Religiøse og politiske symboler

I Norge raser hijab-debatten med argumenter i alle retninger. I Sverige diskuteres niqaben. Der venter Alia Khalifa på svar fra Diskrimineringsombudsmannen, som skal gi sin dom over at Khalifa ble oppfordret av rektoren på Åsö voksenopplæring om å ta av seg niqaben. Selv sier Khalifa at niqaben skal ta henne til paradiset, men først vil hun bli barnepleier. Khalifa-saken er kanskje en oppvisning av hva vi har i vente i Norge, siden det er så vanskelig å ta klar stilling til niqab, burka og dets like.

Det finnes ingen grupper i dette landet som har mindre rettigheter enn barn. Selv fanger i dette landet kan sole seg i glansen av at deres rettigheter ivaretas bedre enn barnas. Denne gangen er det hijab på barn – og når endelig barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken (SV) kom på banen, så valgte han bort barna. Han argumenterer med at foreldrene skal få kle barna i det de selv ønsker. Nå er det vel bare et tidsspørsmål for noen tester ut denne haltende teorien.

FrPs forslag om å forby ansiktstildekking i det offentlige rom og hijab i grunnskolen, har ikke bare skapt mer medieoppslag om muslimer – som det politiserte IMDi ikke vil ha – men det får også frem at svært mange er likegyldige til hijab, niqab og burka sitt budskap. Derfor klarer de heller ikke å ta stilling til forbud eller ikke. Samtidig lanserer VGs kommentator en ”oppskrift” for å gjøre barna til hijab-krigere. Jeg priser meg lykkelig over at enkelte begynner å våkne, spesielt fra SV.

Robert Redeker er en fransk professor i filosofi som ble drevet fra sitt hjem på grunn av dødstrusler etter at han skrev en kronikk om islam i storavisen ”Le Figaro” i 2006. I dette essayet, som opprinnelig sto i samme avis 8. februar i år og publiseres her på norsk med forfatterens tillatelse, funderer Redeker på den viktige rollen ansiktet spiller i forhold til menneskelig identitet og felleskap, og på at burkaen dermed inneholder en ødeleggende kraft.

Det er så man nesten må gni seg i øynene når man leser at Oslopolitiet vil ha hijab med mer tredd nedover hodene på dommerne. Hvor ble det av politiets argument om at borgerne skal møtes med nøytralitet av politi, og selvagt også i en så sårbar posisjon som når man står tiltalt i en rettssal? Og hva er argumentet til visepolitimester i Oslo, Sveinung Sponheim? ”Det viktigste argumentet for å tillate hijab også i retten er at vi sannsynligvis ikke har muligheten til å si nei til det.” Javel, fordi? Nei, det får vi ikek svar på, men det handler antakelig om at Oslos befolkning blir mer og mer religiøs (muslimsk), så hijaben tvinger seg frem uansett. Altså vitner vi en verdimesig kapitulasjon fra politiets side flere tiår før eventuelt muslimer skulle bi i flertall i hovedstaden.

I norske medier rapporteres det i dag om at den danske regjeringens hemmelig burkarapport er lekket til mediene. Rapporten, eller mer presist: tallene i rapporten, blir både i norsk og dansk offentlighet møtt med dårlig skjult sarkasme: bare tre kvinner i Danmark bruker burka. Ha, ha! Der fikk vi alle som ønsker en debatt om burka en på snyteskaftet - iIntet problem, intet å diskutere. Men det kan synes som om forskernes metodiske innfallsvinkel til burkatellingen er mer latterlig enn problemstillingen. Politisk kommentator Ralf Pittelkow mener det er pinlig for regjeringen.

Mon tro om Audun Lysbakken er fornøyd nå som hans underliggende organ, Islamombudet, også kalt Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), gjør sitt for å presse religion inn politiet? Ombudet har nå felt dommen: hvis ikke kvinner får bruke hijab til politiuniformen, ja, så er det brudd på både likestillingsloven og diskrimineringsloven. Med andre ord, LDO står bom fast i vår tids viktigste verdispørsmål.

De som latterliggjør burkadebatten, latterliggjør i virkeligheten kvinners likestilling. Det er nesten til å gråte av, hevder MF Karen Jespersen (V). Hun foreslår blant annet å bruke såkalt straksaktivering som et håndfast og effektivt virkemiddel for å fremme integrering.

I Danmark har de nå telt antallet burka- og niqabkvinner, men jeg tror ikke de vet hvorfor. Dessuten er svaret tre burkakvinner og rundt 150 niqabkvinner – men der er halvparten konvertitter, med trykk på ”men”. Så da slipper de å gjøre noe, eller det blir lettere å gjøre noe?

Det islamske trossamfunnet i Danmark anklager arbeids- og likestillingsminister Inger Støjberg (V) for å handle i strid med loven etter at hun kunngjorde at kvinner som nekter å ta jobb fordi de ikke kan bruke hijab, heller ikke har rett på kontanthjelp.

Muslimske kvinner kan miste trygden hvis de nekter å ta imot en jobb fordi arbeidsgiveren ikke aksepterer hijab.

Fremskrittspartiet (FrP) er i tenkeboksen hva gjelder å fremme et forslag om heldekkende plagg, slik som burka og niqab. Innvandringspolitisk talsperson Per-Willy Amundsen (FrP) mener et slikt forbud verner en grunnleggende verdi som likestilling. Men barne-, integrerings- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) mener et slikt forslag er det samme som Irans klespolitikk, og at et forbud vil bryte med verdier som religionsfrihet og ytringsfrihet.

Gårsdagens folkeavstemning i Sveits klargjorde at flertallet støtter et forbud mot minareter. Resultatet er stikk i strid med hva som var forventet, og mediene utelater ikke å formidle ”sjokkbølgene”. Men de samme mediene var derimot stort sett fraværende da Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen bestemte at krusifiksene må fjernes fra italienske klasserom.

Hijab til politiuniformen ble et tapt slag for noen muslimer, for andre, også blant muslimer, ble det en seier. Men det tapende laget har ingen planer om å rette seg etter de prinsipper som ble utslagsgivende for at politiuniformsreglementet ikke ble endret, de prøver heller å ta opp kampen mot et lignende forbud i domstolen. Argumentasjonen er derimot hårreisende.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avgjorde i går at italienske offentlige skoler skal fjerne hijabene fra klasserommene. Det heter i dommen at hijabene på den ene side kan oppmuntre religiøse elever, men på den andre siden kan det virke forstyrrende på elever, som praktiserer en annen religion eller ingen religion, og særlig hvis det er snakk om et mindretall.

Muslimske jenter som ikke får lov å delta på svømmeundervisningen på skolen sammen med gutter. Jenter som ikles religiøse symboler. Elever som ikke får delta på klasseturer eller -fester. Elever som forsvinner, eller som tar ut uforholdsmessig mye ferie da de er i foreldrenes opprinnelsesland. Skolehverdagen har endret seg i takt med det nye Norge. Skoleledere sitter med utfordringene; hva gjør de og hvilken drahjelp kan de forvente fra det politiske lederskap?

Endelig har noen europeiske regjeringer startet opp kampen – ikke mot islamisering av Europa, men mot inhumane, ja, til og med barbariske politiske praksiser i religionens navn, som står i motstrid til universelle menneskerettigheter, skriver Phyllis Chesler, forfatter og professor i psykologi.

Delstaten Flanderns i Belgia har vedtatt å forby alle religiøse symboler på alle offentlige skoler. Vedtaket ble fattet etter at muslimske jenter uten muslimsk bekledning, ble mobbet.

Mens danskene er inne i et politisk slagsmål hva gjelder spørsmålet om å forby heldekkende muslimske plagg i offentligheten, er det dørgende stille om slike spørsmål i land som for eksempel Sverige og Norge. I Frankrike heller derimot det politiske flertallet i retning av forbud.

En egyptisk feminist går rett i strupen på burkaen: Den utvisker kvinnen. Hun blir ansiktssløs. Slik fratas hun det mest grunnleggende for mennesket: Å identifisere seg, å kommunisere. Hennes personlighet rett og slett likvideres.

Noen innpakninger er mer avslørende enn tildekkende, noe ikke minst den muslimske badedrakten, burkini, må kunne kalles. Oppfinnelsen av en slags heldekkende badedrakt, vel så godt representert ved dykkerdrakt, skulle ivareta muslimske kvinners krav til sømmelighet, som blant annet innebærer at kvinner ikke skal vekke for mye oppmerksomhet. Men Idrettsetaten i Oslo har tillatt at muslimske kvinner skal få boltre seg i Oslos bassenger med burkinien eller annen påkledning. Da vet vi to ting: disse kvinnene vil vekke oppmerksomhet, og konservative muslimer har vunnet nok en arena.

Uten tildekning av kvinnene, kunne ikke Muhammed ha gjennomført sitt erobringsprosjekt. Kvinner bruker hijab frivillig, ingen tvil om det, men for de som nekter å synliggjøre sin tilhørighet til den verdensomspennende ummaen, finnes det et arsenal av metoder for å få dem på bedre tanker, mener Lars Hedegaard, historiker og leder av det danske Trykkefrihedsselskabet, som har kastet seg inn i den opphetede danske debatten om burkaforbud og hijabens funksjon i Danmark. Hedegaard sier at hijaben er et av islams ”absolutt viktigste våpen”.

For islamistene er tildekning av kvinner avgjørende i kampen deres mot demokratiet og for teokratiet. Den iranske forfatteren Amir Taheri, som på nært hold bivånet Khomeinis revolusjon, mener at både skjegg og hijab er det iranske regimets ”mest utbredte uniformeringsredskaper", og definerer disse redkapene for "rekvisitter i en kampagne for visuell terrorisme", hvis hensikt blant annet er å skremme motstanderne. I dagens Europa brukes islamistiske uniformeringsredskaper til det samme: Motstanderne er de vantro og ”dårlige muslimer som tar avstand til sharia”, skriver Helle Merete Brix.

I boken ”Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme” (2007), foreslo Hege Storhaug – i tråd med HRS sin ånd – at ansiktstildekning skal forbys i det offentlige rommet. Problemstillingen vil dog ikke dagens ”feministiske” norske regjering ta i. Danskene er imidlertid bygget av noe annet. De står opp for frihetsverdiene deres kultur er tuftet på. Nå vil både De Konservative, Socialdemokratiet og Dansk Folkepart forby burka. De Konservatives leder og visestatsminister, Lene Espersen, har også nylig gått hardt ut mot ekstremisme i de muslimske rekkene, en ekstremisme hun mener er en større trussel for det danske samfunnet enn klimaproblem.