Økonomi

NHO: manglende integrering truer velferdsstaten

NHO viser til den rekordstore innvandringsveksten i Norge og mener at manglende integrering truer velferdsstaten. LOs sjefsøkonom Stein Regård prøver derimot å bortforklare de faktiske forhold.

Rita Karlsen, HRS

Det var på gårsdagens Morgennytt (NRK) at NHO fremmet advarselen om at manglende integrering vil true velferdsstaten.

Sendingen åpner med en reportasje fra Grünerløkka sykehjem i Oslo der de innrømmer at språk- og kulturforskjeller byr på en rekke utfordringer. Mange av dem som jobber på sykehjemmet har innvandrerbakgrunn. Institusjonssjef Helene Aubert sier at det ikke bare er viktig at medarbeiderne behersker språket, men også at de ”lærer våre tradisjoner å kjenne”. Derfor har sykehjemmet både kurs i jule- og påskefeiring.

NRK henviser til beregninger fra SSB viser at innvandrere og deres etterkommere vil utgjøre rundt 1 million om 15 år. NHO mener at utfordringen er å sørge for at de ikke falle utenfor arbeidslivet.

– For det første er det en tragedie for den enkelte, og det er også en tragedie for det norske velferdssystemet. Vi kan ikke med vårt kostnadsnivå finansiere en stor gruppe utenfor arbeidsmarkedet. Vi trenger hver eneste hånd hvis vi skal bære den velferdsordningen vi har, sier Svein oppegård, direktør i NHO.

NHO mener nøkkelen er språkkunnskaper og kompetanse. Ved norske sykehjem er da også kravet til norskkunnskaper skjerpet. Institusjonssjef Aubert mener at de viktigste rådene hun kan gi til innvandrere som søker arbeid, er ”Lær norsk, og lær et fag.”

Stein Regård, sjefsøkonom i LO, deler derimot ikke NHOs bekymring for at manglende integrering kan bety avvikling av velferdsstaten slik vi kjenner den.

På spørsmålet fra NRK om hvor stor utfordring der er å integrere innvandrere i jobb medgir Regård at det er krevende, men påpeker at det er viktig å være klar over at innvandrere dekker over en veldig stor gruppe og et stort mangfold. Deretter viser Regård til at det de siste årene er polakkene som har vært den ”helt desidert største gruppa”, mens det ”i gamle dager, eller ikke for så lenge siden, var det jo dansker og svensker.”

Regård vil deretter ha programlederen til å tippe hva hun tror er den andre største innvandringsgruppa, hvilket hun selvsagt ikke vil begi seg ut på, før Regård nærmest triumferende kan fortelle at det var Thailand. Dette skal ifølge Regård illustrere ”hvor sammensatt” dette er, og fortsetter:

– Det er ikke først og fremst en stor gruppe flyktninger og asylsøkere, som har helt spesielt krevende utfordringer, men det er veldig mange (ulike) vi snakker om. På kort sikt har vi jo problemer på mange områder, men dette gjelder jo norske, etnisk norske, like mye som innvandrere veldig ofte, og det er stor forskjell på innvandringen. Men at utfordringen er stor over et bredt felt, ja det kan vi være helt enig om, sier Regård.

På spørsmål om hvilke spesifikke grupper det er som har størst problem med å integrere seg på det norske arbeidsmarkedet, viser Regård at ”det finnes målinger etter landbakgrunn men at han ikke har lyst å utpeke dem”. Han mener derimot at det sier seg selv at de som kommer fra veldig fjerne, enten geografisk eller kulturelt, har spesielle utfordringer, eller de kommer fra ”en vanskelig situasjon”, vil ha en bakgrunn som gjør det ekstra krevende. Regård peker så på at vi i andre enden av skalaen har polakkene, som både er mange og som primært har kommet for arbeid, og som er sysselsatt ”i veldig, veldig stort antall”. Dette gir ifølge Regård helt ulike utfordringer. Polakkenes utfordring er nemlig heller at det er lettere for dem at de blir utnyttet på det norske arbeidsmarkedet, og viser til at slik utnyttelse raskt kan skje om man ikke kjenner rettighetene, kodene, språket og reglene.

Hva gjelder bekymringen for innvandringsveksten og velferdsstaten er Regård mer nølende med et tja, og viser til at en slik bekymring gjelder på det mer generelle planet, i betydningen det rommer enn innvandrere. Men han ser klart at hvis trygdeutgiftene overstiger skatteinntektene har Norge et problem.

LOs Regård sin forestilling er en smule patetisk. Han vrir seg som en ål for å unngå å peke på hva som er de konkrete problemene, og er tydeligvis livredd for å si noe som kan oppfattes stigmatiserende.

Selvsagt har Regård rett i at innvandrere ikke er noen homogen gruppe, det er det da heller ingen som har påstått, men nettopp forskjelligheten er viktig å få tak i for å kunne sette inn mest mulig treffsikre tiltak. Men Regård bommer stygt når han prøver å nærmest bagatellisere problemene på arbeidsmarkedet for en rekke innvandringsgrupper.

Dessuten synes Regård, i sin iver etter å bortforklare heller enn å klargjøre, ikke oppdatert på de faktiske forhold. Hvor han for eksempel har det fra at Thailand utgjør den andre nest største innvandringsgruppen vet ikke jeg, men han støttes ikke i statistikk fra SSB. Regård utelater også å si noe om at arbeidsledigheten blant polakker har vokst enormt. Han synes heller ikke fått med seg at det er fortsatt vekst i ledigheten blant bosatte innvandrere, og der det er størst økning og høyest nivå blant dem fra Afrika, en utvikling som bør bekymre.

Kanskje Regård burde tatt seg tid til å lese HRS-notatet (2009) om innvandringens kostnader og velferdsstaten, der han utvilsomt kunne ha plukket noen poeng?

Morgennytt 08:30-10:00 04.11.10 (NRK). Innslaget starter 8:51 minutter ut i sendingen. (Tilgjenglig til 04.12.10)