Krig i Ukraina

Gårsdagen møte i Det hvite hus mellom Ukrainas Zelenskyj og USAs Trump, med en solid europeiske baktropp, har elementene av enhver kjedelig fest; antrekk ble diskutert, deltakerne fikk rosende omtale, verten fikk skinne og ingen skandaler skjedde.

Om man skal tro mainstream media kan det knapt overvurderes hvor viktig dagens møte i Washington D.C. mellom Trump, Ukrainas president og europeiske ledere er. Og da ikke bare for Ukraina, men for Nato, Europa, ja, hele den såkalte frie verden. Hvorfor et bredt sammensatt lederskap fra Europa setter kursen mot USA sammen med Zelenskyj finnes det flere forklaringer på, langt fremme er troen på å skulle forhindre samme katastrofale møte som skjedde 28. februar, da Zelenskyj og Trump havnet i krangel foran åpent kamera. Men nå - nå har visstnok europeiske ledere - lært seg å tøyle Trump. Med andre ord er selvhøytideligheten like stor som alltid, sammen med fraværet av selvkritikk. 

Stortinget er i ferd med å vedta en lov som gir regjeringen, både den sittende og fremtidige, ekstraordinære fullmakter til seg selv - til å frata borgere alle rettigheter. "Regjeringen får altså en lovgivningsmyndighet som står over Stortingets egne lover i spørsmål som gjelder den voksne sivilbefolkningen", forklarer professor Benedikte Moltumyr Høgberg. De historiske parallellene er ropende tydelige, det er autoritært og i realiteten et statskupp begått fra innsiden. Det har vært varslet i lang tid hva som er i ferd med å settes i bevegelse: Det er drømmen om en FN-ledet verdensorden. Intet mindre.

Kjetil B. Alstadheim, politisk redaktør  i Aftenposten, anklager podcast-vert Wolfgang Wee for å være et talerør for den russiske presidenten, Vladimir Putin, og knyttet Wees uttalelser til en naiv aksept av russisk narrativ. Spørsmålet om en meningsytring kan klassifiseres som propaganda, og de påfølgende anklagene mot Wee, reiser viktige problemstillinger om ytringsfrihet, konformitet og autoritær risiko. Når anklager om propaganda blir rettet mot enkeltpersoner som Wee, eksisterer en risiko for at kravet til konformitet blir så strengt at det grenser mot autoritær kontroll over ytringsfrihet.

Regjeringen, anført av utenriksminister Espen Barth Eide og arbeids- og integreringsminister Tonje Brenna, har tatt turen til Ukraina for å forberede returen av de mange ukrainske flyktningene som er i Norge, samt for å vurdere hvordan Norge kan bidra til at de kommer tilbake til "et fortsatt velfungerende velferdssamfunn". Det er åpenbart viktig for Støre-regjeringen å vise en slags handlekraft, men vinglingen og uforstanden i politikken er dessverre like åpenbar.

Det er et unisont krav om opprustning av Europa, og at det skal brukes mye, mye mer penger på forsvar og sikkerhet. Da må vi ikke falle i fellen med blind militær opprustning. Det er mye annet som må rustes opp. Når det pekes på at Russland nå produserer mer forsvarsmateriell enn Europa, kan ikke Europa bruke krigen i Ukraina for å kjøpe oss tid. Vi er blitt tvunget til å tenke nytt, og da kan vi ta lærdom av de feil stormakter har gjort.

Mens europeisk vilje til å støtte Ukraina er sterk og et samlet Storting vedtar en historisk stor økonomisk støttepakke til Ukraina, skal USA og Ukraina møtes i Saudi-Arabia. Møtet markerer en gjenopptakelse av samarbeidet mellom landene etter noen svært turbulente uker. Europeisk støtte til Ukraina er et viktig og riktig signal om forsvar av demokratiet, og på samme tid bør Europa være like støttende om Ukraina velger å legge våpnene ned som vi er støttende dersom Ukraina vil kjempe videre. 

Jeg trodde etter det amerikanske valget at hysteriet skulle ha lagt seg noe, der gammelmediene – også her i Europa - ville ha en mer faktabasert dekning av Trump, og ikke bare være Demokratenes forlengede propagandaarm. Der også europeiske ledere, hvor mange gikk svært langt i å fordømme Trump og støtte Harris under valgkampen, skulle ta til fornuften og forholde seg til at Trump vant en bred seier. Især i en tid der man fra europeisk side er veldig klar med kritikk mot andres forsøk på å påvirke valg utenfor sitt eget land.

Italias brødre, Fratelli d’Italia, vant det italienske valget med et brak i 2022. Statsminister Giorgia Meloni har i NRK blitt beskyldt for å skape "et samfunn med mer hat", men etter at USAs president Donald Trump stanser all militærhjelp til Ukraina, kan Meloni raskt bli Europas viktigste kort i mekling mellom Trump og den ukrainske presidenten Volodomyr Zelenskyj. Melonis tilnærming så langt viser en dobbeltstrategi: Hun opprettholder en sterk pro-ukrainsk linje for å beholde troverdighet i Europa og NATO, samtidig som hun fremhever Trumps potensial som en konstruktiv aktør. 

Donald Trump setter Ukrainas militærhjelp på pause. Pauseknappen vil være på inntil Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj innfrir tre krav fra Trump, melder amerikanske medier.

Møtet i det ovale kontor mellom USAs president Donald Trump, hans stab og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj var intenst ubehagelig å bevitne. I kjølvannet av Trumps veivals over Zelenskyj er det beste man kan spå likevel dette: Det ender heldigvis med fred.

Historisk sett sitter Europa på stor voldskapital. I kjølvannet av Trumps utspill om at Zelensky er en diktator og at Ukraina startet krigen, og nå, USAs FN-resolusjon som utelater både det russiske angrepet og krav til at russiske styrker må trekke seg ut av ukrainske territorier, vokser den europeiske kritikken til nye høyder. Men ett problem blir stående: Europa skiller seg ut med lavest globalt nivå av unge som er villige til selv å gå i krig. Europeere vil sende penger, ikke soldater, og fordømmer Trumps linje. Det er på alle måter et regnestykke som ikke går opp.

EU, eller rettere sagt, Vest-Europa, har ingen andre enn seg selv å skylde på når forholdet til USA holder på å gå opp i liminga. Europas linje har vært å drive politikk med skylapper på, der vi har vært i den naive troen på at uansett hva som skjer, vil USA og Nato sikre oss. Selv ikke Russlands invasjon i Ukraina klarte å få fjernet skylappene, vi fortsatte mer eller mindre som vi alltid har gjort. Nå blir vi filleristet av Trump-administrasjonen. Men heller enn å ta en selvevaluering av egen ført politikk, eller mangel på sådan, så stabler Vest-Europa på beina et hat mot en felles fiende. Og like så galt: Det pakkes pent inn i budskapet om at vi må "stå sammen".

Europa, Norge inkludert, har i årevis har hatt en tendens til å prioritere ideologi over pragmatisme. For å gjenvinne troverdighet må vestlige ledere balansere innenlandske krav med global strategi, styrke militær og økonomisk uavhengighet, og fremfor alt gjenopplive en felles visjon som kan samle både eliter og folk. Uten dette risikerer de å bli redusert til tilskuere i en verden der makten glir østover – en skjebne som ville markere slutten på den vestlige æraen som vi kjenner den.

– Ukraina må sitte ved bordet. Det er de som er angrepet, har utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) gjentatt om USAs samtaler med Russland. Selv samlet utenriksministeren  «Kontaktgruppa for Gaza», oppretta av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), i Oslo to måneder etter Hamas' terrorangrep mot Israel for å legge planer for tostatsløsning - uten at Israel var representert. Regjeringens katastrofale utenrikspolitikk har gjort Norge irrelevante, der det beste vi kan håpe på er at Jens Stoltenberg kan redde stumpene av tiltroen fra våre allierte. 

USAs visepresident J.D. Vance har satt hele den europeiske politiske eliten på hodet med sin tale til sikkerhetskonferansen i Munchen fredag. Talen fokuserte på interne utfordringer i Europa, som Vance anså som større trusler enn eksterne aktører som Russland og Kina. Vance rettet skarp kritikk mot det han mener er en svekkelse av demokratiske verdier i Europa, spesielt med hensyn til ytringsfrihet og innvandringspolitikk. Talen utfordret europeiske lederes autoritet og satte spørsmålstegn ved deres politiske valg. Slikt skaper ikke bare vantro, men akutt vilje til å redefinere hva han egentlig sa.

Budskapet til Trump-administrasjonen må fremføres høyt, tydelig og med én stemme, og det er at fred i Ukraina ikke skal forhandles direkte mellom Trump og Putin uten at Ukraina og Europa er med, lyder det fra europeiske ledere og eksperter. Men der "alle" før var enige i at krigen kun kan få sin slutt ved forhandlingsbordet, synes Europa nå - ikke minst etter helgas sikkerhetskonferanse - å bli mer enige om at krigen mot Russland må vinnes. Frykten for samtalene Trump har hatt med Putin er åpenbart at det skal bli en «urettferdig fred» og at Putin kan oppleve seg som en seiersherre – og dermed også angripe andre i land i Europa.

Russiske og iranske tjenestemenn sier at den "omfattende strategiske partnerskapsavtalen" dekker alle områder - fra handel og militært samarbeid til vitenskap, utdanning og kultur. Den 20-årige traktaten vekker bekymring for iranske kjernefysiske ambisjoner. "I motsetning til Biden-administrasjonen, bør Trump-administrasjonen engasjere Teheran i direkte forhandlinger", skriver ekspert innen kjernefysisk spredning og etterretningsstudier, og advarer om at tidsvinduet er lite. 

I et internasjonalt samarbeidsprosjekt kan svenske Expressen avsløre hvordan det russiske Røde Kors er en del av Kremls planer og ideologiske krigføring mot sitt eget folk. Men det gjelder ikke bare Røde Kors, for Putins administrasjon har "bygd sitt eget økosystem" av såkalte uavhengige ideelle organisasjoner med mål om å sikre Putin mest mulig makt ved å hjernevaske folket.

Norsk bekymring for hva barn og unge kan tåle av påkjenninger er påfallende selektiv. Forskere ved OsloMet bekymrer seg nå for ukrainske barn som følger ukrainsk nettundervisning i tillegg til norsk skolegang. -Det kan påvirke både integreringen og den psykiske helsen, fastslås det fra forskerhold. 

Du har sikker lagt merke til det du også: Vi ser stadig flere unge ukrainske menn i Norge, som ser stridsdyktige ut. Nå har den ukrainske forsvarsminister Rustem Umerov sent ut en «innbydelse» til alle ukrainske menn i vernepliktig alder som befinner seg i utlandet. Her ber han dem om øyeblikkelig å melde seg hos ett av stridskreftenes rekrutteringssentraer. "Innbydelsen" følges av trusler om alvorlige konsekvenser hvis ikke mennene kommer hjem. 

Tidligere generalsekretær i Nato og tidligere dansk statsminister, Anders Fogh Rasmussen, har en klar anbefaling til venstresiden i amerikansk politikk. I Politico ber han Demokratene "ta til vettet" i innvandringspolitikken og få kontroll over den illegale innvandringen inn til landet. - Mitt råd er å imøtekomme republikanske synspunkter på grensespørsmålet og lage en pakke med fire elementer: støtte til Ukraina, støtte til Israel, støtte til Taiwan og avklare grensespørsmålet, sa Rasmussen. 

Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) vil frata ukrainerne oppholdstillatelsen dersom de reiser til hjemlandet. Instruksen gjør det interessant å belyse hvor vanlig slike hjemreiser er for flyktninger generelt, men også å ta en kikk på Utlendingsdirektoratets praksis. I 2019 forklarte UDI at når det avdekkes at syrere har vært på ferie i Syria, får det ikke konsekvenser. Og reisevanene til flyktninger og familiegjenforente er svært omfattende, skal vi tro tallene fra Sverige.

Kurdistans arbeiderparti – Partîya Karkerên Kurdîstan (PKK) er ansett som en terrororganisasjon av en rekke stater og organisasjoner, deriblant, USA, NATO og EU med alle sine medlemsland. Erdogan har krevd av Sverige at landet må gi opp beskyttelse av PKK, og nå kan det se ut til at han får det som han vil, for svensk Høyesterett har godkjent den første PKK-utleveringen til Tyrkia.