Troverdig? At en islamist med øks slår seg inn i hjemmet til en bestefar som er alene med sitt fem år gamle barnebarn, og står overfor valget om å prøve å redde sitt eget liv ved å søke beskyttelse på et spesialsikret baderom eller løpe inn i stuen sin for å beskytte barnebarnet – på grunn av en tegning – faller ikke inn under Haugsgjerds kriterier for konkret nyhetsbegrunnelse. Så langt jeg har registrert har ingen, jeg gjentar ingen, person på det europeiske kontinentet noensinne blitt forsøkt drept (og i tillegg under så dramatiske omstendigheter) grunnet karikatur av et historisk menneske. Legg også merke til at Haugsgjerd sier at ”det kan hende” at avisen en dag trykker en Muhammed-karikatur. Hvis Westergaard blir drept, kan det kanskje hende da?
Det tror jeg ikke, for Haugsgjerd sier videre dette: ”i en vurdering av om vi trykker en slik tegning vil vi også veie dette opp mot hvordan det vil bli oppfattet av mennesker med sterke religiøse følelser.” Smak en gang til på ordene: sterke religiøse følelser. Da er den redaksjonelle avgjørelsen allerede tatt, antakelig for resten av Haugsgjerds karriere. For islamismen er dessverre kommet for å bli lenge, og sterke påståtte religiøse følelser har disse voldsmennene med all tydelighet demonstrert. Altså kan vi konstatere at Aftenposten har overlatt redaktøransvaret til fanatikere her og i Midtøsten når en viss verdensreligion og dens stifter utsettes for opplysningstidens idealer, fornuftsbasert kritikk. For en ynkelig og pinlig kapitulasjon.
Jeg er likevel ikke overrasket over Aftenpostens valg. Avisen sviktet også brutalt da sterke religiøse følelser førte til at våre ambassader ble brent og mennesker slått i hjel i 2006. Å vise leserne hvilke tegninger som lå bak galskapen, hadde åpenbart ikke et konkret nyhetsgrunnlag. Jeg får vel minne om at hendelsene var verdenshistorie. Men det var vel dette med de sterke voldelige følelsene. Det var også disse følelsene som redigerte avisen da Per Edgar Kokkvold, den fremste ideologen i norsk presse, ble drapstruet og foto av han ble spredt verden over. Ikke et konkret nyhetsgrunnlag, må vite.
Jeg undres; hva vil Haugsgjerd gjøre den dagen de sterke voldelige følelsene vil ha fjernet miniskjørt i det offentlige rommet, ha forbud mot leverposteien og homofili, og de levner ingen tvil om at hvis de ikke får det som de formaner, ja, så blir følelsene veldig sterke? Vil Haugsgjerd av hensyn til disse følelsene nekte medarbeidere miniskjørtet, fjerne leverposteien fra kantina, og si opp medredaktør Knut Olav Åmås?
Jeg er en av dem som har syslet med religionskritikk de siste årene, som har kostet i form av grovt overfall og nytt skjermet bosted. Min frihet generelt går det dog foreløpig bra med. Det gjør det ikke med friheten til filosofilæreren i Frankrike, Robert Redeker, som i 2006 offentlig forsvarte pavens islamkritikk i Regnsburg. Yusuf al-Qaradawi utpekte straks Redeker til ”øyeblikkets islamfobo” foran titalls millioner tv-seere, og siden den gang har Redeker levd på flukt med sin familie, som for øvrig aldri har vært omtalt redaksjonelt i Aftenposten. Mange flere skjebner kunne nevnes og flere vil komme. Derfor er Haugsgjerds svik så alvorlig, for det ligger i sakens natur at dess flere målskiver voldsfanatikerne får, dess mindre fokus blir det på den enkelte kritiker og publisist.