Teksten ble publisert første gang som kronikk i Aftenposten 26. september 2019
At et fenomen er snikende, vil lett lede tankene mot at det foreligger en bevisst, skjult plan. En slik idé kan lede til at en hel gruppe religiøse mennesker mistenkes eller beskyldes for å medvirke i en slik angivelig plan. Dette ville ikke bare være urimelig, det ville kunne få farlige konsekvenser i form av aggresjon mot vanlige samfunnsborgere.
Nettopp derfor er Human Rights Service opptatt av å formilde at en muslim ikke er «en muslim». Man må kategorisere folk ut fra ulik ideologisk tilhørighet. Det finnes unektelig organiserte grupper i Norge som bevisst jobber for å styrke islams politiske og juridiske makt i Norge. Deres første ofre er spirituelle og kulturelle muslimer, altså muslimer som gjennom barndom er oppdratt i tradisjoner knyttet til islamske ritual, som eksempelvis feiring av id. De spirituelle og kulturelle muslimene er langt på vei som julaftenkristne, de står på frihetsverdienes side. De har snudd ryggen til hovedteser og -verdier i islams 1.400 år gamle tankesett, et helt annet verdisett enn det kristensekulære.
Det er salafistene, som i Islam Net, de like totalitære kreftene i Det muslimske brorskapet, typisk kamuflert i moskeer og islamske bevegelser, og Tyrkias president Erdogans og det iranske regimets ideologisk forlengede armer inn i Norge, som er en hovedmotor i islamiseringen. Det er slike politiske krefter som typisk går ideologisk løs på borgere som de mener «tilhører dem». Et klassisk pressmiddel er å få jentebarn og kvinner inn i sløret, nærmere bestemt hijaben, og sørge for at de forblir segregert fra den vestlige kulturens normer og verdier. Mønsteret ses i hele Vest-Europa, særlig i storbyene, og er en helt avgjørende for islamiseringen.
Foto: HRS
Demografi er avgjørende
Torkel Brekke fremholder at demografi ikke er et «politisk spørsmål» (Aftenposten 22. september). Selvsagt handler demografi om ført politikk, og demografi er helt avgjørende bak den islamiseringen vi har sett i Norge de siste tre tiårene. La meg gi noen eksempler:
Antall medlemmer i muslimske trossamfunn dobler seg hvert tiende år. Således var det 72.000 medlemmer av moskeer i Norge i 2007. I 2017 var antallet 153.000. Islam i Norge er som i resten av Vest-Europa den raskest voksende religionen. Mens kirker legges ned grunnet en politisk villet sekularisering og en aldrende innfødt befolkning, åpnes nye moskeer. Det registres ikke motsatt mønster i et eneste vesteuropeisk land. I dag er det således registrert rundt 220 islamske trossamfunn i Norge, mot to i 1974.
Et annet tegn er når tradisjonsrike bygninger omgjøres til moskeer. Som misjonshuset Seiersten, som Landfalløya kapell i Drammen, som Folkets Hus i Hammerfest, som bedehus i Skien og Bergen, som Røde Kors-bygningen i Sandefjord. Listen er lengre. Man klarer ikke å vise det motsatte: at moskeer blir til andres gudshus.
Mange bønnerom har etablert seg de siste årene, inkludert med bønnematter på Menighetsfakultetet – av alle steder. Posten i Oslo har det samme. På Universitetet i Oslo, er det et eget bønnerom med tilknyttet wuzu, altså et rom for rituell islamsk vask. UiO fikk bønnerom til muslimske studenter allerede på 90-tallet (betalingsmur). Bønnerom på Høyskolen i Oslo og Akershus er kjønnsdelt og har måttet utvide lokalene. Også på Universitetet i Bergen er det bønnerom. Dette er bare noen eksempler.
For kort tid siden ble det kjent at Islam Net vil utvide virksomheten. De jakter derfor dollar internasjonalt, sier de, og har så langt samlet inn en million dollar til en ny moské med et tilknyttet dawah-senter, misjonssenter. Heller ikke dette minner om «snikende» islamisering.
Halal fosser frem
Hvor mye halalmat vi ikke-muslimer får i oss årlig, er det ingen som kan svare på. For 14 år siden gikk diskusjonen høyt om vår tilpasning til halalmat, ikke minst ledet an av bonden Tore Stubberud:
«Halal-kjøtt er etterspurt, og flere slaktere har fått leveringsavtaler med sykehus, barnehager, skoler og flyselskaper. … de store dagligvarekjedene har hengt seg på for lengst.» I kronikken «Tilbords med muslimene» i Aftenposten så tidlig som i 2005 uttrykte Stubberud bekymring over at store mengder av kjøttet norske forbrukere spiser hver dag «er halal-kjøtt uten at vi vet om det».
Og nordmenn tilpasser seg, inkludert med velvilje overfor barn i barnehagen. Enten spiser alle barna halal, eller man lager separate måltid til muslimske og ikke-muslimske barn, konkluderer en undersøkelse: «Religiøse spiseforskrifter i barnehagen. En kvalitativ undersøkelse om barnehagers strategier for tilpasning i møte med islamske spiseforskrifter» (Tidsskrift for nordisk barnehageforskning, 21. august 2017).
Hijaben har funnet veien til forsvaret. Anniken Huitfeldts (Ap) islamske hilsen på Irans utenriksminister hører med på listen over tilpasning til islam.
Irans utenriksminister Javad ZarifLeder ville ikke håndhilse på Anniken Huitfeldt (Ap) i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Det samme gjør det ikoniske fotoet av kronprinsen i Bærum-moskeen, der kvinner ikke ville ta tronarvingen i hånden, noe kronprinsen tilpasset seg. Samme islamisering ser vi når statsministeren legitimerer kjønnsadskilte arrangement med en ukritisk tilstedeværelse.
Kronprins Haakon prøver forgjeves å håndhilse på kvinner i Bærumsmoskeen etter det mislykkede terrorforsøket. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Ureformert lovreligion
Alt det overnevnte er ikke en deprivatisering av religion, et utrykk brukt av Brekke, men uttrykk for en lovreligion som ikke har gått gjennom en sekulær reformasjon som kristendommen. Og det er dette som bekymrer ikke-muslimer og også spirituelle og kulturelle muslimer.
Det hele handler om politisk handling, eller mangel på politisk handling, som er politikk. Innvandring er politisk styrt, og derav også de demografiske endringene. Tilrettelegging for organisert islam er politikk, som når bystyret i Stavanger godkjenner en arkitektonisk moské styrt av Erdogan, med utsendte imamer av samme Erdogan. Som når politisk ledelse sidestiller økonomisk støtte til moskeer med kristne grupper. Som når Regjeringen vedtok å lage en handlingsplan mot angivelig «muslimhat», som kan føre til at friheten til å kritisere islam begrenses. Som hvis Islam Net får tillatelse til moské-planene.
I kjernen av alt dette er ikke minst kjensgjerningen at en viss andel av muslimer vil ha fundamentalistiske holdninger, som kom frem i den europeiske undersøkelsen til Ruud Koopmans.
Den makten islam allerede har fått, vises ikke minst gjennom pålagt sensur i mediene. Endog etter det vanvittige terrorangrepet på Charlia Hebdo i 2015, der terroristene «hevnet profeten», som satiremagasinet i flere runder hadde karikert, våget ikke hovedstrømsmediene i Norge å republisere tegningene. Slik er tilstanden den dag i dag. Selvpålagt sensur er som kjent også en politisk handling, selv om den gjør sannheten mer overbevisende.
Vi underordner oss og selger ut grunnkulturen; ytringsfrihet, kvinners likestilling og et sekulært offentlig rom. Det er dette politisk ledelse burde gripe fatt i: Hvordan reversere utviklingen som taktfast ruller videre år for år?