er bare å se på hvordan et råd som FNs menneskerettighetsråd fungerer.
Meler sin egen kake
Hvordan skal man egentlig beskrive rollen til stater som Kina, Cuba og Vietnam i FNs menneskerettighetsråd? Den kan kanskje best beskrives ved at de holder rådet som gissel for nettopp å forhindre menneskerettighetsrådets formål – og de gjør det innenfra.
Dette kom nok en gang klart frem i forrige uke da en resolusjon som fordømte det iranske regimets blodige aksjon mot demonstranter var oppe til avstemning.
Kina, Cuba, Vietnam, Irak og Pakistan stemte imot.
Men Asias to mest folkerike demokratier, India og Indonesia, stemte også mot resolusjonen, som i tillegg forlenget mandatet til FNs spesialrapportør for Iran.
Det var også en rekke afrikanske og asiatiske land som avsto fra å stemme.
Stadig flere reagerer på dette rådet, blant annet forfatteren, journalisten og kommentatoren Jotam Confino.
«Antallet land som enten avsto fra å stemme eller stemte mot noe som burde være selvinnlysende for et menneskerettighetsråd å ville undersøke, forteller deg alt du trenger å vite om FN», skriver han på X.
Men hvem bryr seg vel om slike som Confino – han er jo fra Israel. Landet som det samme «menneskerettighetsrådet» elsker å hate.
Nå ble resolusjonen likevel vedtatt fordi 27 vestlige demokratier, som Frankrike, Spania, Japan, Sør-Korea og Chile, stemte for. Rådet har 47 medlemmer.
Confino mener at det faktum at avstemningen ikke har skapt store overskrifter i verdens medier skyldes «mangel på moralsk klarhet», noe han mener er «uforståelig». En annen mulig forklaring er at det ikke akkurat er en nyhet at FN stemmer etter ideologiske og politiske allianser.
Ideologiske og politiske allianser
Nei, det er ingen nyhet at FNs menneskerettighetsråd ikke fungerer etter intensjonen. Over mange år har vi i HRS rettet søkelyset mot dette supperådet, men har bare kunnet konstatere at ingenting forbedrer seg. Kanskje heller tvert om, og det er i seg selv svært farlig for verden.
I 2008 kalte vi rådet «en skandale» (i saken er det en rekke lenker til andre omtaler), da Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) jobbet for at kritikk av religion skal være brudd på menneskerettighetene, noe land som Kina, Cuba og Russland støttet. Planen fra OIC var at muslimske land skulle slippe fokus på egne menneskerettighetsbrudd.
Også Iran sitter i dette rådet. I 2010 ga Irans FN-representant i rådet, Mohammad J. Larijani, et intervju på Irans statsfjernsyn, som ble oversatt at en danskboende iraner. Her forklarte Larijani hvorfor ikke Iran har skrevet under på torturkonvensjonen, hvilket ifølge ham skyldes at Irans straffeformer, slik som pisking, ikke anses for å være tortur. Og det er på grunn av «slike forskjeller» at Iran ikke kan undertegne konvensjonen, hvorpå han la til «det er små ting». Ikke minst var intervjuet en bredside mot USA. Han la også til at mange land i rådet, som Kina, Russland, Japan, Latin-Amerika, afrikanske land, arabiske og muslimske land, støttet Iran.
Men OIC-representantene klarte å få flertall for en resolusjon som forhindrer religionskritikk. Som vi kommenterte i 2010: Ingen tror lengre at FNs menneskerettighetsråd klarer å stå opp for menneskerettighetene. Rådet er blitt et arnested for en forsamling av muslimske land, som utnytter FNs menneskerettighetsråd som et skjold for å bedrive systematisk undertrykking av muslimer og andre i egne land. Der har de nasjonale lover som ivaretar maktmisbruket. Med FNs menneskerettighetsråd har de gode odds for å innføre samme undertrykkende regler i Vesten.
I 2018 fikk USA nok og forlot FNs menneskerettighetsråd med følgende beskjed: en «hyklerisk og opportunistisk organisasjon, som latterliggjør menneskerettigheter».
I 2022 ble det flertall i FN for å kaste ut Russland av rådet etter Russlands blodige og brutale krig mot Ukraina. Dette ble gjort etter intenst amerikansk press. Men 24 land stemte mot og hele 58 avsto fra å stemme. Av de som stemte imot fant vi for eksempel Kina, Syria, Iran og Belarus.
I 2023 kunne medier fortelle oss om «FN-ledere med felles opprop for våpenhvile i Gaza» der opplysninger som var hentet fra Hamas-styrte Gaza indirekte ble fremmet som objektive sannheter, mens man påpekte at opplysninger fra israelsk hold påpekes ikke var verifisert. Da hadde FNs generalforsamling nylig stemt for en resolusjon som krevde umiddelbar humanitær våpenhvile mellom Israel og Hamas. Denne resolusjonen var utformet av blant annet en rekke arabiske land. Problemet var hva som var utelatt, for Hamas ble ikke nevnt med ett ord, og det var ingen fordømmelse av terroraksjonens massakre og gisseltakingen. Heller ikke Israels rett til selvforsvar ble nevnt.
Til salgs
Det er vanskelig å vite eksakt hvorfor land som ikke akkurat er mønsterdemokratiet opptrer slik, for det kan være i solidaritet mellom diktaturer eller kald og kynisk kalkulasjon.
I tillegg til å blokkere avsløring av egne menneskerettighetsbrudd, går for eksempel kineserne god for land som Iran eller Venezuela. Kina er den største mottakeren av begge lands oljeeksport, som selges langt under markedspriser på grunn av sanksjoner.
Men olje er ikke det eneste som er til salgs i korridorene i Genève, der rådet holder til. Det faktum at mange afrikanske land som Kenya, Sør-Afrika og Malawi også avsto fra å stemme for resolusjonen mot regimet i Iran, er ikke fordi de er muslimske eller diktaturer. Men de er til salgs.
Dette er land der det avholdes frie valg, men der alt er gjennomsyret av korrupsjon, kriminalitet og dårlig forvaltning. De er også utviklingsland som ofte mottar store lån og investeringer fra Kina.
For dem handler ikke en plass i rådet om å kjempe for menneskerettigheter og frihet. Men om å selge seg selv til høyeste budgiver. Og det kommer ofte fra Kina og dets likesinnede.
For store demokratiske land som India og Indonesia, Brasil og Mexico, er avstemninger i FN ofte en mulighet til å fremstå som nøytrale og ikke underlagt det som blir sett på som en vestlig agenda. Spesielt India insisterer på å være nøytral – og kjøper store mengder olje fra Russland.
Så skal Vesten kanskje være forsiktig med se på seg selv som de moralske voktere av menneskerettigheter og frihet. Vi fremstår nemlig også til salgs. Nylig inngikk EU «Mother of all deals», som president Ursula von der Leyen uttalte seg om den «historiske» frihandelsavtalen med nettopp India. Og nylig tok Kinas president Xi Jinping imot Storbritannias statsminister Keir Starmer i Beijing, der de blant annet skal diskutere handel og sikkerhetsspørsmål. Lignende fremstøt er gjort fra Canada, Irland, Frankrike og Finland. I Norge er handelsavtalen med Kina satt på vent, men flere, blant annet Aps Trond Giske, vil ha forhandlingene i gang igjen.