Ytringsfrihet

I den muslimske verdenen er reaksjonene sterke etter at Sveits sier nei til flere minareter. Ordet som stempler djevelen, rasisme, sitter løst. Dette mener Rooshanie Ejaz, bosatt i Lahore og troende muslim, er det reneste hykleriet. Muslimer må rett og slett “begynne å se realistisk på seg selv før de kan beskylde en eneste person eller et land for å være rasistisk”, skriver hun.

I hele Europa snakker man om fremmedfrykt. Hvordan kan det være at vi ikke har en eneste annen gruppe i Europa som føler seg uavbrutt fornærmet? Ikke kineserne, ikke mexicanerne, ikke polakkene, ikke russerne. Det dreier seg om at det er én eneste gruppe som ikke vil anerkjenne spillereglene. Påpeker man det, er man straks stemplet som islamhater. Men det er dem som stempler, som er rasister, for de vil ikke ha noe av at man tar deres edle, ville sinne fra dem.” Dette sier en av Tysklands ledende intellektuelle i anledning attentatet mot Westergaard, journalisten Henryk Broder, som er forfatteren bak blant annet boken om Muhammed-karikaturene ”Hurra! vi kapitulerer".

Klassekampen liker tydeligvis ikke at det blir flere og flere som setter spørsmålstegn ved krenkelsen av muslimer. De leter således etter negative røster. Aftenposten har derimot merket seg at nettverket for liberale muslimer (LIM) hevder ikke å være krenket av karikaturene. Men kanskje er dem som krenker mest, nettopp å finne i media?

Det var med dyp fortvilelse og bekymring jeg fulgte reportasjen din i Dagsrevyen første virkedag i dette nye tiåret, et tiår som kan bli svært avgjørende for mulighetene for å videreføre sosial harmoni i Norge og et bredt folkelig fellesskap. Anledningen var at du hadde besøkt Ammerud i Oslo øst, og du kunne konstatere noe vi i HRS har rapportert om i flere år: At nordmenn og veltilpassede innvandrer flytter ut av bydelen, mens særlig ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Nei, stopp litt. Det var ikke det du sa. Du brukte begrep som ”rase”, ”raseskille”, ”hvite” og ”brune”. Ville du med andre ord fortelle Norges befolkning at vi har raseproblemer av den klassiske varianten? Altså at vi ”hvite” ikke vil blande oss med ”de svarte”. Hvis ja, er dette i mine øyner en av de verdimessig og sosialt skjeveste rapporteringer fra NRKs side noensinne. For; vi har heldigvis forsvinnende lite raseproblemer i Norge. Anders Magnus, du som er en internasjonalt bevandret og en klok mann, ville jeg tippet vet dette godt, og at du derfor vet hvor skoen trykker: at Norges store utfordring er av kulturell og verdimessig art. Oslo øst ”trekker seg tilbake” fra Oslo og Norge, fordi makten i særlig de muslimske grupperingene der ikke ønsker å bli en del av vår frie og åpne kultur. Slik forvitres vårt høyt skattede fellesskap. Dette er den store utfordringen.

Tolk og skribent Shakil Rehman, som tilhører en gruppe liberale muslimer, forkortet LIM, utfordrer Islamsk Råd Norge (IRN) til å demonstrere for å støtte tegneren Kurt Westergaard. Rehman er derimot ikke overbevist om at IRN vil følge en slik oppfordring, og IRN jubler heller ikke over den kanskje ventede oppfordring – men dog fra uventet hold?

Mens diskusjonen går i flere europeiske land knyttet til økseangrepet på Westergaard, så skaper Sudan overskrifter fordi de ikke liker en dansk film. Den er en forlengelse av nederlandske Gert Wilders film ”Fitna” og av de danske Muhammed-karikaturene, hevder det sudanske utenriksdepartementet. Og hva filmen handler om? Jo, folkemordet i Sudan.

Tiden oppleves moden for å lette på sløret om min egen sikkerhetssituasjon. Ikke minst etter at media på julaften nok en gang lot en ytterliggående person få lov til å gå til personangrep på meg, og deretter mordforsøket på tegneren Kurt Westergaard. Uten sammenlikning for øvrig, er det paralleller mellom Westergaard og meg selv. Vi bruker ytringsfriheten som vi skatter høyt, og det får fysiske konsekvenser, som da jeg ble brutalt slått ned.

Tegneren Lars Vilks har mottatt trusler over telefon.

Somalieren som fredag kveld med øks og kniv forsøkte å drepe tegneren Kurt Westergaard i hans eget hjem, kan kanskje betegnes som en forvirret somalier. Men al-shabab’s støtte til 28-årings avskyelige handling, beviser at det står en like forvirret organisasjon bak. Nå sniker spørsmålet seg på; er vår frihet blitt så skjør? Hvorfor går en mann som dette fri i det danske samfunnet? Hvor mange er det av hans like? I Danmark, i Norge, i Tyskland, i Italia, i Storbritannia, i Sverige, ja, i Europa eller i verden for den saks skyld? Skal vi sitte med hendene i fanget og observere handlinger som dette, hvor vi har latt oss fange av stigmatiseringsspøkelset, slik at vi ikke engang våger å stille spørsmål eller si hva vi mener? Skal vi i feighet og metthet dytte personer som Westergaard foran oss – vi tar selvsagt avstand fra vold og overgrep i alle former, men vi passer på å plassere oss slik i rekken at noen andre må ta støyten. I dag er det Westergaard, i morgen er det hvem? Vi vet mer om det enn vi sier høyt: i morgen er det en annen som har ”forulempet” islam. Let’s face it: problemet er islam.

Så skjedde det vi alle fryktet kunne skje. Den danske Muhammed-tegner Kurt Westergaard ble forsøkt drept – i sitt eget hjem, og det til tross for at han og familien har levd under beskyttelse i lang tid. Gjerningsmannen ble skutt av politiet, men er ikke livstruende skadd. Uwe Max Jensen har snakket med Westeergard etter gårkveldens skrekkopplevelse.

Ahmadiyya-bevegelsen er fordømt og forfulgt nær sagt verden over. Også av muslimer i Norge. Da jeg i en kronikk i Dagbladet i 1998 brukte betegnelsen ahmadiyya-muslimer, fikk jeg så hatten passet på telefon fra en sunnimuslimsk pakistaner: Han ville ha seg frabedt at jeg knyttet ”muslim” til ”ahmadiyya”. De er nemlig ikke-muslimer, raste mannen. Han er dessverre ikke alene om denne diskrimineringen. Også Muslimsk studentsamfunn avviser ahmadiyaene som muslimer. Jeg antar at Islamsk Råd gjør det samme, uten at jeg kan dokumentere dette. Uansett; det er oppsiktsvekkende og positivt at et muslimsk fjernsynsselskap i Nederland nå aksepterer ahmadiyyaene som en muslimsk gruppering. Dermed gikk tankene mine til noen av de nærmeste og kjæreste i livet mitt, som jeg ikke kan navngi. Fordi de elsker hverandre. Dette er historien om hvordan de likevel klarte å gifte seg - i vårt kjære Europa.

Mens den nylige avsluttede klimakonferansen i København må innse at det bare er smuler igjen av de avtaleintensjoner man hadde, ha FNs menneskerettighetsråd vist en helt annen ”stayer-evne” - som dessverre verken tjener FN, menneskerettighetsrådet eller dem som det samme rådet er ment å tjene. For nå har FNs Generalforsamling vedtatt en resolusjon som fordømmer religionskritikk.

Vi er midt i et slag hvor godt kjemper mot ondt, hvor modernitet kjemper mot barbarisme. Et slag for å bevare vestlige verdier. Og den avgjørende slagmarken er Israel, skriver Phyllis Chesler for rights.

Bønnerop fra moskeer kan lyde skjønt, og det er bare et tidsspørsmål før krav om kall til bønn fra minareter fremsettes i Norge. Men bønnerop er ikke bare skjønt. Bønnerop er lyden av sharia som manifesteres i det offentlige rommet. Når islamistiske organisasjoner krever bønnerop bør vi møte dem på halvveien: Vi sier ja til kvinnelig bønneroper, som en motvekt til at kvinner ikke får sitere fra koranen offentlig. Da kommer det nok ikke flere krav om bønnerop, mener Helle Merete Brix. For et islamisert samfunn betyr at ”menns stemmer penetrerer det offentlige rommet fem ganger i døgnet, mens kvinner dekkes til og tier”.

Det sveitsiske forbudet mot minareter aktualiserer både grensene for frihet til religionsutøvelse (ikke trosfrihet, slik enkelte later til å tro) og ikke-vestlige innvandreres (muslimers) manglende aksept og internalisering av vestlige verdier. Et betimelig spørsmål er hvorvidt Vesten og Europa tåler æres-, frykt- og trusselkulturen islam hevdes å representere. Undersøkelser antyder at verken utdannelse eller arbeid nødvendigvis fremmer aksept, internalisering eller endrer muslimers lojalitet.

En kvinne i Belgia ble nylig bøtelagt da hun ikke etterfulgte det lokale forbudet mot å bruke burka i det offentlige rommet. Kvinnen fikk først en bot på 35 euro, men nektet å fjerne ansiktssløret. Da hun ble tatt igjen med burka, fikk hun en bot på 200 dollar. Hvor lang tid tar det før Europa våkner og bannlyser denne undertrykkende utrustningen?

Ved en høyskole i Haag er det bestemt at denne julen markeres uten juletre for ikke å provosere studenter med såkalt ”innvandrerbakgrunn”. I Amsterdam nektes byens trikkesjåfører å bruke halssmykke med kors. Men hijab til uniformen er ok.

Nå går den franske justisministeren ut i klare ordlag om hva som kreves for å bli fransk statsborger: Hvis en muslimsk mann tvinger hustruen til å tilsløre ansiktet, utelukker det statsborgerskap.

Vi har i flere år hørt om muslimsk selvoppnevnt moralpoliti i franske, nederlandske og britiske byer som trakasserer muslimer. Nå viser det seg at fenomenet er på fremmarsj i Spania. Fundamentalistiske grupper tilknyttet radikale moskeer påtar seg rollen som politi og feller dommer over folks muslimske moral. Regjeringskilder sier at muslimer i slike områder utsettes for et enormt sosialt press.

Debatten om minareter går over hele Europa i disse dager. I Tyskland oppfordrer innenriksministeren i delstaten Hessen muslimske organisasjoner om å ”begrense” bygging av moskeer. Prangende moskeer vil “overvelde” tyskerne og “skape frykt for islamisering og skape protester”, sier statsråden.

Over halvparten av den muslimske befolkningen i Tyrkia er i mot at folk fra andre religioner samles til møter eller publiserer material om sin tro. Nesten 40 prosent av den tyrkiske befolkningen sier at de har ”veldig negativt” eller ”negativt” syn på kristne. Over 90 prosent av tyrkerne bekjenner seg til sunniislam.

Det er ikke bare i Sverige at politikerne er i dialog med islamister. I Danmark (!) ble nylig en endog en verdensledende islamist hedret. Det handler om ekspresidenten i Iran, Mohammad Khatami, som mottok nylig den nye danske utmerkelsen, Global Dialogue Prize. Altså hedres en mann med ansvar for henrettelser og tortur i islams navn. Britta Mogensen har gjort seg noen tanker rundt dialog med islamister som Khatami. Mogensen mener at deres underliggende premiss for dialog er slik:”Hør efter, hold kæft og giv os, hvad vi kræver”. Dette er budskapet, uannset om det i visse kredser blir uttrykt litt mer diplomatisk, skriver Mogensen, og legger til følgende: ”De, der ikke fatter budskabet, stemples som frafaldne, ballademagere, homoseksuelle, islamofober, fascister, racister, jøder eller kriminelle. Kort sagt: De er ikke dialogpartnere, men dialogmodstandere.”

Sveits sa nei til flere minareter på moskeer. Minaretene ses som uttrykk for politisk islam, som ikke hører hjemme i europeisk kultur. Vi bør gå dypere enn dette. Hvem er de ulike såkalte muslimske ”trossamfunnene” i Norge? Hvilken ”tro” forfekter de? Er ”troen”, eller ideologien, innen for rammen av vilkårene for offentlig økonomisk støtte?

Når vi hører noe fra Danmark er det ofte forbundet med den sittende regjeringens strenge utlendingslov eller om innvandrergjengenes herjinger på Nørrebro. I den siste tiden har vi i tillegg hørt om avviste asylsøkere, der flere av dem gikk i kirkeasyl, men som politiet hentet ut og returnerte til Irak. De avviste asylsøkerne har ført til opprettelsen av en ny gruppe, ”Bedsteforældre for Asyl”, med navn som er selvforklarende nok. Alle besteforeldre deler nok ikke denne gruppens verdier og intensjoner, men samtidig er dette en generasjon vi sjelden hører noe fra. I dag kan vi derimot lytte til den pensjonerte lektoren Henning Kirkegaard fra København, som nettopp grubler på innvandringens betydning for samholdet i det danske samfunnet.