Ytringsfrihet

Somalieren som fredag kveld med øks og kniv forsøkte å drepe tegneren Kurt Westergaard i hans eget hjem, kan kanskje betegnes som en forvirret somalier. Men al-shabab’s støtte til 28-årings avskyelige handling, beviser at det står en like forvirret organisasjon bak. Nå sniker spørsmålet seg på; er vår frihet blitt så skjør? Hvorfor går en mann som dette fri i det danske samfunnet? Hvor mange er det av hans like? I Danmark, i Norge, i Tyskland, i Italia, i Storbritannia, i Sverige, ja, i Europa eller i verden for den saks skyld? Skal vi sitte med hendene i fanget og observere handlinger som dette, hvor vi har latt oss fange av stigmatiseringsspøkelset, slik at vi ikke engang våger å stille spørsmål eller si hva vi mener? Skal vi i feighet og metthet dytte personer som Westergaard foran oss – vi tar selvsagt avstand fra vold og overgrep i alle former, men vi passer på å plassere oss slik i rekken at noen andre må ta støyten. I dag er det Westergaard, i morgen er det hvem? Vi vet mer om det enn vi sier høyt: i morgen er det en annen som har ”forulempet” islam. Let’s face it: problemet er islam.

Så skjedde det vi alle fryktet kunne skje. Den danske Muhammed-tegner Kurt Westergaard ble forsøkt drept – i sitt eget hjem, og det til tross for at han og familien har levd under beskyttelse i lang tid. Gjerningsmannen ble skutt av politiet, men er ikke livstruende skadd. Uwe Max Jensen har snakket med Westeergard etter gårkveldens skrekkopplevelse.

Ahmadiyya-bevegelsen er fordømt og forfulgt nær sagt verden over. Også av muslimer i Norge. Da jeg i en kronikk i Dagbladet i 1998 brukte betegnelsen ahmadiyya-muslimer, fikk jeg så hatten passet på telefon fra en sunnimuslimsk pakistaner: Han ville ha seg frabedt at jeg knyttet ”muslim” til ”ahmadiyya”. De er nemlig ikke-muslimer, raste mannen. Han er dessverre ikke alene om denne diskrimineringen. Også Muslimsk studentsamfunn avviser ahmadiyaene som muslimer. Jeg antar at Islamsk Råd gjør det samme, uten at jeg kan dokumentere dette. Uansett; det er oppsiktsvekkende og positivt at et muslimsk fjernsynsselskap i Nederland nå aksepterer ahmadiyyaene som en muslimsk gruppering. Dermed gikk tankene mine til noen av de nærmeste og kjæreste i livet mitt, som jeg ikke kan navngi. Fordi de elsker hverandre. Dette er historien om hvordan de likevel klarte å gifte seg - i vårt kjære Europa.

Mens den nylige avsluttede klimakonferansen i København må innse at det bare er smuler igjen av de avtaleintensjoner man hadde, ha FNs menneskerettighetsråd vist en helt annen ”stayer-evne” - som dessverre verken tjener FN, menneskerettighetsrådet eller dem som det samme rådet er ment å tjene. For nå har FNs Generalforsamling vedtatt en resolusjon som fordømmer religionskritikk.

Vi er midt i et slag hvor godt kjemper mot ondt, hvor modernitet kjemper mot barbarisme. Et slag for å bevare vestlige verdier. Og den avgjørende slagmarken er Israel, skriver Phyllis Chesler for rights.

Bønnerop fra moskeer kan lyde skjønt, og det er bare et tidsspørsmål før krav om kall til bønn fra minareter fremsettes i Norge. Men bønnerop er ikke bare skjønt. Bønnerop er lyden av sharia som manifesteres i det offentlige rommet. Når islamistiske organisasjoner krever bønnerop bør vi møte dem på halvveien: Vi sier ja til kvinnelig bønneroper, som en motvekt til at kvinner ikke får sitere fra koranen offentlig. Da kommer det nok ikke flere krav om bønnerop, mener Helle Merete Brix. For et islamisert samfunn betyr at ”menns stemmer penetrerer det offentlige rommet fem ganger i døgnet, mens kvinner dekkes til og tier”.

Det sveitsiske forbudet mot minareter aktualiserer både grensene for frihet til religionsutøvelse (ikke trosfrihet, slik enkelte later til å tro) og ikke-vestlige innvandreres (muslimers) manglende aksept og internalisering av vestlige verdier. Et betimelig spørsmål er hvorvidt Vesten og Europa tåler æres-, frykt- og trusselkulturen islam hevdes å representere. Undersøkelser antyder at verken utdannelse eller arbeid nødvendigvis fremmer aksept, internalisering eller endrer muslimers lojalitet.

En kvinne i Belgia ble nylig bøtelagt da hun ikke etterfulgte det lokale forbudet mot å bruke burka i det offentlige rommet. Kvinnen fikk først en bot på 35 euro, men nektet å fjerne ansiktssløret. Da hun ble tatt igjen med burka, fikk hun en bot på 200 dollar. Hvor lang tid tar det før Europa våkner og bannlyser denne undertrykkende utrustningen?

Ved en høyskole i Haag er det bestemt at denne julen markeres uten juletre for ikke å provosere studenter med såkalt ”innvandrerbakgrunn”. I Amsterdam nektes byens trikkesjåfører å bruke halssmykke med kors. Men hijab til uniformen er ok.

Nå går den franske justisministeren ut i klare ordlag om hva som kreves for å bli fransk statsborger: Hvis en muslimsk mann tvinger hustruen til å tilsløre ansiktet, utelukker det statsborgerskap.

Vi har i flere år hørt om muslimsk selvoppnevnt moralpoliti i franske, nederlandske og britiske byer som trakasserer muslimer. Nå viser det seg at fenomenet er på fremmarsj i Spania. Fundamentalistiske grupper tilknyttet radikale moskeer påtar seg rollen som politi og feller dommer over folks muslimske moral. Regjeringskilder sier at muslimer i slike områder utsettes for et enormt sosialt press.

Debatten om minareter går over hele Europa i disse dager. I Tyskland oppfordrer innenriksministeren i delstaten Hessen muslimske organisasjoner om å ”begrense” bygging av moskeer. Prangende moskeer vil “overvelde” tyskerne og “skape frykt for islamisering og skape protester”, sier statsråden.

Over halvparten av den muslimske befolkningen i Tyrkia er i mot at folk fra andre religioner samles til møter eller publiserer material om sin tro. Nesten 40 prosent av den tyrkiske befolkningen sier at de har ”veldig negativt” eller ”negativt” syn på kristne. Over 90 prosent av tyrkerne bekjenner seg til sunniislam.

Det er ikke bare i Sverige at politikerne er i dialog med islamister. I Danmark (!) ble nylig en endog en verdensledende islamist hedret. Det handler om ekspresidenten i Iran, Mohammad Khatami, som mottok nylig den nye danske utmerkelsen, Global Dialogue Prize. Altså hedres en mann med ansvar for henrettelser og tortur i islams navn. Britta Mogensen har gjort seg noen tanker rundt dialog med islamister som Khatami. Mogensen mener at deres underliggende premiss for dialog er slik:”Hør efter, hold kæft og giv os, hvad vi kræver”. Dette er budskapet, uannset om det i visse kredser blir uttrykt litt mer diplomatisk, skriver Mogensen, og legger til følgende: ”De, der ikke fatter budskabet, stemples som frafaldne, ballademagere, homoseksuelle, islamofober, fascister, racister, jøder eller kriminelle. Kort sagt: De er ikke dialogpartnere, men dialogmodstandere.”

Sveits sa nei til flere minareter på moskeer. Minaretene ses som uttrykk for politisk islam, som ikke hører hjemme i europeisk kultur. Vi bør gå dypere enn dette. Hvem er de ulike såkalte muslimske ”trossamfunnene” i Norge? Hvilken ”tro” forfekter de? Er ”troen”, eller ideologien, innen for rammen av vilkårene for offentlig økonomisk støtte?

Når vi hører noe fra Danmark er det ofte forbundet med den sittende regjeringens strenge utlendingslov eller om innvandrergjengenes herjinger på Nørrebro. I den siste tiden har vi i tillegg hørt om avviste asylsøkere, der flere av dem gikk i kirkeasyl, men som politiet hentet ut og returnerte til Irak. De avviste asylsøkerne har ført til opprettelsen av en ny gruppe, ”Bedsteforældre for Asyl”, med navn som er selvforklarende nok. Alle besteforeldre deler nok ikke denne gruppens verdier og intensjoner, men samtidig er dette en generasjon vi sjelden hører noe fra. I dag kan vi derimot lytte til den pensjonerte lektoren Henning Kirkegaard fra København, som nettopp grubler på innvandringens betydning for samholdet i det danske samfunnet.

At det sveitsiske folket har sagt nei til at det bygges flere minareter i landet har vakt internasjonal oppsikt. Et sentralt spørsmål er: Hva ville resultatet blitt hvis det norske folket, det danske eller franske fikk votere over samme problemstilling? Fra Frankrike sies det at resultatet ville blitt som i Sveits, et klart nei til økende tilstedeværelse av islam. Europarådets kommissær for menneskerettigheter advarer: Europeere må lære seg å leve med et flerkulturelt samfunn, sier Thomas Hammarberg. Hørt den før? Hva med å avkreve en begrunnelse for at vi må "lære" dette? Hva med en utdypning av hva som egentlig menes med det flerkulturelle?

Redd Barna har nylig slått et noe spesielt slag for mangfoldet, for såkalt toleranse. I forbindelse med 50-årsjubileet til Barbiedukken, så Burkabarbien dagens lys på en auksjon i Firenze. Inntektene fra auksjonen gikk uavkortet til Redd Barna, som var ”henrykte” over initiativet. Designeren av Burkabarbien mener på sin side at det er ”veldig viktig at jenter, uansett hvor de kommer fra, bør ha en Barbie som de føler representerer dem”. Da blir vel det neste en Ken med fire koner, en hodeløs Barbie, en steinet Barbie, en prostituert Barbie?

Islamisten Yusuf al-Qaradawi er en ledestjerne for mange sunnimuslimer både i Europa og den muslimske verden. Eksempelvis Basim Ghozlan, i Det islamske forbundet i Norge, er en helhjertet fan av Qaradawi. Helle Merete Brix har studert Qaradawis bok “Islamic Awakening - Between Rejection and Extremism”, der Qaradawi blant annet skriver at å avvise sharia er ensbetydende med frafall fra islam.

Avisen Utrop bringer i dag resultatene fra en undersøkelse de har fått utført som omhandler innvandreres og nordmenns verdier. I utgangspunktet er undersøkelsen interessant, og det var da også derfor jeg stilte opp til intervju. Det til tross for at jeg er svært kritisk til Utrops såkalte journalistikk, da de overstyres av sin motstand til blant annet Human Rights Service. Så også denne gangen, de regelrett bare manipulerer mine svar. Ærlighet er vissnok ingen verdi for Utrops redaktør Majoran Vivekananthan.

I en verdensomspennende undersøkelse, gir amerikanerne sterkest støtte til kritikk av religion. Ni av ti i USA mener religionskritikk er nødvendig. Deretter følger Chile, Mexico og Storbritannia med åtte av ti. I syv land mener majoriteten at religionskritikk skal kunne straffes. Alle landene er dominert av islam.

Mens den franske innvandringsministeren Eric Besson prøver å få det franske folk til å svare på hva det er å være fransk og hva som er de franske verdier, hevder Herman Lindqvist at det i Sverige er flott å være ”usvensk”. Der dyrkes den omvendte nasjonalismen og det er rett og slett et kompliment om noen sier at man er ”så herlig usvensk”, skriver en tydelig oppgitt Lindqvist.

Igjen mottar den tysk-tyrkiske advokaten Seyran Ates drapstrusler. Denne gangen i kjølvannet av at hennes siste bok lanseres, en bok med tittelen ”Islam trenger en seksuell revolusjon”. Forlaget hennes melder at Ates at sikkerhetsmessige hensyn har valgt å trekke seg helt tilbake fra all offentlig debatt.

Trykkefrihedsselskabet ble unnfanget ”på et skummelt loftskontor” på Christianborg for fem år siden, og har siden da fått søsterorganisasjoner i Canada og USA, samt en internasjonal organisasjon, International Free Press Society. Noen av foredragene som ble avholdt på Trykkefrihedsselskabets 5-årsdag i København lørdag 31.oktober, er nå tilgjengelig på video.