Rykk tilbake til start

"Flyktninger og innvandrere truer ikke Norges og Europas velferdsmodell. De er redningen", åpner E24s redaktør og administrerende direktør Per Valebrokk og man spør seg hva han kan ha lest i det siste. Tall og rapporter fra Statistisk sentralbyrå, Brochmann-rapporten eller lignende statistikker og rapporter fra våre naboland er det ikke.

Ikke før man tror at de aller fleste nå må ha fått med seg at innvandring overhodet ikke kan redde Norges og Europas velferdsmodell, kommer E24s redaktør Per Valebrokk på banen med en artikkel hvor han gjentar dokumenterbart feilaktige og for lengst tilbakeviste påstander.

«Flyktninger og innvandrere truer ikke Norges og Europas velferdsmodell. De er redningen», åpner Valebrokk, og man spør seg hva han kan ha lest i det siste. Tall og rapporter fra Statistisk sentralbyrå, Brochmann-rapporten eller lignende statistikker og rapporter fra våre naboland er det ikke.

E24

I den absurde artikkelen viser Valebrokk til blant annet fødselstall fra Tyskland og opplyser at kinesiske og indiske  innvandrere gjør det meget bra som entrepenører i Italia.

«Det er kinesiske og indiske innvandrere som skaper nye jobber i Italia, ikke italienerne», skriver han.

Hvorfor og hvordan han mener at kinesiske og indiske innvandrere er et godt argument for å ta i mot asylsøkere og økonomiske migranter fra Midtøsten og Afrika forblir en gåte.

I det store bildet, er det sunn økonomisk fornuft for Europa å ønske velkommen flyktningene som kommer. Innvandring truer ikke Europas velferdsmodell, men er det eneste som kan redde den på lang sikt.

Jasså, er det?

Her nede på jorden ser det derimot slik ut:

I april meldte sjeføkonom i Kommunenes Sentralforbund Per Richard Johansen om en kommende skattesvikt:

– Fordi den skattesvikten vi opplevde i fjor, ser vi fortsetter i år. Legger vi situasjonen pr. mars til grunn, kan årets skattesvikt bli på 1,9 milliarder kroner. Vi vet også at de økonomiske utsiktene for Norge er vesentlig svakere nå enn lagt til grunn i statsbudsjettet i fjor høst. Der ble blant annet den generelle lønnsveksten i økonomien anslått til 3,3 prosent, mens de siste prognosene forteller at veksten blir lavere. Lavere lønnsvekst betyr lavere skattevekst, men denne effekten er nok ennå ikke fanget opp av skattetallene.

Denne skattesvikten har sammenheng med et par ting som blir forklart lenger nede i veien.

I mai varslet sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Swedbank om at arbeidsledigheten i Norge øker.

I fjor sommer erklærte leder av finanskomiteen Hans Olav Syversen at Norges æra som oljenasjon har nådd toppen. Prognosene for olje og gassektoren for i år ligger 41 milliarder lavere enn budsjett. Nye tall på eldrebølgen er også offentliggjort: antallet personer over 65 år vil dobles til over 1,2 millioner i 2040.

Norge står dermed overfor utgifter så enorme de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Kort sagt viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt.

Oljen er en ressurs vi ikke kan trylle frem. Eldrebølgen er det heller ikke stort å få gjort med; et land har nå en gang den befolkningen det har. Men noe kan faktisk kontrolleres. Som for eksempel den rekordhøye og -raske befolkningsveksten, som i all hovedsak skyldes en innvandring som har oversteget fødselstallene i seks år på rad. I motsetning til eldrebølgen er ikke den et slags naturfenomen som ikke kan styres politisk, slik mange innvandringsoptimister foretrekker å fremstille det som. Den norske befolkningen har økt med 500.000 siden 2004 og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at personer med innvandringsbakgrunn står for hele veksten. Andelen etniske nordmenn har sunket fra 85 til 77 prosent på bare ni år.

– Det er en betydelig innvandring. Rundt 50 000 mennesker i året tilsvarer jo hele befolkningen i for eksempel Skien eller Sarsborg, sa forsker Minja Dzamarija i SSB.

På ti år har innvandrerbefolkningen mer enn fordoblet seg fra 324.000 til 710.000. Og ifølge SSB vil nesten halvparten av Oslos befolkning være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre i 2040. Av disse vil syv av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området og integreringen av ikke-vestlige innvandrere er det stadig så som så med.

En rapport fra SSB viser at sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land er hhv. 55,2 og 41,9 prosent.

Blant skoleelever med bakgrunn fra islamske land er språkkunnskapene for dårlige til å at de klarer å følge vanlig undervisning. Til tross for at nesten alle norskpakistanske barn er født i Norge, må fortsatt hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen. I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.

I 2011 kom det frem at statens utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire årAftenposten fant at det hittil er brukt 100 milliarder på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.

For å si det sånn: Det skal eksepsjonelt mye og godt entrepenørskap til – selv fra kinesere og indere, som altså holder hus i Italia – for å dekke inn bare de direkte utgiftene for innvandringen til Norge.

I 2011 dokumenterte Brochmann-utvalget at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.

Det gjenspeiles da også i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013.

Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen. Det forteller også at utviklingen går feil vei – det skulle bli bedre, ikke verre.

Det har allerede fått konsekvenser for norske kommuner. I 13 av 18 Østfoldskommuner har man nå store problemer med sosialhjelpsklienter og økte utgifter til barnevern, familieinnvandring og «krevende» flyktninger som følge av bosettingen av rekordmange asylsøkere.

Utfra SSBs tall beregnet Finansavisen i 2013 at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012, betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100. Og ettersom innvandringen har økt jevnt og trutt de siste 20 årene, er dette bildet realistisk.

Der innvandring kan avhjelpe eldrebølgen på kort sikt, fungerer det ikke på lang sikt av den enkle grunn at også innvandrere blir gamle og/eller pleietrengende. På samme måte er det naturligvis feil å hevde at innvandring kan redde velferdsstaten, da innvandrere også tar ut ytelser fra denne. I den forbindelse gjør seniorforsker i SSB Erling Holmøy oppmerksom på at statsfinansielle virkninger av innvandring må vurderes i et langsiktig perpektiv, altså ikke den førstnevnte varianten.

Men vil ikke befolkningsveksten gi oss inntekter? For dem som bokstavelig talt tror – som f.eks. Valebrokk – at veksten vil finansiere seg selv via skatter og avgifter, vil en rapport fra samfunnsanalysebyrået Agenda Kaupang (AK) om Oslo være nedslående lesning. Agenda Kaupangs utredning viser nemlig at byens skatteinntekter høyst sannsynlig vil bli mindre – samtidig som sosialbudsjettet øker. Dette forholdet skyldes hvem som flytter inn og hvem som flytter ut av byen.

Det hevdes ikke sjelden at arbeidsinnvandringen er lønnsom nok til å demme opp for denne utviklingen, men SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp.

Dette får selvfølgelig konsekvenser og regningen må betales av noen. Erling Holmøy uttalte i forbindelse med Finansavisens beregninger at «kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen». Og det arter seg for gjennomsnittsnordmannen som en «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning».

– «Innvandrerne kommer hit og tar jobbene våre».Denne frykten må være like gammel som den første flyktning, mimrer Valebrokk og man føler seg unektelig hensatt til 90-tallet.

Det er nemlig et faktum at arbeidsinnvandring fortrenger enkelte grupper av norske arbeidstagere. Norsk ungdom blir for eksempel fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige, og det rammer, ifølge NHO, «hovedsakelig de med lav kompetanse”.

Siden finanskrisen i 2008 har hele sysselsettingsveksten i Norge tilfalt utenlandsk arbeidskraft. – Utenlandsk arbeidskraft presser ut norsk, sa LOs sjeføkonom Stein Reegård til Dagbladet i oktober 2014.

Samtidig viser tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring.

Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.

Dette er for øvrig ikke et særnorsk problem, forskning i Danmark viser det samme. En omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) viser at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter hele ti år i Danmark. Den danske regjeringen kalte tallene skremmende. Danske kommuner opererer med et treårig integrasjonsprogram for å få asylsøkere og familiegjenforente i arbeid, men har i likhet med det norske svært beskjedne resultater å vise til. Bare fire av ti kommer i arbeid eller utdannelse etter å ha gjennomført programmet. En ny undersøkelse viser at andelen som kommer i arbeid/utdannelse attpåtil har falt, ikke økt.

«I mellomtiden vegrer bestemor Europa seg mot å ta imot desperate, ressurssterke og ambisiøse mennesker på flukt fra krig og nød. For å si det på «økonomsk»: Å ta imot mange båtflyktninger i Middelhavet er en utgift til senere inntekts ervervelse», opplyser Valebrokk – altså til tross for at all tilgjengelig kunnskap og dokumentasjon, også fra andre land, viser det motsatte.

Men Per Valebrokk avslutter likevel kjekt:

Dessverre er det mange i Europa, også her i Norge, som ikke ser ut til å forstå økonomisk ABC.

Ja, dessverre, og det later utrolig nok til at administrerende direktør og redaktør i «Norges største nettavis for økonomi og næringsliv» er en av dem.