Arbeid og utdanning

Bare to prosent av asylsøkerne er arbeidsparate

En ny beregning fra det danske utlendings- og integrasjonsministeriet viser at bare to prosent av asylinnvandrerne i landets kommunale integrasjonsprogrammer er arbeidsparate, melder Politiken. Tallene omfatter asylsøkere som har fått innvilget asyl i Danmark og per 31. desember 2015 var i et integrasjonsprogram. Disse…

En ny beregning fra det danske utlendings- og integrasjonsministeriet viser at bare to prosent av asylinnvandrerne i landets kommunale integrasjonsprogrammer er arbeidsparate, melder Politiken.

Tallene omfatter asylsøkere som har fått innvilget asyl i Danmark og per 31. desember 2015 var i et integrasjonsprogram. Disse har typisk oppholdt seg i Danmark i minst et halvt år, som er tiden det tar fra de leverer inn asylsøknaden til de blir bosatt i en kommune. Under integrasjonsprogrammet mottar asylsøkere enten kontanthjelp eller integrasjonsytelser.

asyltilstrømningAv 13.844 asylsøkere i integrasjonsprogrammet ved utgangen av 2015 er bare 282 vurdert som arbeidsparate.

Beregningen inneholder en oversikt over de 15 største gruppene og viser at syrere utgjør omtrent halvparten. Blant disse er bare to prosent arbeidsparate. Blant afghanere er 4,4 prosent arbeidsparate, mens ingen er arbeidsparate blant asylsøkere med bakgrunn fra Colombia, Etiopia, Sudan, Armenia og Pakistan.

En av forklaringene er teknisk: for å ha rett til sosiale velferdsytelser må man være arbeidsparat og en gang i uken bekrefte at man er ledig via den offisielle nettsiden Jobnet. I tillegg kreves det dokumentasjon på at man aktivt søker arbeid. Hvis ikke, blir det kuttet i de offentlige stønadene man mottar.

De fleste har imidlertid så dårlige danskkunnskaper at de er ute av stand til å benytte nettsiden. For å hindre at asylsøkere får sine offentlige overførsler beskåret, velger sosialrådgivere derfor å unnlate å erklære dem for arbeidsparate, selv om de er i stand til å jobbe.

Tallene fra ministeriet er nye, men problemstillingen er velkendt.

For tre måneder siden sendte Dansk Industri en lignende opgørelse på gaden, hvor andelen af jobparate flygtninge i integrationsprogrammet blev sat til tre procent.

Tallene fra Dansk Industri viste, at i de mange kommuner er det sådan, at stort set ingen flygtninge i integrationsprogrammet vurderes til at være parate til at tage et job.

I februar viste en offisiell beregning at den dårlige integrasjonen av asylsøkere på arbeidsmarkedet kan bli dyr for det danske samfunnet og regningen vil vokse betydelig dersom ikke integreringen bedrer seg. Beregningen, som er utført av Utlendingsministeriet og Finansministeriet, viser at bare de direkte utgiftene for statens integreringsinnsats var på to milliarder i 2013. Beløpet vil øke til 6,5 milliarder i inneværende år og ende på 10,4 årlige milliarder i 2020. Tallene er basert på regjeringens anslag over antall nyankomne asylsøkere: 25.000 i år og 15.000 årlig frem til 2020.

Offentlige overførsler og kommunenes integrasjonsprogram er inkludert i beregningene, så utgifter til skolegang, barnehager og helsetjenester vil komme i tillegg. Utlendings- og integreringsminister Inger Støjberg (V) mener tallene viser at det danske samfunnet er under et «gigantisk press både økonomisk og verdimessig»:

»Hvis ikke, vi formår at begrænse tilstrømningen og løfte integrationen, vil flygtningestrømmene meget hastigt udhule vores økonomi, og vi vil stå med en milliardregning, som vi slet ikke kan forestille os, om ganske få år,« siger hun og fortsætter:

»Det vil betyde, at vi hverken har råd til de skattelettelser, vi gerne vil give, eller de investeringer i velfærd, vi gerne vil lave, og det vil i givet fald få betydning for alt fra vores skoler til ældreplejen og sygehusene.«

Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) uttalte sågar at en fortsatt feilslagen integrasjon vil splitte Danmark – det kunne man kanskje tenkt på fra politisk hold litt før? – og forklarte at landets sosiale, menneskelige, kulturelle og verdimessige sammenhengskrafthva nå står på spill:

»Hvis ikke det lykkes os at få de mennesker, der kommer i dramatisk antal, i arbejde i større omfang end historisk, vil det knække vores sammenhængskraft i alle dimensioner,« siger Lars Løkke Rasmussen og indleder med de økonomiske perspektiver:

»Vores befolkningstal alene står til at vokse ekstraordinært med noget, der ligner 100.000 mennesker frem mod 2020 med de tal, vi nu regner med. Hvis de mennesker bliver parkeret på kanten og skal forsørges, så er der nogle regnestykker, der ikke længere går op, og så står vi med en enorm, økonomisk udfordring. Så vil vi se det økonomiske råderum, vi har kæmpet så hårdt for at tilvejebringe, og som vi gerne vil bruge på kollektiv velfærd eller nær velfærd i form af skattelettelser, blive brændt af. Det er økonomien i det.«

Men der er langt mere end økonomi på spil, mener statsministeren. Der er også »den sociale, menneskelige sammenhængskraft«. Det »kulturelle og værdierne«:

»Hvis vi så breder det ud og går ind og ser på kriminalitetsstatistikker og alt muligt andet, så står det også klart, at får vi det ikke håndteret, så kommer det også til at gøre noget ondt ved os i al almindelighed,« lyder det, før Løkke kommer til det »tredje aspekt«.

Det er nok lettere sagt enn gjort.

I mars 2015 viste en omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter ti år i Danmark.

Det samme er for øvrig tilfelle i Norge (mer om den norske ståa her), hvor tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (ImDi) viser at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer i uka. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8,4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.

tyrkia_hellas_migranterI oktober 2014 viste det seg at antallet ektepar i Danmark som lever av offentlige velferdsytelser hadde steget markant. Gruppen innvandrere og etterkommere er sterkt overrepresentert, i en grad at de utgjør åtte av ti ektepar som mottar kontanthjelp. I november samme år viste tall fra Danmarks Statistiks rapport Indvandrere i Danmark at ikke-vestlige innvandrere generelt er overrepresentert som mottakere av sosiale stønader, men at dette antallet øker betydelig med alderen. Hele 65 prosent av ikke-vestlige innvandrere i aldersgruppen 55-59 år lever av offentlige overføringer. Det tilsvarende tallet for etniske dansker er 26 prosent.

I 2013 var således rundt 100.000 ikke-vestlige innvandrere i arbeidsfør alder på overførselsinnkomst. Utgiftene til overførselsinnkomster til innvandrere har steget med 1,9 milliarder danske kroner bare siden 2010. En gjennomsnittlig asylsøkerfamilie mottar rundt 450.000 kroner i året i statlige overførsler. Ifølge Rockwool Fonden vil det danske samfunns nettoutgifter til innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land beløpe seg til 16,6 milliarder bare i 2014.

Forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, opplyste at økonomiske incitamenter som lavere velferdsytelser ikke har særlig stor effekt for å få ikke-vestlige asylsøkere ut i arbeid. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av asylsøkerne som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.

Senest i desember 2015 viste tall fra Danmarks statistik (DST) at sysselsettingsgraden for ikke-vestlige innvandrere har falt fra 54,6 prosent i 2008 til 47,7 prosent i 2013, hvilket utgjør et fall på 6,9 prosentpoeng. Til sammenligning har sysselsettingsgraden for etniske dansker falt med 4,1 prosentpoeng fra 77,9 prosent til 73,8 prosent i samme periode. Fallet er størst blant innvandrere fra Afghanistan (53,5 til 40,7 prosent), Somalia (38,5 til 26,0 prosent). Fallet er mest uttalt blant mannlige innvandrere fra ikke-vestlige land, med Afghanistan og Somalia på topp.

Blant kvinner fra ikke-vestlige land er tallene enda verre, og viser at bare to av fem er sysselsatt. Beskjeftigelsesprosenten har falt fra 48,9 til 42,9 prosent. Det største fallet har skjedd blant kvinnelige innvandrere fra Afghanistan og Iran. De lavest beskjeftigede gruppene er Libanon (22,3%), Somalia (23,8%) og Irak (27,1%). Til sammenligning falt beskjeftigelsesprosenten for etnisk danske kvinner fra 75,8 prosent til 72,4 prosent i samme periode.

Samtidig viste tall fra fra analyse- og rådgivningsbyrået LG Insight at bare 5 prosent av kvinnelige asylsøkere med innvilget oppholdtillatelse er i jobb etter fire år i Danmark. Blant mannlige asylsøkere er bare 20 prosent i arbeid etter fire år i Danmark.

Formennene for to av Danmarks største fagforbund (3F og HK) er ikke optimistiske med tanke på utviklingen. Formannen for 3F, Per Christensen, påpekte den åpenbare ønsketenkingen: vi snakker faktisk om et problem man forgjeves har forsøkt å løse i minst 17 år. I disse årene har attpåtil tilstrømningen vært langt lavere enn nå, for ikke å nevne hva som forventes i årene fremover.

Christensen og formannen for HK, Kim Simonsen, advarte også om at ufaglærte dansker fort kan komme til å bli skvist ut av kampen om de ufaglærte arbeidsplassene som finnes dersom landets politiske ledelse har til hensikt å plassere asylsøkere i statlig finansierte praksisplasser i næringslivet.

Det finnes de som stadig forsøker å fremstille problemstillingen som et slags nasjonalt særproblem i de respektive land. Dette er nå så grundig tilbakevist at det bør få konsekvenser for de angjeldenes troverdighet i innvandrings- og integreringsdebatten.

I Sverige er nemlig tallene like nedslående – til tross for en innsats på 50 milliarder kroner de siste syv år – som i Danmark og Norge.

Arbeidsledigheten i april 2015 var på 7,8 prosent for landet som helhet, blant ungdom 23,9 prosent. Det er allerede mangel på ufaglærte arbeidsplasser, som i dag er anslått til å utgjøre små 2,5 prosent av arbeidsmarkedet. Innvandrere utgjør 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag. I oktober anslo den svenske regjeringen at de direkte kostnadene for asylinnvandringen i 2017 vil være 73 milliarder. Dette beløpet vil legge beslag på all skatteinngang – avgifter ikke medregnet – fra rundt 750.000 gjennomsnittlige svenske skattebetalere i full jobb.

Innvandrere fra ikke-vestlige land er i ferd med å gå forbi etniske svensker i arbeidsledighet i reelle tall. Av 189.000 arbeidsledige, er 145.000 innvandrere fra ikke-vestlige land. Denne gruppen ledige er i tillegg i rask vekst.

– Man er nesten uintelligent hvis man ikke er bekymret nå, uttalte ekspert på internasjonal migrasjon og forsker på økonomiske konsekvenser av- og holdninger til innvandring ved Handelshög­skolan ved Gøteborgs universitet, Joakim Ruist, i november. Han la til at utgiftene aldri kommer til å bli tilbakebetalt – selv om asylinnvandrerne skulle finne seg et arbeid – og at de som tror det bedriver ønsketenking:

– Pengene blir ikke tilbakebetalt. Det er ikke skjedd historisk og det kommer slett ikke til å skje fremover, sa han til Jyllands-Posten og påpekte mangelen på arbeidsplasser for ufaglærte/uutdannede. Mottaket av asylsøkere vil føre til at det blir mindre penger til skole, sykehus og pleie av eldre, konkluderte Ruist.

Og hvordan ser så mulighetene ut for at asylinnvandrere i det hele tatt kommer i arbeid? Omtrent sånn:

En granskning avisen Dagens Nyheter (DN) gjorde våren 2015 viste at asylsøkere har store problemer med å komme inn på det svenske arbeidsmarkedet. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.

De som av uransakelige årsaker fortsatt skulle tro at den enorme asylinnvandringen er økonomisk lønnsom og/eller vil føre til – som det så smukt heter – «flere varme hender i eldreomsorgen», kan ta seg en titt på tilstanden i Malmö, Sveriges multikulturelle utstillingsvindu:

  • Nesten halvparten av Malmø kommunes befolkning er under 35 år, 31 prosent er innvandrere og 11 prosent barn av innvandrere.
  • Arbeidsledigheten i juli var på 15 prosent, mot Sveriges 7,7 prosent.
  • 27 prosent av alle ansatte jobber i kommunen, tilsvarende 1,5 ganger landsgjennomsnittet.
  • 70 prosent av befolkningen i arbeidssfør alder jobber, mot 80 prosent i Sverige generelt.
  • 79 prosent av dem som er født i Sverige er sysselsatt, mot 54 prosent av innvandrerne.
  • Målt i andelen elever som forlater grunnskolen med gode nok karakter til å gå på videregående skole, rangeres Malmø som nummer 281 av 290 kommuner.
  • Malmø er den kommunen med størst barnefattigdom.
  • Malmø betaler nest mest i sosialbidrag per innbygger av alle svenske kommuner.
  • Byen genererer 10 milliarder kroner i skatteinntekter årlig, og er avhengig av over 4 milliarder i statlige subsidier årlig.
  • Malmøs gjennomsnittlige skattekraft per innbygger har falt fra 2 prosent under landsgjennomsnittet i 1994 til 16 prosent under snittet i dag.

Resten av Sverige finansierer Malmø, fastslår nasjonaløkonomen Tino Sanandaji, som mener at hvis man skal diskutere Malmø, så kan en ikke unngå se på hvilken rolle innvandringen spiller. – Hvis det virkelig er slik at innvandring av mennesker fra den tredje verden lønner seg på lang sikt og gjør Sverige rikere, burde dette ha materialisert seg i Malmø. Allerede for 25 år siden hadde Malmø like mange innvandrere som resten av Sverige har i dag, sa han til Finansavisen. Ifølge det svenske statistikkbyrået, SCB, hadde svenskfødte i 2012 en arbeids- og selskapsinntekt på rundt 240 000 kroner, mens tilsvarende for innvandrere var 141 300 kroner. Så til tross for at andelen innvandrere i arbeidsfør alder er høyere enn befolkningen ellers, er altså arbeidsinntektene 41 prosent lavere.

Den økonomiske utviklingen i Malmö bekrefter mao rapportene fra Brochmann-utvalget og samfunnsanalysebyrået Agenda Kaupang: skatteinntektene går ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.

– Om dagens flyktningsstrømmer består knekker statsfinansene. De ansvarlige politikerne viser ingen innsikt om dette, skrev sjefredaktør Jon Åsberg i Affärsvärlden og kunne like gjerne snakket om Norge og Danmark.

Europeiske politikere er blitt tatt på sengen av den enorme tilstrømmingen fra Midtøsten og Afrika, hvilket har gjort det moteriktig fremme forslag som å gi asylsøkere arbeidstillatelse fra dag én. Dette skal visst sørge for at både økonomi og integrering går seg til.

Men å få asylsøkere ut på arbeidsmarkedet har vært en tverrpolitisk prioritet i alle tre land i en årrekke, med påfølgende kostbare tiltak for realisere det vi kan kalle myndighetenes plan A, og likevel har resultatet vært svært magert. Det er jo lettere sagt enn gjort å få mennesker med manglende skolegang og kvalifikasjoner inn på et marked hvor antallet ledige ufaglærte arbeidsplasser er få og synkende – ikke minst fordi det allerede finnes en ufaglært, innfødt såvel som innvandret, arbeidsstyrke i mottagerlandene.

Derfor går da heller ikke noen lands politiske ledelse i detalj om hvor alle de arbeidsplassene som trengs skal komme fra og hvordan de eventuelt skal finansieres. For ikke å nevne hva som skal virke nå som ikke har virket før – og i så fall hvorfor og hvordan.

Sett i lys av statsmininster Erna Solbergs uttalelse om at Norge kan ta imot og bosette 30.000 asylsøkere årlig i årene som kommer, er det på høy tid å kreve et klart og tydelig svar på dette fundamentale samfunnsspørsmålet. Den politiske ledelsen er tross alt ansatt som folkets tjenere og ikke, slik det av og til kan virke, dets eneveldige herskere.