NRK byr stadig på sin vinklede forståelse av verden vi lever i, og i Dagsrevyen lørdag fikk seerne stifte bekjentskap med noen svært så ressurssterke ukrainske flyktninger – og en forsker som iherdig forsøkte å stappe dem inn i en offerrolle. Har du ingen psykiske problemer, skal du tillegges noen, synes å være mantraet.
Utgangspunktet for innslaget er at forskere ved OsloMet har funnet at 40 prosent av ukrainske barn i Norge følger undervisningsopplegg fra hjemlandet på nett. De tar ulike fag og får åpenbart avlegge eksamen via nettet, slik at de følger det samme skoleløpet de ville gjort dersom de ikke hadde flyktet. De gjør det for å være på samme faglige nivå som medelever i Ukraina dersom de skal returnere til hjemlandet, noe som høres ut som en gladnyhet for alle involverte, men det er ingen glede å spore verken hos forskeren NRK har intervjuet eller hos NRK-journalistene.
Dobbel skole
Det hele introduseres slik av programleder-duoen til NRK:
– Hele 40 prosent av ukrainske barn under 18 år har dobbel skole.
– Ja, etter at de er ferdig med norsk skoledag, begynner den ukrainske på nett. Det bekymrer forskere.
Så er det reportasjetid. Vi får se ukrainske barn som sitter opptatt med skolearbeid. – I feel that I am bilingual, sier en ukrainsk jente. At hun føler seg tospråklig får ingen oppfølging, for NRK-journalistens bekymrede stemme er lagt over de levende bildene av 13-åringen med Ipad i fanget og en lærer ved siden av seg.
– 13-åringen fra Kyiv går i 8. klasse på Gjettum skole i Bærum. Men hun tar ikke sjansen på å følge bare norsk skole.
Så kommenterer 13 år gamle Anastasia Riabchun selv:
– Because I am not sure about my future. We don’t know what it will be, sier hun.
Bildene fra klasserommet erstattes av bilder fra kjøkkenbordet hjemme hos familien, der Anastasia jobber videre. NRK kommenterer:
– Derfor starter hun og søsteren skoledag nummer to her hjemme. Den ukrainske. På nett. De tar flere enn ti fag hver.
Vi ser en deltakende, ukrainsk mor som følger med på hva døtrene jobber med. Så er det Anastasias yngre søster, 6.klassingen Ella, som forteller på langt på vei flytende norsk:
Fordi hvis vi kommer tilbake til Ukraina må vi vite hva de har lært der.
NRK-journalisten dunker tallene inn enda en gang, så alle, selv de mest tungnemme, skal få med seg at 40 prosent av ukrainske barn i Norge opplever disse doble skoledagene. Og så er det over til forsker Vilde Hernes fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) ved OsloMet, som skal fortelle hva denne doble skolegangen kan føre til.
Farlig dobbeltliv
– Foreldrene er livredde for at barna skal falle mellom to stoler, mellom det norske og det ukrainske utdanningsløpet. Så det er hovedgrunnen. At de er usikre på hva som skal bli godkjent, forklarer Hernes.
I rollen som «livredd» kommer mor til Anastasia og Ella, Maiia Holovko, som framstår langt mer rasjonell og reflektert enn hva introduksjonen skulle tilsi. Også Maiia snakker godt norsk når hun forklarer hvorfor hun lar barna følge nettundervisningen fra Ukraina:
– Jeg er bekymret for at vi mister kontakt med ukrainsk skole, ukrainske venner, og ukrainsk kultur også, sier hun.
Mens mor og døtre filmes når de smilende koser med noen marsvin, forklarer NRK-journalisten videre:
– De kom til Norge på kollektivt opphold for to år siden, men må være forberedt på å reise tilbake. Derfor er skoledagen lang.
– Isn’t that hard? spør journalisten Anastasia.
– Yes, it’s hard, svarer 13-åringen på engelsk, og forteller videre at hun vil ha gode karakterer, slik at hun i tillegg til å følge den ukrainske nettundervisningen, også ser på YouTube-videoer «for å forstå bedre».
Anastasia smiler og har et våkent blikk, men det hindrer ikke forsker Hernes fra NIBR i å analysere:
– Når man skal leve disse doble livene, så kan jo det påvirke hvordan man integrerer seg i det norske samfunnet, i tillegg til at det kan ha ganske stor påvirkning på den psykiske helsen, når man skal leve med så stor usikkerhet og «please» to forskjellige fremtider samtidig.
Det å følge undervisning på eget morsmål i tillegg til å gå i norsk skole er altså et slags farlig dobbeltliv, noe som gjøres for å «please» forskjellige retninger livet kan ta. Kanskje det skulle falt forskeren inn å lytte til hva Maiia og døtrene hennes faktisk sier? At de ønsker å jobbe for gode karakterer, ønsker å opprettholde kontakten med både skole, kjente og kultur i hjemlandet?
Kunne det falt NRK inn å spørre hva forskeren mener når hun bekymrer seg sånn for integreringsevnen til en familie som på to år har lært seg norsk så godt at de nær snakker norsk flytende? Kan det tenkes at det er behov for faglig innhold og et høyere faglig nivå i ukrainsk skole som gjør at barna tar mer enn ti fag hver? Kan det tenkes at ukrainere både er ressurssterke og har et ønske om å returnere til hjemlandet når det er trygt? Se, det får vi ingen svar på, for spørsmålene stilles jo ikke. Nåde den som ikke hopper om bord i norsk akademias ferdig tilberedte offerrolle, den skal få offerrollen tredd nedover seg okke som.
Til NRK og NIBR-forskerens mulige overraskelse: Det finnes faktisk flyktninger som anser utdanning og læring som et privilegium og et gode, ikke en straff. Det finnes til og med flyktninger som kan tenke seg å flytte hjem igjen, som ikke synes den norske kulturen er den beste for absolutt alle verdens innbyggere. Utrolig kanskje, men sant.