Økonomi

Arbeidsinnvandringens betydning for norsk økonomi

Har Norge gjort seg avhengig av arbeidsinnvandring? Spørsmålet stilles og besvares av Statistisk sentralbyrå. De gir dermed et viktig bidrag for å forstå dynamikken i arbeidsinnvandringen – og øker forståelsen for hvor vanskelig det er å selge inn politikken som skal styre arbeidsinnvandringen.

I Økonomiske analyser 1/2013 fra Statistisk sentralbyrå (SSB) gis det en rekke interessante perspektiver på Norges økonomiske situasjon relatert spesielt til arbeidsinnvandringen. 

I Norge er det politisk budskapet i hovedsak delt i to leire: de som ønsker mer arbeidsinnvandring, der noen endog argumenterer med at ”uten arbeidsinnvandring stopper Norge” (noen dropper til og med ”arbeid” og hevder det samme om all innvandring). I den andre leiren finner vi de som vil åpne grensene og ha minst mulig styring på innvandringen, om det så er arbeidsinnvandring eller annen innvandring. 

Som kjent har Norge rekordhøy innvandring og det er spesielt arbeidsinnvandringen som har økt de siste årene. Også i fjor, 2012, økte folkemengden i Norge kraftig. Veksten var på 1,3 prosent, eller 65 400 personer. Utover rekordveksten i 2011 må vi helt tilbake til 1920 for å finne en høyere prosentvis vekst i folketallet i Norge. Følgende figur (faksimile fra SSB) er således selvforklarende (perioden 2000- 2012):

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

SSB_befolk2012

Det er også kjent at Europa sliter med finanskrisen, der Norge er ”annerledeslandet”. Unyansert kan vi si at annerledeslandet Norge er søkkrike fordi vi har oljen (og oljefondet), og at det ”går som det suser”. Vi nyter godt av høye oljepriser og stor aktivitet, særlig i olje- og gassektoren og bygge- og anleggsbransjen, mens vi som privatpersoner kan vi prise oss lykkelig over lav arbeidsledighet, reallønnsvekst (lønnsveksten etter at prisstigningen er trukket fra) og lave renter. Norge hadde i 2012 den høyeste produksjonsveksten siden finanskrisen slo inn i 2007. Like bra går det derimot ikke med tradisjonell norsk eksport, for eksempel av fisk, fordi mange av våre typiske kjøpere utenfor landets grenser har mindre å rutte med. Da blir også næringsinvesteringene i eksportindustrien rammet. SSB forventer heller ingen oppgang i veksten hos Norges handelspartnere i 2013. De mener derimot det er bedre utsikter for 2014, men en internasjonal konjunkturoppgang tror de ikke på før i 2015. Dermed påvirkes også veksten i Norge, slik at vår realdisponible inntekt (summen av lønnsinntekter, næringsinntekter, formuesinntekter, offentlige stønader og andre inntekter, minus summen av skatter, formuesutgifter og andre utgifter) øker mindre enn hva den har gjort i de to foregående årene. 

Så er spørsmålet: Hvilken betydning har arbeidsinnvandringen midt i alt dette? 

Avhengig av arbeidsinnvandring? 

SSB viser til at utviklingen i aktivitetsnivået i norsk økonomi etter 2003 sett under ett, viser at arbeidsinnvandringen har spilt en viktig rolle. Ca. 60 prosent av veksten i sysselsettingen siden 2004 tilskrives arbeidsinnvandring. Og det faktum at innvandrere er blitt mer synlige i Norge, ta for eksempel en drosje i Oslo, sjekk hvem serverer deg på en kafé, rydder etter deg på et hotell eller kikk innom en av fiskeforedlingsfabrikkene nordpå, har nettopp fått mange til å tro at Norge ”stopper uten arbeidsinnvandring”. 

Men SSBs svar er klart: Tolker vi ”avhengig av” bokstavelig, er svaret nei. 

Deler av norsk økonomi og næringsliv hadde nok vært noe annerledes, men levestandarden (som utrykkes gjennom bruttonasjonalprodukt) ville ikke vært lavere, ja jeg tillater meg å legge til at den kanskje endog hadde vært høyere. Derfor er det også slik at økt innvandring kan være en følge av høy levestandard, og ikke en årsak til høy levestandard. 

Gir arbeidsinnvandringen økonomiske fordeler?

Når vi så kan fastslå at Norge ikke går på dunken uten arbeidsinnvandring, så spør SSB om vi skal ta et annet perspektiv: Gir arbeidsinnvandringen Norge økonomiske fordeler? Hvem tilfaller i så fall disse fordelene? Og påvirker hvordan innvandringen økonomiens virkemåte? 

Da NHOs Dag Aarnes uttrykte at det er en grense for arbeidsinnvandringen, og pekte på spesielt andelen svensker og og polakker, fikk mange kaffen i halsen. Ja, selv den svenske ambassadøren stilte indignert opp på Dagsrevyen og uttrykte liten forståelse for utspillet. Men den som kanskje aller best uttrykte sin manglende forståelse var Kjell Rune Henriksen i Harstad Tidene: ”Vi kan ikke i det ene øyeblikket gjøre samfunnet avhengig av svenskenes arbeidsinnsats, for så i neste øyeblikk å vende en kald skulder til dem. Utspillet bør beklages.” En som derimot vet langt bedre, er hotellkonge Stordalen, men til gjengjeld så elsker han svensker, som han sier på ytring.no, og det har han god grunn til. For arbeidsinnvandrerne gjør han rikere. Økt arbeidsinnvandring vil isolert sett bidra til økt inntjening for bedriftseierne: større arbeidskraftmarked, økt konkurranse i arbeidsmarkedet og bedre utsikter for lavere vekst i lønninger og priser. Og dermed får vi også mindre dyrt øl. 

Men noen står igjen som tapere. Det er de som blir konkurrert ut av arbeidsmarkedet. Tall fra 2012 (basert på arbeidskraftundersøkelsen) viser at 2,1 prosent av personene i aldersgruppen 15-19 år verken var i arbeid eller utdanning, mens det tilsvarende tallet for aldersgruppen 20-24 år var på hele 8 prosent. Taper gjør også de som konkurrerer med arbeidsinnvandrere, eller velges bort fordi kvalifikasjonene kan bedre skreddersys ved å hente noen i utlandet. Dermed forblir arbeidsledige arbeidsledige, mens nye jobber skapes som nye arbeidsinnvandrere besetter. Når Norge samtidig har rause trygdeordninger kan det medføre at flere blir stående varig utenfor arbeidsmarkedet. Det taper Norge dobbelt på ved både økte utgifter og færre inntekter. 

Superinnvandreren 

Norges desidert største inntektskilde, er skatteinntektene. Uten å ha finregnet på det, utgjør skatteinntektene ca. 3/4–deler av inntektene. Det er skatteinntekter utenom petroleum som er desidert høyest, om lag 70 prosent av samlede skatteinntekter. Men da må jeg jo legge til at skatteinntektene ikke bare er skatt fra inntekt og formue og trygdeavgift og pensjonspremier, men også (andre) avgifter, som merverdi- og investeringsavgift, avgift på bil, bensin, tobakk og alkohol i tillegg til andre skatter og avgifter. 

Som SSB påpeker skaper arbeidsinnsats grunnlaget for de aller fleste skattene i fastlandsøkonomien, og alternativet til arbeid er som oftest forsørgelse via trygder og offentlige stønader. Det blir ekstra dyrt for Norge når noen i arbeidsfør alder ikke jobber, nettopp fordi det da utløser sjenerøse offentlige ytelser. Og som SSB sier ”Det trengs ingen avanserte beregninger for å vise at en innvandrer som ankommer ferdig utdannet, jobber normalt fra første dag og reiser hjem før det er aktuelt med uføretrygd og tung bruk av helse- og omsorgstjenester, vil bidra langt mer til skatteinntekter enn til offentlige utgifter.” Det er bare et lite men: ”Slik arbeidsinnvandring er imidlertid neppe veldig representativ.” Dette er det som Dansk Nationalbank har kalt ”superinnvandreren”, og som hele verden er på utkikk etter.  

Leveringsstandard for levestandard  

Som nevnt uttrykkes levestandard gjennom bruttonasjonalprodukt, BNP. Hvis arbeidsinnvandringen var en økonomisk gevinst for Norge, skulle altså BNP per person gå opp. Men de siste årene har den gått ned. Det kommer av at selv om vi er mange som jobber, så er produktiviteten gått ned. Vi bruker altså mer ressurser på å produsere tilnærmet det samme. Det gjør oss mindre effektive. 

Sentralbanksjefen sa følgende under årstalen i februar (her fra NHO-bloggen): ”Veksten i produktiviteten holdt seg relativt høy frem til rundt 2005. Men siden har den falt. Nedgangen har vært mer markert enn hos våre handelspartnere.”  

Hva skjedde så rundt 2005? Akkurat, innvandringen av østeuropeere skjøt fart etter EU-utvidelsen i 2004 (se figuren lenger opp). 

Som Jon Hustad viser til i Dag og Tid (15.02.13) jobber stort sett alle innvandrere i alle aldersgrupper mindre enn nordmenn (tja, vi kan jo ta høyde for at det foregår en del svart arbeid, men det hjelper ikke på Norges økonomi). Den samlede sysselsettingen går heller ikke opp, men den samlede statsformuen går ned – fordi vi blir flere og flere. Hustad viser også til at tall fra SSB viser at byggnæringen reduserte effektiviteten med 9 prosent mellom 2000 og 2011, noe Finansdepartementet har fått med seg og uttaler seg som følgende: «Høy nettoinnvandring kan bidra til å dempe den underliggende produktivitetsveksten i Norge også i årene framover.» 

Stabiliserende og destabiliserende mekanismer 

SSB forventer at arbeidsinnvandringen til Norge vil fortsette fremover på grunn av det inntektsforspranget Norge har til mange andre land, herunder EØS-land (og de kunne også her med fordel nevnt de sjenerøse velferdsordningene). Men den høye innvandringen endrer også forutsetningene for å vurdere utviklingen i norsk økonomi påpeker SSB. Dette fordi at når arbeidskraft vandrer mellom land, flyttes både etterspørsel og kapasitet. Det gjør at for eksempel arbeidsledighetsrate får endret og redusert informasjonsverdi som indikator for presset i økonomien. Samtidig kan fleksibel inn- og utvandring bidra til både stabiliserende og destabiliserende mekanismer. 

Den stabiliserende mekanismen forklarer SSB ut fra at for eksempel veksten under høykonjunkturen før finanskrisen trolig ville utløst et sterkere lønns- og prispress dersom kapasiteten ikke hadde blitt utvidet gjennom høy arbeidsinnvandring. Destabiliserende mekanismer forklares ut fra at hver ekstra innbygger vil innebære økt etterspørsel, ikke minst etter realkapital (fysiske innsatsfaktorer i en produksjonsprosess). Da ved at vi i rollen som sysselsatt trenger for eksempel maskiner og utstyr, som forbruker trenger vi eksempelvis bolig og butikker, veier og annen offentlig infrastruktur (som barnehager, skoler og helsebygg). Bak hver eksisterende innbygger står det ifølge SSB en realkapital på ca. 1,3 millioner kroner i Fastlands-Norge, herav er nesten halvparten boligkapital. Dette gir at hvis en innvandrerfamilie på fire skal komme opp på dette kapitalnivået i løpet av fem år, ville det kreve en arbeidsinnsats på om lag ett årsverk i hvert av disse årene. I tillegg kommer den arbeidsinnsatsen som kreves for å tilfredsstille innvandrernes etterspørsel etter andre tjenester og konsumvarer. 

Men når beholdninger av realkapital skal økes i stort omfang, vil det skape press og svingninger i økonomien. Ifølge SSB vil et ønske om å øke de årlige tjenestene fra realkapital med én krone, kreves investeringer på i gjennomsnitt 11 kroner. Dermed vil en relativt beskjeden økning av disse tjenestene (for eksempel i maskinutstyr) kunne medføre en stor økning i investeringene, som igjen relativt brått kan falle bort når de ønskede kapitalbeholdningene er på plass. Dermed blir ikke bare realkapital viktig for å vurdere press og svingninger i økonomien, men også markedet for kapitalvarer (varer som ikke forbrukes i konsum eller produksjon i løpet av kort tid), slik som for eksempel markedene for boliger, næringsbygg og større anlegg knyttet til infrastruktur. 

Og alt dette bidrar selvsagt innvandringen til. Arbeidsinnvandring gjør det lettere for eksempel å bygge boliger og infrastruktur, samtidig som det i seg selv kan forsterke presset på kapasitetsgrenser – som igjen utløser økte investeringer. Arbeidsinnvandringen kan dermed bli selvforsterkende, eller som SSB sier (”satt på spissen”): 

Økt arbeidsinnvandring sysselsettes for å bygge boliger, men de nye innvandrerne har et boligbehov som krever flere arbeidsinnvandrere. Mulighetene for spiraler av denne typen er til stede, men foreløpig har man lite å holde seg til når det gjelder å vurdere hvor viktige de er.

Eller som LOs sjefsøkonom, Stein Reegård, sa det i høring i Stortingets finanskomité (18.10.12): 

Fakta er at en innvandrer skaper behov for en til, for at den første skal få bolig, helsestell, barnehagetilbud, transport, osv.

SSB peker deretter på at investeringer som baserer seg på forventinger, skaper fare for feilinvesteringer. Innvandring og utvandring øker denne usikkerheten, ikke minst fordi høy innvandring også skaper potensial for utvandring. Men SSB sier ikke noe om at dette handler om type inn- og utvandring, som vi faktisk vet en del om. Det er for eksempel bare å se på hvem som etterkommere. Noen har altså høyere tilbøyelighet enn andre til å kunne dra igjen. Den høye innvandringen fra nye EU-land og antakelig økningen fra en rekke av de verst rammede finanskriselandene, er imidlertid er rimelig ny erfaring for Norge. Men hvorvidt de i hopetall vil dra igjen, det har jeg mine tvil om. Derimot har jeg forståelse for det SSB kaller en viss ”vente og se”-holdning, herunder å avvente utviklingen i Europa. Det innebærer igjen en tid ”med mer trengsel, kø og høyere tomte- og boligpriser enn man får ved rask utbygging. Grunnlaget for protester er dermed godt, og fornuften i politikken ikke lett å kommunisere.” Samtidig sier SSB ingenting om at de forventinger som vi kunne lagt for dagen, for eksempel ved SSBs fremskrivninger av befolkningen, alltid har vært for optimistiske (i den forstand at det kommer langt flere enn hva SSB har trodd). Det er også en realitet som SSB snart burde ta til seg. 

Men SSB har i alle fall helt rett i én ting: 

Den gruppen som kanskje klarest nyter godt av innvandringen, er innvandrerne selv.

 SSB: Økonomiske analyser 1/2013