Religiøse og politiske symboler

Velger bort barna – igjen

Det finnes ingen grupper i dette landet som har mindre rettigheter enn barn. Selv fanger i dette landet kan sole seg i glansen av at deres rettigheter ivaretas bedre enn barnas. Denne gangen er det hijab på barn – og når endelig barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken (SV) kom på banen, så valgte han bort barna. Han argumenterer med at foreldrene skal få kle barna i det de selv ønsker. Nå er det vel bare et tidsspørsmål for noen tester ut denne haltende teorien.

Rita Karlsen, HRS

Våre barn – vår fremtid. Hvor mange ganger har du ikke hørt de politiske festtalene som løfter opp og frem våre høyeste skatter, og samtidig registrert at knapt noen i dette landet taler barnas sak? På hvor mange skoler i dette landet tror du arbeidsmiljøloven praktiseres? Nei, barn har da vel ikke noe behov for god luftkvalitet og renvaskede doer, skitt au, vi gir dispensasjon. På hvor mange skoler i dette landet tror du elever forsvinner eller aldri dukker opp? Men, foreldre må da få bestemme selv hvilken skole barna skal gå på, selv om skolen ligger i Somalia eller Pakistan. Hvor mange barn og unge tror du vokser opp i et land som foreldrene har flyktet fra? Men, foreldre må da få bestemme selv hvor og hvem som skal ha daglig omsorg. Hvor mange jenter tror du er eller kan bli kjønnslemlestet? Men, vi må da stole på foreldrene at de ikke gjør det, selv om de samme flyktningene titt og ofte drar på ferieturer, gjerne med permisjon fra skolen, til opprinnelseslandet der kjønnslemlestelse anses som en slags konfirmasjon.

Barn kan vanskelig tale sin sak selv, derfor må staten Norge sikre barns rettigheter. Det er vi også forpliktet til gjennom en rekke konvensjoner og lover. Og den som har fått det ærefulle oppdraget som den øverste barneforsvarer er altså statsråden for området, en rolle som i dag bekles av SVs Audun Lysbakken. Men etter at den samme statsråden har vært totalt fraværende i debatten om hijab på barn, så dukker han altså opp som troll i eske – med et budskap som svikter barna.

Lysbakken er nemlig mot et forbud om hijab på barn i grunnskolen. Det er et prinsipp, sier Lysbakken på Politisk Kvarter (NRK 26.02.10). Det prinsipielle er at Lysbakken er mot en forbundslinje i integreringspolitikken.

Tenk – tenk – hvis den samme Lysbakken kunne stå prinsipielt på barnas side. Det hadde vært et prinsipp det hadde stått respekt av.

Dessuten er Lysbakkens prinsipp bare latterlig. I så fall måtte det jo bety at Lysbakken også prinsipielt er motstander av forbudet mot kjønnslemlestelse av jenter og forbudet mot tvangsekteskap? Lysbakken vet så inderlig vel at forbud kan være både nødvendig og nyttig, selv om de fleste av oss helst så at vi ikke hadde behov for noen forbud i det hele tatt. Derfor er hans såkalte prinsipielle holdning en særdeles dårlig unnskyldning for å tale foreldrenes sak på bekostning av barna. Og antakelig hans angst for å støtte noe som kan støte muslimer. Men de barneministeren glemmer er de muslimske jentebarna. Hvordan vil Lysbakken forsvare at jentebarn brukes som religionsrepresentanter for de voksnes ”valg” (Lysbakken kjenner jo kanskje også til at valg i islam er en smule betent)? Skal han si at det er ”trist”? At det ikke ”burde være” slik? Eller mener han at han ikke kan gjøre noe fra eller til om disse jentebarna reduseres til hijab-krigere?

At derimot Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) Sunniva Ørstavik ikke støtter hijab-forbud for jentebarn i skolen, er som forventet. LDO har utviklet og bemerket seg som et ombud som jobber for særrettigheter for islam og for kjønnsdiskriminering.

Argumentasjonen som både barneministeren og LDO benytter står ikke til troende. ”Alle må få kle seg som de vil” kommer ikke til å gjelde den dagen noen tester ut teorien ved å sende sine barn til skolen iført noe som ligner ku-klux-klan-sekker eller kanskje rett og slett en striesekk med hull til fjeset. De foreldre som hadde gjort noe slikt ville sporenstreks bli meldt til barnevernet, og gjett hva de hadde fått høre: Foreldre må ikke utnytte barna sine som ledd i å få frem et budskap.

Hvilken prinsipiell forskjell snakker vi om? Spør Lysbakken.