Eksterne skribenter

Hanne Nabintu Herlands bok ”Respekt” har fått blandede mottagelser i Norge. Men hvordan vil boken bli mottatt i et land med langt større takhøyde, Danmark? Den danske forfatter og skribent Helle M. Brix svarer slik.

Multikulturalismen har bidratt til at europeere ikke tilstrekkelig står opp for sentrale verdier i sin egen kultur. Det er mange misforståelser rundt hva det betyr å være imot multikulturalismen. Noen tror det innebærer motstand mot innvandring generelt, at man ønsker seg et samfunn uten utlendinger, en slags monokultur der kun den opprinnelige etniske befolkningen er ønsket. Slik er det ikke, skriver Hanne Nabintu Herland.

Noen tekstmeldinger husker man langt bedre enn andre. Det kan en dansk mor underskrive på. I september i fjor fikk Majse Hansen en SMS fra datteren om at hun hadde giftet seg med en muslimsk mann. Ekteskapsalderen for jenter i Danmark er 18 år. Datteren hadde altså blitt viet av en imam i moskeen. Majse føler kun avmakt. Datteren er mentalt på 13-årstadiet, mener hun, og er belastet med rusmisbruk.

Strömsund var et fredelig lite tettsted i Norra Jämtland med kun 3 700 innbyggere. Var, inntil FN plukket ut en gruppe kvoteflyktninger fra Uzbekistan som ble plassert nettopp i lille Strömsund. Det kommuneledelsen ikke visste, og heller ikke brydde seg om å sjekke, var at en av FN-flyktningene var en internasjonal ettersøkt terrorist, Obid-kori Nazarov, også høyt skattet i hjemlandet sitt som imam. På onsdag ble han skutt på vei hjem fra moskeen. Svenske medier agerer som forventet: De lar ikke sjansen gå fra seg til å mørkelegge drapsforsøket. Ikke nok med det: drapsforsøket fremstilles også som rasistisk motivert, skriver Julia Ceacar.

“Maria Svelands artikel är bara preludiet till den klagan som landets församlade Bitterfittor av båda könen kommer att ge ifrån sig när de, en efter en, trillar ner från sina självvalda martyrpositioner. Det kommer inte att låta vackert, det gör det sällan när illusioner spricker och invanda privilegier blir till grus.” Julia Caesar forteller hvorfor hun er ”happy” over ”bitterfittans” politiske depresjon.

”Når et land styres av en ansvarsløs politikk i strid med folkets vilje, må kontrollen over informasjonen nødvendigvis skjerpes. Sannheten blir en farlig fiende som må bekjempes med alle midler. Jo flere fakta som kommer frem på uavhengige blogger og nettsider, desto tøffere represalier må staten og deres tjenestevillige medløpere ty til. Kommentarfeltet i avisene stenges, frittstående blogger mistenkeliggjøres og demoniseres. De Unevnbare ordene bare øker i antall.” Den frittalende Julia Caesar går denne gangen i strupen på svenske medier.

Praksisen med ekteskap blant nære slektninger, ikke minst blant våre kongelige, er ikke noe nytt fenomen for oss – men tradisjonen har så godt som blitt utradert. Så importeres den igjen, med tragiske følger for mange av barna som fødes i disse ekteskapene. Men mens land som Danmark, Storbritannia og Norge er begynt å informere om problematikken, lider Sverige fortsatt av den største tystnad. Årsaken er, ifølge Julia Caesar, svenskenes angst for å bli anklaget for rasisme.

Knapt noe land i verden er mer kjent for å besitte et sterkt folkelig fellesskap enn Danmark. Men det var før innvandringen virkelig tiltok på 90-tallet at den folkelige idyllen preget naboene våre. Antropolog Britta Morgensen var en av dem som intenst trodde på det nye fellesskapet, at ”alt ville gå seg til med tiden”. Hun måtte personlig oppleve mange knirk i gulvplankene i det lille landet før hun motstrebersk innrømmet at hun hadde tatt feil. Nå skal den danske regjeringen blåse liv i en ny verdikamp, og det spares ikke på vakre ord. Mogensen har imidlertid mistet troen: Danmark blir aldri mer et land med et samlet folk. Danmark er endret for alltid – ikke til det bedre, langt derifra.

Høsten 2012 skal islam innta Paris på et flygende teppe. En rekke muslimske stater har investert titalls millioner petrodollar på å ”gi ordet islam dets storhet tilbake”. Offensiven føres ikke med våpen, men med kunst, og arenaen er det gamle franske kongeslottet, Louvre.

Det finnes ikke et eneste muslimsk land i verden der kvinner og menn nyter samme likestilte status som i Norge og Europa. Et av de mest presserende internasjonale spørsmålene i 2012, er om opprørene i den arabiske verden kan komme til å endre det dystre bildet. Så langt er svaret negativt. I eksempelvis Libya har overgangsrådets leder, Mustafa Abdel Jali, erklært at sharia skal være grunnlaget for landets lovgivning. En del vestlige politikere prøver dermed å berolige oss med at det er noe som heter ”myk” sharia. Som flerkoneri, at barn er mannens eiendom, at en kvinne arver halvparten av en mann.

Innvandring er et nasjonalt anliggende, men det er den enkelte kommune som blir sittende med de praktiske utfordringene. Det er i kommuner folk bor. De nasjonale intensjoner og den enkelte kommunekasse trenger således ikke å opptre i et tospann. Slik er situasjonen for eksempel i svenske Borlänge: De har samvittighetsfullt fulgt de nasjonale intensjoner om å bosette tusenvis av innvandrere fra eksempelvis Somalia og Afghanistan. Men kommunekassa er tom. De ber staten om hjelp. Svaret er derimot ikke penger, men en talefør statssekretær, noe Julia Caesar er langt annet enn imponert over.

Uærlighet ligger som et tungt isdekke over landet der tvangsmessig konsensus og meningsforfølgelse mot annerledestenkende har fått herje fritt i årtier. Det kalles ”demokrati”, sier Julie Caesar, hvorpå hun fastslår at i isens kjerne ligger de forbudte sannheter innkapslet som en utdødd dyreart. Tilstanden skaper et samfunn som råtner innenfra, for der fakta undertrykkes og færre tør være ærlig blir utviklingen uholdbar. Caesar har vendt Sverige ryggen. I alle for en tid. Samtidig lyder braket fra to andre mentale isbrytere.

Den alminnelige praksis i muslimske land med straff for blasfemiske ytringer om islam er også blitt primus motor i de etter hvert mange rettssaker som rammer politikere og vanlige borgere i Vesten. Dette hevder forfatterne Paul Marshall og Nina Shee i boken ”Silenced: How Apostasy and Blasphemy Codes Are Choking Freedom Worldwide”.

”Vil emiren av Qatar en dag kjøpe Eiffeltårnet?” spør den franske bloggeren Pierre Cassin. Bakgrunnen for det retoriske spørsmålet er helt reell: Emiratet Qatar på den arabiske halvøya er på full fart inn i fransk økonomi, idrett, samfunnsliv og integrasjonspolitikk. Vår egen Thor Hushovd kan således komme til å åpne Tour de France om få år i denne wahabittiske staten.

Den verdensberømte journalist, kommentator og forfatter Christopher Hitchens døde 15.desember af sin kræftsygdom, 62 år gammel. Ateist til det sidste og produktiv til omtrent det sidste.

Själv lever jag i ett försvunnet land. Jag föddes i ett land och lever i ett helt annat. Under min livstid har Sverige förvandlats till oigenkännlighet, och det har skett utan folkets tillstånd. Vi blir allt fler som lever i exil i vårt eget land. Hundratusentals är vi som flyr i en tyst och ständigt pågående folkvandring från det mångkulturella samhälle som har tvingats på oss till ett undantagstillstånd i de fickor och oaser som finns kvar, ännu en liten tid. Inom oss bär vi på minnena av ett land där vi kände oss självklart hemma, där vi kunde känna igen oss i människorna runtomkring oss och var trygga i tron att inget ont skulle hända oss, skriver Julia Caesar i denne kronikken hvor hun tar oss tilbake til besteforeldrenes tid.

Kan noen forestille seg at Det muslimske brorskapet og salafister i Egypt skal frembringe menneskerettigheter, respekt og likeverd for religiøse minoriteter, for kvinner, kontroll over befolkningsveksten, økonomisk fremgang, vitenskapelig fremgang? Og svaret var nei? Ja, det stemmer nok dessverre: HRS er langt fra optimistiske på vegne av det egyptiske folks ve og vel, ei heller andre sentrale land i den arabiske verden som så mange intellektuelle i Norge raskt spådde en ”vår” da opptøyene startet. De glemte ikke minst en fersk meningsmåling som viste at over 80 prosent av det egyptiske folket vil steine utro kvinner og drepe frafalne.

I debatt nylig med Basim Ghozlan, forstander i Det islamske forbundet, ble han utfordret gjentatte ganger på hans omfavnelse av verdens ledende sunniislamist Yusuf al-Qaradawi. Seansen endte med at Ghozlan formulerte seg slik: Qaradawi ”er et nydelig menneske”. For et par dager siden var Ghozlans kone Lena Larsen i København og holdt foredrag. Her åpnet hun med å fortelle at Qaradawi nå er så syk at det ikke kommer flere fatwabøker fra hans penn, og at hun besøkte Qaradawi nylig i Qatar.

English Defence League (EDL) sier at de jobber mot islamisering av Storbritannia. De skriver på sin egen webside at de ”gjerne vil ha støtte fra folk av alle raser, enhver tro, enhver politisk overbevisning og livsstil”. På facebook har 69 000 personer uttrykt sin støtte til EDLs leder, og Fjordman er blant dem som i et opprop også har støttet EDL, mens terrortiltalte Behring Breivik har fortalt at stifteren av EDL var en inspirasjonskilde for han. EDL ble startet opp i arbeiderklassestrøk i innvandrertunge Luton. Rights.no gir i dag en bred gjennomgang av fenomenet EDL.

I denne artikkelen tar Julia Caesar for seg varslernes skjebne. Hun starter med Tsesiskatastrofen fra 1977, der den sovjetiske oljetankeren Tsesis grunnstøtter utenfor Södertälje og oljekatatrofen er et faktum. Årsaken til grunnstøtingen er å finne i misvisende sjøkart. Men mannen som påpeker dette, blir selv en av de mest skadelidende. Caesar tar oss så videre til noen av de skjebner som har tillatt seg å kritisere landets innvandringspolitikk, og viser oss at ikke så mye har forandret seg siden antikkens Hellas da budbringere med dårlige nyheter ble steinet. Det er bare metodene som er blitt mer raffinerte.

Vestlige statsansatte islamforskere advarer ikke politikerne om at med islam kommer alltid kravet om sharia. Advarslene kommer fra muslimer selv som er skeptiske til islam og islamisme. Dette mønsteret ble bekreftet i København da en dokumentarfilm om hendelsene på Tahrir-plassen og den arabiske våren var til debatt. Forfatteren Hamed Abdel-Samad, egypter bosatt i Tyskland, advarte kraftig mot sharia ”light”. Sharia er ”en trojansk hest”. 28.november er det valg i Egypt. Et valg som kan komme til å besegle skjebnen til de kommende generasjoner.

Kan det virkelig være en lenke mellom organisert antirasisme og underholdningsindustrien? Den franske filosofen Robert Redeker mener det. Han reflekterer rundt den intellektuelt og moralsk korrupte ”antirasismen” som han mener elsker å feire sin egen selvfortreffelighet med seremonier som minner om Oscarutdelingen. Men denne selvhøytideligheten er ingen intellektuell arroganse, mener Redeker, for det er nemlig å forvente for mye av dem. Vi snakker heller om en moralsk arroganse og politisk moralisme.

Det begynte jo så godt. Vi så dem i gatene og i demonstrasjoner på Tahir-plassen. Vi hørte flere og flere uttale seg i mediene. Noen av oss syntes kanskje det var grunn til skepsis. For i en verden der kvinnenes status i utgangspunktet er lav, er det langt fra betryggende at Det muslimske brorskapet stormer frem . Alt tyder på at partiet ”Frihet og rettferdighet”, som utspringer fra Brorskapet, blir det store stemmesankeren ved det kommende valget i Egypt. Kan noen forestille seg Brorskapet uten kvinnefiendtlige sharialover?

Omlag 17.000 jøder bodde i Hamburg i 1933, i februar 1945 var det bare et par hundre igjen. To år senere telte byens jøder i underkant av 1.300, og to tiår senere, i 1970, var antallet bare vokst med et par hundre personer. Innvandring av jøder særlig fra det tidligere Sovjetunionen fikk antallet jøder i Hamburg opp til over 5.000 i 2003.