Ytringsfrihet

Etter at Aftenposten satte søkelyset på fremmedkontrollen på Grønland, altså det såkalte ”moralpolitiet” bestående av muslimske menn og kvinner som særlig trakasserer kvinner og homofile, har de sedvanlige pakistanske talspersonene vært på banen med sine ”gode råd”, råd som viser at de verken henger med i utviklingen eller synes å forstå integreringens utfordringer. Kanskje Aftenposten skulle vurdere kildebruken sin? Eventuelt stille kritiske og informative motspørsmål til intervjuobjektene, så vi slipper repeterende manipulasjoner og desinformasjon?

”Vi vestlige burde ha som slagord: vi er alle Kurt Westergaard-er,” sier den franske filosofilæreren Robert Redeker til Jyllands-Posten. Redeker mener Voltaire ville ha beundret Westergaard, og han beklager at attentatet mot Westergaard møtes med likegyldighet og frykt blant intellektuelle. Som Westergaard er også Redeker politisk flyktning i eget land grunnet islamismen.

Fem år etter Muhammed-bråket har selvsensuren gode kår i Danmark. Ulike kunstnere eller publisister innrømmer at de legger bånd på seg selv. Felles er at de frykter at kunstuttrykk som provoserer kan føre til voldelige reaksjoner. Dette avdekkes i en ny undersøkelse fra Ugebrevet A4. Situasjonen i Norge er ukjent.

Pakistanske myndigheter skal ha fordømt Aftenpostens beslutning om å publisere Muhammed-tegningene. Aftenposten er usikker på om det medfører riktighet. Utenriksdepartementet (UD) kjenner ikke til om en slik kunngjøring er kommet fra Pakistan.

Hvilke illustrasjoner som skal følge hvilke saker er en avgjørelse redaksjonene bruker mye tid og energi på. Det kan få noen morsomme utfall – i alle fall hvis de ses i kontekst. I dag vinner svenskene, representert ved SvD.

Deler av Norge roter seg mer og mer bort i forståelse for det såkalte flerkulturelle Norge. På Stovner, som har en høy innvandrerandel, bor Oslos tidligere skolebyråd med sin familie. Før jul fikk familien beskjed fra sønnens skole om at den planlagte juleavslutningen burde døpes om til «desemberavslutning», slik at ingen skulle ta anstøt. Har Norge virkelig ingen kulturarv som bør bevares? Blir vi kulturløse i møte med det flerkulturelle?

Muhammed-saken er gått inn i en ny – og forhåpentligvis – fruktbar fase. Flere medieredaksjoner ser betydningen av å publisere tegningene som har skapt så mye bråk, og som har ført til en rekke demonstrasjoner, også voldelige, samt drap og drapsforsøk. Flere har kanskje også innsett av offerrollen mange muslimske frontfigurer stupte inn i var et spill, og at Europa lot seg lure av islamister. Siden saken på ny er blitt aktuell, bør vi alle ta et tilbakeblikk på hva som egentlig skjedde da det stormet som verst.

At en bestefar ble prøvd drept på grunn av en tegning av en mann som levde for 1388 år siden, er ikke en "konkret nyhetsbegrunnelse" til å vise leseren tegningen, sier Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd. Men det "kan hende" at Aftenposten en dag trykker denne tegningen, men det vil bli vurdert opp mot hvilke "sterke religiøse følelser" publiseringen kan medføre, ifølge samme redaktør. Denne kapitulasjonen for vold fikk Hege Storhaug til å skrive et innlegg til avisen - som ble refusert. Da er det kjekt å ha World Wide Web.

Rooshanie Ejaz (25), sendte en e-post før jul som gjorde inntrykk. Utgangspunktet var en bekymringsmelding fra meg angående sikkerhetssituasjonen i Lahore, hvor selvmordsbombere herjer. Jeg spurte hvordan det var å leve i dette helvete. Hun svarte med et eksempel: Når vi er i bilen til og fra jobb, og sekundene tikker og går og går mens vi venter på grønt lys, føles det som jeg følelsemessig mister fullstendig kontroll: ”I freak out.”

I den muslimske verdenen er reaksjonene sterke etter at Sveits sier nei til flere minareter. Ordet som stempler djevelen, rasisme, sitter løst. Dette mener Rooshanie Ejaz, bosatt i Lahore og troende muslim, er det reneste hykleriet. Muslimer må rett og slett “begynne å se realistisk på seg selv før de kan beskylde en eneste person eller et land for å være rasistisk”, skriver hun.

I hele Europa snakker man om fremmedfrykt. Hvordan kan det være at vi ikke har en eneste annen gruppe i Europa som føler seg uavbrutt fornærmet? Ikke kineserne, ikke mexicanerne, ikke polakkene, ikke russerne. Det dreier seg om at det er én eneste gruppe som ikke vil anerkjenne spillereglene. Påpeker man det, er man straks stemplet som islamhater. Men det er dem som stempler, som er rasister, for de vil ikke ha noe av at man tar deres edle, ville sinne fra dem.” Dette sier en av Tysklands ledende intellektuelle i anledning attentatet mot Westergaard, journalisten Henryk Broder, som er forfatteren bak blant annet boken om Muhammed-karikaturene ”Hurra! vi kapitulerer".

Klassekampen liker tydeligvis ikke at det blir flere og flere som setter spørsmålstegn ved krenkelsen av muslimer. De leter således etter negative røster. Aftenposten har derimot merket seg at nettverket for liberale muslimer (LIM) hevder ikke å være krenket av karikaturene. Men kanskje er dem som krenker mest, nettopp å finne i media?

Det var med dyp fortvilelse og bekymring jeg fulgte reportasjen din i Dagsrevyen første virkedag i dette nye tiåret, et tiår som kan bli svært avgjørende for mulighetene for å videreføre sosial harmoni i Norge og et bredt folkelig fellesskap. Anledningen var at du hadde besøkt Ammerud i Oslo øst, og du kunne konstatere noe vi i HRS har rapportert om i flere år: At nordmenn og veltilpassede innvandrer flytter ut av bydelen, mens særlig ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Nei, stopp litt. Det var ikke det du sa. Du brukte begrep som ”rase”, ”raseskille”, ”hvite” og ”brune”. Ville du med andre ord fortelle Norges befolkning at vi har raseproblemer av den klassiske varianten? Altså at vi ”hvite” ikke vil blande oss med ”de svarte”. Hvis ja, er dette i mine øyner en av de verdimessig og sosialt skjeveste rapporteringer fra NRKs side noensinne. For; vi har heldigvis forsvinnende lite raseproblemer i Norge. Anders Magnus, du som er en internasjonalt bevandret og en klok mann, ville jeg tippet vet dette godt, og at du derfor vet hvor skoen trykker: at Norges store utfordring er av kulturell og verdimessig art. Oslo øst ”trekker seg tilbake” fra Oslo og Norge, fordi makten i særlig de muslimske grupperingene der ikke ønsker å bli en del av vår frie og åpne kultur. Slik forvitres vårt høyt skattede fellesskap. Dette er den store utfordringen.

Tolk og skribent Shakil Rehman, som tilhører en gruppe liberale muslimer, forkortet LIM, utfordrer Islamsk Råd Norge (IRN) til å demonstrere for å støtte tegneren Kurt Westergaard. Rehman er derimot ikke overbevist om at IRN vil følge en slik oppfordring, og IRN jubler heller ikke over den kanskje ventede oppfordring – men dog fra uventet hold?

Mens diskusjonen går i flere europeiske land knyttet til økseangrepet på Westergaard, så skaper Sudan overskrifter fordi de ikke liker en dansk film. Den er en forlengelse av nederlandske Gert Wilders film ”Fitna” og av de danske Muhammed-karikaturene, hevder det sudanske utenriksdepartementet. Og hva filmen handler om? Jo, folkemordet i Sudan.

Tiden oppleves moden for å lette på sløret om min egen sikkerhetssituasjon. Ikke minst etter at media på julaften nok en gang lot en ytterliggående person få lov til å gå til personangrep på meg, og deretter mordforsøket på tegneren Kurt Westergaard. Uten sammenlikning for øvrig, er det paralleller mellom Westergaard og meg selv. Vi bruker ytringsfriheten som vi skatter høyt, og det får fysiske konsekvenser, som da jeg ble brutalt slått ned.

Tegneren Lars Vilks har mottatt trusler over telefon.

Somalieren som fredag kveld med øks og kniv forsøkte å drepe tegneren Kurt Westergaard i hans eget hjem, kan kanskje betegnes som en forvirret somalier. Men al-shabab’s støtte til 28-årings avskyelige handling, beviser at det står en like forvirret organisasjon bak. Nå sniker spørsmålet seg på; er vår frihet blitt så skjør? Hvorfor går en mann som dette fri i det danske samfunnet? Hvor mange er det av hans like? I Danmark, i Norge, i Tyskland, i Italia, i Storbritannia, i Sverige, ja, i Europa eller i verden for den saks skyld? Skal vi sitte med hendene i fanget og observere handlinger som dette, hvor vi har latt oss fange av stigmatiseringsspøkelset, slik at vi ikke engang våger å stille spørsmål eller si hva vi mener? Skal vi i feighet og metthet dytte personer som Westergaard foran oss – vi tar selvsagt avstand fra vold og overgrep i alle former, men vi passer på å plassere oss slik i rekken at noen andre må ta støyten. I dag er det Westergaard, i morgen er det hvem? Vi vet mer om det enn vi sier høyt: i morgen er det en annen som har ”forulempet” islam. Let’s face it: problemet er islam.

Så skjedde det vi alle fryktet kunne skje. Den danske Muhammed-tegner Kurt Westergaard ble forsøkt drept – i sitt eget hjem, og det til tross for at han og familien har levd under beskyttelse i lang tid. Gjerningsmannen ble skutt av politiet, men er ikke livstruende skadd. Uwe Max Jensen har snakket med Westeergard etter gårkveldens skrekkopplevelse.

Ahmadiyya-bevegelsen er fordømt og forfulgt nær sagt verden over. Også av muslimer i Norge. Da jeg i en kronikk i Dagbladet i 1998 brukte betegnelsen ahmadiyya-muslimer, fikk jeg så hatten passet på telefon fra en sunnimuslimsk pakistaner: Han ville ha seg frabedt at jeg knyttet ”muslim” til ”ahmadiyya”. De er nemlig ikke-muslimer, raste mannen. Han er dessverre ikke alene om denne diskrimineringen. Også Muslimsk studentsamfunn avviser ahmadiyaene som muslimer. Jeg antar at Islamsk Råd gjør det samme, uten at jeg kan dokumentere dette. Uansett; det er oppsiktsvekkende og positivt at et muslimsk fjernsynsselskap i Nederland nå aksepterer ahmadiyyaene som en muslimsk gruppering. Dermed gikk tankene mine til noen av de nærmeste og kjæreste i livet mitt, som jeg ikke kan navngi. Fordi de elsker hverandre. Dette er historien om hvordan de likevel klarte å gifte seg - i vårt kjære Europa.

Mens den nylige avsluttede klimakonferansen i København må innse at det bare er smuler igjen av de avtaleintensjoner man hadde, ha FNs menneskerettighetsråd vist en helt annen ”stayer-evne” - som dessverre verken tjener FN, menneskerettighetsrådet eller dem som det samme rådet er ment å tjene. For nå har FNs Generalforsamling vedtatt en resolusjon som fordømmer religionskritikk.

Vi er midt i et slag hvor godt kjemper mot ondt, hvor modernitet kjemper mot barbarisme. Et slag for å bevare vestlige verdier. Og den avgjørende slagmarken er Israel, skriver Phyllis Chesler for rights.

Bønnerop fra moskeer kan lyde skjønt, og det er bare et tidsspørsmål før krav om kall til bønn fra minareter fremsettes i Norge. Men bønnerop er ikke bare skjønt. Bønnerop er lyden av sharia som manifesteres i det offentlige rommet. Når islamistiske organisasjoner krever bønnerop bør vi møte dem på halvveien: Vi sier ja til kvinnelig bønneroper, som en motvekt til at kvinner ikke får sitere fra koranen offentlig. Da kommer det nok ikke flere krav om bønnerop, mener Helle Merete Brix. For et islamisert samfunn betyr at ”menns stemmer penetrerer det offentlige rommet fem ganger i døgnet, mens kvinner dekkes til og tier”.

Det sveitsiske forbudet mot minareter aktualiserer både grensene for frihet til religionsutøvelse (ikke trosfrihet, slik enkelte later til å tro) og ikke-vestlige innvandreres (muslimers) manglende aksept og internalisering av vestlige verdier. Et betimelig spørsmål er hvorvidt Vesten og Europa tåler æres-, frykt- og trusselkulturen islam hevdes å representere. Undersøkelser antyder at verken utdannelse eller arbeid nødvendigvis fremmer aksept, internalisering eller endrer muslimers lojalitet.