Som mange andre leser jeg daglig en rekke analyser, eller kanskje riktigere: meninger, om den amerikanske presidenten Donald Trump, og hans mange utspill og ikke minst hva som er hans intensjoner. Det mangler ikke på kritikk, som sikkert er riktig nok i mange tilfeller, men det mangler heller ikke på diagnoser av Trump og dommedagsprofetier for de liberale demokratier.
Spesielt hvor ille fremtiden ser ut for Europa – hvis vi ikke gjør noe.
Som fagperson og som en dame med noen år i bagasjen har jeg lært spesielt én ting: Det er i krise man lærer. Og da lærer man usedvanlig raskt.
På det grunnlaget kan man kanskje ønske krisen i Europa velkommen. For det er fullt mulig å gjøre noe, heller enn å la oss bli rammet av kollektiv motløshet.
Bruk penger
Amalie Lyhne, politisk kommentator hos danske Berlingske, slår i dag et slag for at Europa må ta opp kampen og forvandle oss til en global maktfaktor. Hun stiller selv spørsmålene: «Men er det i det hele tatt mulig for Europa å ta opp kampen? Er vi ikke så svake at det ikke er noe alternativ til å underkaste seg USAs luner?» Ifølge henne er svaret todelt:
Ja, her og nå er vi for svake i et militært perspektiv. Det er derfor europeiske regjeringer sier én ting og gjør en annen akkurat nå: Utad later de som at USA fortsatt er en god alliert og at NATO er like viktig som alltid, men innvendig jobber de med en uhørt aggressiv opprustning som bare gir mening hvis man skal klare seg på egen hånd. De må nødt til å gjøre gode miner til slett spill inntil opprustningen er fullført.
På lengre sikt ser ting imidlertid mye lysere ut. Europa har både økonomiske og befolkningsmessige ressurser til å være en vesentlig maktfaktor i verden, og vi har under alle omstendigheter alle forutsetninger for å holde Russland i sjakk.
Det krever bare massiv opprustning, og den er vi er heldigvis allerede i gang med.
Dette blir i min tolkning for tynt, men det speiler gjennomgangstonen, med spesielt krigen mellom Russland og Ukraina som bakteppe, som lyder gjennom Europa: Opprustning. Bruk penger, mer penger, bruk dem raskt, prioriter forsvar og sikkerhet, ikke frykt for gjelden, frykt for manglende sikkerhet, Trumps USA svikter oss, vi er alene og da må Europa stå sammen.
Fredsutbytte
Da EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, tirsdag orienterte Europaparlamentet i Strasbourg om EUs planer for å øke forsvarsutgiftene kraftig i Europa, lød det:
«Freden i vår union kan ikke lenger tas for gitt. Putin har gjentatte ganger vist at han er en fiendtlig nabo. Han er ikke til å stole på, han kan bare avskrekkes», sa von der Leyen, og viste til at Europa har brukt altfor lite penger på forsvar de siste tiårene. Hun la så til:
«Vi trodde vi nøt et fredsutbytte. Men i virkeligheten har vi rett og slett et sikkerhetsunderskudd. Tiden for illusjoner er nå forbi. Europa er tvunget til å ta større ansvar for sitt eget forsvar», og viste til at begrepet «fredsutbytte» er et uttrykk brukt av finansdepartementene i Europa som en begrunnelse for de kraftige kuttene i forsvarsutgifter.
Det von der Leyen kunne lagt til er at dette fredsutbyttet er det først og fremst USA som har sørget for. Hun kunne også nevnt at de kraftige kuttene i forsvarsutgifter har gitt muligheter for å bruke disse pengene på helt andre ting, som for eksempel stadig bedre velferdsgoder.
Når hun ikke gjør det er det forståelig, for det ville også blottlagt flere svakheter med EØSs/EUs modell. Som for eksempel denne «omfordelingen» mellom velstående og mindre velstående medlemsland og den manglende kontrollen – og viljen til kontroll – med den kostbare illegale innvandringen. Det er som kjent veldig enkelt å sløse bort andres penger.
Ofre ukrainere?
At opprustningen vil bli kostbar er det full enighet om, men den har også en annen side som vi må være oppmerksom på, slik som DRs korrespondent Ole Ryberg peker på. For, som Ursula von der Leyen også nevnte, produserer Russland nå mer forsvarsmateriell enn Europa.
Men Europa bruker vesentlig mer penger på forsvar enn russerne.
I Russland ligger en gjennomsnittslønn i måneden på mellom 5.000 til 10.000 kroner, mens en gjennomsnittslønn i EU ligger på i underkant av 35.000 kroner. Så bare forskjellene i lønnskostnader gjør at Europa må bruke mye mer penger enn Russland bare for å være på nivå med russisk krigsproduksjon. Legg så til alle rettigheter som arbeidstakere i EU har, mot det som russere kan forvente seg.
Men selv om Russland for tiden produserer flere våpen enn Europa, så bruker de dem raskt opp i Ukraina. Så derfor «utgjør den økte russiske forsvarsproduksjonen foreløpig ingen trussel mot Europa», slår Ryberg fast, men det vil endre seg hvis Trump bidrar til å få i stand en fredsavtale.
Hvor «vakkert» er dette?
Skal Europa fortsette å forsyne Ukraina med våpen, der mennesker slaktes på krigsmarken, for at Europa skal kjøpe seg tid til selv å ruste opp? Kommer en fredsavtale på plass får vi jo straks dårligere tid, ja kanskje vi blir helt bakpå i et våpenkappløp, for da vil Russland øke sin forsvarsproduksjon, sine lagre og kanskje også utvikle enda mer avansert krigsmateriell.
Da lyder det noe hult å vise til at ukrainere ikke bare kjemper for seg selv og sitt land, men for hele Europa. For det er enkelt å si på diverse politiske toppmøter der sikkerheten er godt ivaretatt og smørbrødene og stettglassene like høye som før.
Investeringer
Når europeerne nå skal bruke mye mer penger på Europas sikkerhet, vil det ikke bare være nødvendig å investere i ammunisjon, artilleri, luftvern, droner, jagerfly og så videre. Det er bare å lese de ulike trusselvurderingene der cyber-truslene stadig fremheves, ikke minst på digital infrastruktur.
Ryberg minner oss også om at før invasjonen av Ukraina i 2022 hadde den russiske gassleverandøren Gazprom gjentatte ganger «tekniske» problemer som gjorde at Gazprom ikke klarte å oppfylle sine kontrakter med europeiske gasskunder. Med slunkne europeiske gassreserver kunne Russland både true Europa med å stenge av gassen og sette Europa i en situasjon med begrenset mulighet for bistand til Ukraina.
Så vi vet at det er høy risiko å gjøre oss for avhengig av andre.
Men vi kan også lett falle i fellen med blind militær opprustning.
Politisk er det lett å vise handlekraft ved å øke forsvarsbudsjettene betydelig, selv om det skjer gjennom gjeld, men ekte lederskap og ansvar betyr også å sikre det økonomiske grunnlaget med langsiktige investeringer i forskning og innovasjon for å utvikle og formidle fremtidens kunnskap, teknologi, produksjon, velstand og sikkerhet, slik som Kaare Nilsen, rådgiver og tidligere visepresident for europeiske operasjoner og offentlige anliggender i SAFE, viser til i en kronikk i Berlingske.
Nok å gjøre
Vi er blitt tvunget til å tenke nytt. Da nytter det ikke å jamre seg over at Russland kriger, USA innoverer, Kina produserer, mens Europa regulerer. Å stadig påpeke at Europa har outsourcet vår sikkerhet til USA, vår energi til Russland og vår produksjon til Kina. At Europa har mistet teknologi og AI-toget. At Europa er blitt et museum.
Vi kan heller ta lærdom av de feilene som stormakter har gjort.
For det må også brukes milliarder av kroner på utvikling av kunstig intelligens, på telekommunikasjon, på energiinfrastruktur, på vei og jernbaneinfrastruktur og på mye annet som har både sivile og militære formål. Investeringer i Europa skaper dessuten også arbeidsplasser. Men vi må også innse at dette tar tid.
Vi må i tillegg ta et dypdykk i hvilke kostnader vi kan minimere. For det er ikke bare tiden for illusjoner som er forbi, den tid er også over der det er penger til alt. Da må politikerne – fra ytre høyre til ytre venstre – vise ansvar.
Så må gjerne noen mene det er nyttig å boikotte amerikanske varer, skjelle ut Trump, Musk eller hvem det måtte være, og ellers klage sin nød, men vi burde konsentrere oss om helt andre ting. Og vi er i gang. I den verdensomfattende økonomiske nedgangsperioden i første del av 1930-årene falt verdenshandelen, med det resultat at landene bygget murer rundt seg selv. «Men det gjør vi ikke nå. Tvert imot. EU har allerede inngått handelsavtaler med Sør-Amerika og en ny dataavtale er inngått med Sør-Korea. Vi prøver å nå ut og skape et større marked for våre virksomheter», sier Ulrik Bie, Berlingskes økonomiske redaktør.
Det liker nok ikke Trump med sitt store USA-marked. Han ville nok helst lekt bølla i skolegården og tvinge innrømmelser og underkastelse fra USAs handelspartnere, som Bie uttaler det.
Den tid må også være forbi, og det må vi ta ansvar for selv.