I forrige uke ble partiene på Stortinget enige om å øke støtten til Ukraina fra 35 til 85 milliarder kroner i årets budsjett. Aftenposten oppsummerte:
– Europa er i en historisk viktig fase med å samle seg når det gjelder felles syn på Ukraina-konflikten og styrket støtte til Ukraina. Det deltar Norge i, og det vil vi være med å markere, sier Støre under pressekonferansen.
I sin tale til Stortinget tidligere torsdag sa statsministeren at støtten har to hovedformål:
- Å bidra til å støtte Ukrainas forsvarskamp.
- Norge skal støtte oppunder den europeiske fredsplanen som nå lages.
Hvis man vil ha noen perspektiver på hvor sendrektig Ukraina-støtten har vært, kan man tenke tilbake på at det er mindre enn to år siden det var debatt om hvorvidt Norge skulle sende skuddsikre vester og hjelmer til ukrainerne eller ei. Krigen hadde da rast i omtrent halvannet år, og president Zelenskyj bønnfalt om hjelp fra Europa.
Europa er nå ettertrykkelig vekket, og kollektiv hjelpevilje kommer godt med. Risikoen er der likevel for at Europa vil gjenta sin sendrektige forståelse av Ukrainas behov, denne gang med motsatt fortegn. Vil et plutselig besluttsomt Europa være i stand til å respektere det dersom Zelenskyj beslutter at han vil ha fred på amerikanske premisser? Svaret er ikke entydig «ja», til tross for en rekke uttalelser om at det er Ukraina selv som må bestemme. Uttalelser om at Europa må få sitte ved forhandlingsbordet, samt krav om en «rettferdig» fred, tilsier at europeiske ledere kan streve med å godta det dersom Zelenskyj sier ja til å avse landområder.
Europeisk signal
Torsdag, parallelt med meldinger om ferske norske milliarder til Ukrainas forsvarskamp, kom også meldingen om at at høytstående amerikanske tjenestemenn, inkludert utenriksminister Marco Rubio og nasjonal sikkerhetsrådgiver Mike Waltz, planlegger å møte ukrainske representanter, ledet av president Volodymyr Zelenskyjs stabssjef Andriy Yermak, i Riyadh, Saudi-Arabia denne uken.
Møtet, som forventes å finne sted 11.–12. mars 2025, kommer etter offentlig uenighet mellom Zelenskyj og president Donald Trump under det famøse møtet i Det ovale kontor. Dette blir det første høynivåmøtet mellom USA og Ukraina siden konflikten.
Bakgrunnen for møtet inkluderer en tidligere samtale mellom Waltz og Yermak, samt en økende spenning etter at amerikanske og russiske tjenestemenn møttes i Riyadh uten ukrainsk deltakelse, noe som skapte frustrasjon i Kyiv. Zelenskij ventes også å besøke Saudi-Arabia 10.–11. mars for å møte kronprins Mohammed bin Salman. Her skal man diskutere bilaterale forhold og potensielt en avtale om mineralressurser mellom USA og Ukraina, som ble utsatt etter uenigheten i Det hvite hus.
Det understrekes at dette møtet markerer en gjenopptakelse av samarbeidet mellom landene.
Et klart europeisk signal inn i møtet er at Europa står på Ukrainas og demokratiets side. Dette vet både Trump og Zelenskyj uten at det utløser noe akutt behov for at Europa må sitte ved forhandlingsbordet.
Trudeau
Der Europa er trege tiår etter tiår før en brå oppvåkning, er Trump rask. Men Trumps politiske signaler kan raskt bli kontraproduktive. At tollmuren mot Canada må ned igjen er hevet over enhver tvil, for en vestlig verden som ser på Trump som en upålitelig partner som undergraver felles økonomisk stabilitet, svekker USAs diplomatiske innflytelse generelt.
Trump klarte også det kunststykket å sette Canadas Justin Trudeau i et godt lys. Det er nesten ikke til å begripe at det er mulig, men med ballen på sin banehalvdel kunne Trudeau briljere rent retorisk, og det gjorde han da også – på både engelsk og fransk.
I dag startet USA en handelskrig mot Canada, sin nærmeste partner og allierte, sin nærmeste venn.
Samtidig snakker de om å jobbe positivt med Russland. Smisker med Vladimir Putin, en løgnaktig, morderisk diktator.
Få det til å henge på greip.
Det skal selvsagt godt gjøres å få disse to parallelle handlingene til å henge på greip, til tross for at de begge er uttrykk for en bredere visjon og politikk, og disse to politiske utspillene fra Trump på samme tid er psykologisk sett fullstendig kontraproduktive.
Trumps utspill oppfattes i Europa akkurat slik Trudeau beskriver det. Så enkelt er det. Vestlige land kan etter dette frykte at Trumps definisjon av «demokrati» eller «allianse» er smal og primært basert på umiddelbare amerikanske interesser, heller enn langsiktige demokratiske partnerskap, men verre: Folk som nettopp er på høyrebølgen, som er såre lei av venstresidens ansvarsfraskrivelse for innvandret vold, grønne energifantasier og tomme lommebøker, rammes av Trumps utspill i stedet for å oppleve støtte. Og der er Canada i særstilling.
At Trudeau blir en helt er helt fabelaktig lite fortjent. Dette er mannen som har måttet gå av grunnet virkelig woke udugelighet, mannen som har svekket Canadas økonomi betraktelig, mannen som inviterte Yaroslav Hunka, og sørget for trampeklapp for at Hunka kjempet for Ukrainas uavhengighet under andre verdenskrig, men der Hunka faktisk var en vaskeekte nazist som hadde kjempet med Hitlers Waffen SS. Er det noen som ikke fortjener noen form for skryt for å kritisere Trumps kontakt med Putin, er det Trudeau, som egenhendig sørget for å booste Putins propagandaapparat.
Nederlagets fred?
Torsdag kveld delte Alex Iversen en flammende tale av den franske senatoren Claude Malhuret, der Iversen hadde oversatt talen til norsk. Talen er lang og bør leses i sin helhet, men ståstedet er tydelig og framkommer i et utdrag:
For åtte dager siden, akkurat idet Trump klappet Macron på ryggen i Det hvite hus, stemte USA i FN sammen med Russland og Nord-Korea mot Europa, som krevde tilbaketrekning av russiske styrker. To dager senere, i Det ovale kontor, ga militærnekteren krigshelten Zelensky en moralpreken om strategi før han avfeide ham som en stallgutt, og beordret ham til å underkaste seg eller trekke seg.
I går kveld sank han enda dypere ned i skam ved å stanse leveransen av lovede våpen. Hva skal vi gjøre i møte med dette sviket? Svaret er enkelt: Stå fast.
Og la oss først være klare på én ting: Ukrainas nederlag ville være Europas nederlag. De baltiske statene, Georgia og Moldova står allerede på listen. Putins mål er en tilbakegang til Jalta, hvor halve kontinentet ble avstått til Stalin.
Landene i det globale sør følger nøye med på utfallet av denne konflikten for å avgjøre om de skal fortsette å respektere Europa, eller om de nå står fritt til å tråkke på det.
Det Putin ønsker er slutten på den verdensordenen som USA og dets allierte etablerte for 80 år siden, der det første prinsippet er at territorier ikke skal erobres med makt.
Denne ideen er selve grunnlaget for FN, der amerikanerne i dag stemmer for angriperen og mot offeret, fordi Trumps visjon sammenfaller med Putins: en tilbakevending til interessesfærer, der stormakter dikterer mindre nasjoners skjebne.
Malhuret gikk langt i å antyde at Europa ikke skal godta en fred som er forhandlet fram av amerikanerne.
Vi må overbevise opinionen i møte med krigstretthet og frykt, og spesielt i møte med Putins medsammensvorne – ytterste høyre og ytterste venstre. I går, i nasjonalforsamlingen, herr statsminister, argumenterte de igjen mot europeisk enhet og forsvar. De hevder de ønsker fred. Det hverken de eller Trump innrømmer, er at deres fred er kapitulasjon – nederlagets fred, der Zelenskyj blir byttet ut med en ukrainsk Pétain under Putins kontroll. Det er kollaboratørenes fred, de som i tre år har nektet enhver hjelp til ukrainerne.
I flokk
Parallelt her hjemme i Norge hadde Dagens Næringsliv (DN) snakket med kilder i E-tjenesten. Under overskriften Frykter Trump skal ødelegge årelangt spionsamarbeid, fastslo DN at «I den norske etterretningstjenesten er det bekymring for at USA ikke lenger er til å stole på og kan sette hemmelige operasjoner i fare. Det bekrefter kilder overfor DN.»
Stemningen generelt i Europa er at NATO står for fall, Trump er en diktator som bryr seg mer om Russland enn om Europa, og USA er ikke lenger til å stole på. Det er nattsvart og hvorvidt det oppleves støttende av Zelenskyj – som selv sier han ønsker fred – er det sannelig ikke enkelt å mene noe om.
Det skumle i at europeiske ledere fra ytre venstrekant via sentrum og utover til ytre høyre flanke i politikken er fullstendig enige, er at risikoen for at Europa leser rommet feil er tilstede.
I et konsensusstyrt oppildnet politisk landskap kan alle motstemmer avfeies som «diktatorenes kollaboratører», selv de som forsøker å minne om at NATO fremdeles består, at Trump har vært svært tydelig på akkurat dette, og at Ukraina er fullstendig avhengig av USA.
Selv stemmer som støtter Ukraina, men mener det vil være klokt å inngå mineralavtale med USA, kan avskrives som putinister. Det er skummelt fordi mennesker som går i flokk ikke er skjermet fra det høyst menneskelige i å ta feil.
Diktaturer og demokratier
Kan et samlet Europa feiltolke Trump? Det er vanskelig å si. At han framstår uspiselig er ikke vanskelig å fastslå, jeg mener selv seansen i Det ovale kontor med Zelnskyj tilstede var uegnet for å skape noen trygghetsfølelse. Jeg har sjeldent blitt så utskjelt for noen artikkel som av den jeg skrev etter presidentmøtet. Både av Trump-hatere og Trump-elskere. Og akkurat det er kanskje symptomatisk i en verden der Trump er leder.
Tar man ikke tydelig nok avstand fra Trump er man som putinist å regne, tar man ikke mannen tilstrekkelig i forsvar, er man straks en like idiotisk, hjernevasket globalist. I et så ekstremt polarisert ordskifte er det vanskelig å si noe som ikke resonnerer med den ene sidens konsensus.
Mens jeg ikke er enig i Malhurets tolkning av at enhver avtale Zelenskyj måtte inngå med Trump må anses som en kapitulasjon for diktatoriske krefter, har jeg sansen for Malhurets klare ståsted etter at Israel ble angrepet av Hamas 7. oktober. På LinkedIn skrev Malhuret den gang:
De uutholdelige bildene av Hamas-terrorangrepet i Israel krever absolutt fordømmelse og total solidaritet med ofrene. Men legitime følelser, sinne og avsky bør ikke hindre oss, tvert imot, fra å forstå årsakene til at de kunne ha oppstått.
Krigen er tilbake og vi ønsker ikke å se det. Jeg snakker ikke bare om Hamas’ krig mot Israel, men om krigene og truslene i Midtøsten, Afrika, Sør-Kinahavet og nå Europa. Det er diktaturenes krig mot demokratier. Det er globalt.
Hendene som skåret over strupen på Israels barn kom fra Gaza, men hjernen er i Teheran. 2008 Georgia, 2011 Syria, 2014 Krim, deretter Sahel og Ukraina, 2023 Armenia og nå Israel. Diktatorenes internasjonale har blitt reformert. Vi trodde de var blitt beseiret på slutten av det tjuende århundre. De er tilbake for å ødelegge demokratier. De er ikke forent av en ideologi, de er en monstrøs hydra, mafiamakt i Russland, partidiktatur i Pyongyang og Beijing, islamistisk galskap i Iran, soldater i Sahel. En enkelt fast idé bringer dem sammen: å omstøte reglene for verdensspillet til vår skade.
Som alltid er demokratier blinde for den forutsigbare katastrofen. Ikke fordi fiendene deres gjemmer seg, men fordi vi skjuler ansiktene våre. Europa har bygget en formidabel sfære av velstand. Men Europa har glemt at det ikke er noen varig velstand uten makt. Og Europa som makt eksisterer ennå ikke. Det vi skylder alle ofrene for angrepene i Israel er å gi mening til deres død og at de ikke døde for ingenting, men å få oss til å forstå at kampen mellom diktaturer og demokratier igjen ligger foran oss.
Hymnen vår forteller oss: «frihet, kjær frihet, kan bare kjempe med sine forsvarere». Vi må oppruste, militært, industrielt og fremfor alt, fremfor alt moralsk. Det er den ekstremt vanskelige oppgaven til de europeiske regjeringene, til deres regjering, å overbevise folket om dette. Men dette er den eneste måten, som våre eldste gjorde i forrige århundre, for å motstå barbari.»
Enkelt å være enig i. Og så var det det med risikoen for å feillese rommet.
Feiltolkninger
Allerede i innledningen til den ugraderte trusselvurderingen fra amerikansk etterretning står det (min uthev.):
Kina har evnen til å konkurrere direkte med USA og amerikanske allierte, og til å endre den regelbaserte globale ordenen på måter som støtter Beijings makt og styringsform over USA. Kinas alvorlige demografiske og økonomiske utfordringer kan gjøre det til en enda mer aggressiv og uforutsigbar global aktør. Russlands pågående aggresjon i Ukraina understreker at det fortsatt er en trussel mot den regelbaserte internasjonale orden. Lokale og regionale makter prøver også å få og øve innflytelse, ofte på bekostning av naboer og selve verdensordenen. Iran vil forbli en regional trussel med bredere ondartet innflytelse, og Nord-Korea vil utvide sine WMD-kapasiteter (weapon of mass destruction, masseødeleggelsesvåpen, min anm.) samtidig som de er en forstyrrende aktør på den regionale og verdensscenen.
Ofte blir amerikanske handlinger ment for å avskrekke utenlandsk aggresjon eller eskalering tolket av motstandere som å forsterke deres egne oppfatninger om at USA har til hensikt å alliere seg med dem eller svekke dem, og disse feiltolkningene kan komplisere eskaleringshåndtering og krisekommunikasjon.
Regionale og lokale konflikter og ustabilitet, som fra HAMAS-angrepene mot Israel og Israels påfølgende invasjon av Gaza, vil kreve amerikansk oppmerksomhet mens stater og ikke-statlige aktører kjemper i denne utviklende globale orden, inkludert over stormaktskonkurranse og delte transnasjonale utfordringer. Fra dette har konflikter og anfall av ustabilitet fra Øst-Asia til Afrika til den vestlige halvkule – forverret av globale utfordringer – større potensial til å smitte over på mange domener, med implikasjoner for USA, amerikanske allierte og partnere og verden.
Den ferske nasjonale trusselvurderingen sier mye av det samme. Islamdominerte land og grupper, spesielt de som fremmer radikal islamisme, utgjør på lang sikt en større trussel mot vestlige demokratier. Dette skyldes deres potensial til å undergrave sosial samhørighet gjennom terrorisme, radikalisering og ideologiske utfordringer mot sekulære og liberale verdier, som er vanskelige å motvirke over tid. Russlands trussel, selv om den er betydelig, virker mer håndterbar gjennom diplomatiske og militære midler, med fokus på ekstern sikkerhet snarere enn intern erosjon. Rapportene heller mot at radikal islamisme er mer vedvarende og skadelig, selv om begge truslene krever oppmerksomhet, og sett i lys av siste ukers hendelser skal man ikke overse muligheten for at Europa leser Trumps fredsplaner for Ukraina uten å ha det globale trusselbildet høyt nok på agendaen.
Vår faste etterretningskontakt har et langt mer avslappet bilde av amerikanske handlinger enn hva E-informantene DN snakket med har.
Den nye ondskapsfulle aksen
Før helgen snakket jeg med etterretningsveteranen om hvorvidt det mangeårige etterretningssamarbeidet mellom Norge og USA risikerer å bli skadelidende hvis USA under Trump ikke lenger oppfattes som en stabil og troverdig partner.
– Det er uro på innsiden og utover på etterretning- og sikkerhetssiden i de ulike forsvarsgrenene. Dette er først og fremst et ledelsesproblem og det begynner etter mitt skjønn på toppen av matkjeden. Det vil si regjeringen. Jeg ser egentlig ingen krise. En ting er samarbeidet gjennom NATO. En helt annen sak er det bilaterale samarbeidet Norge har med amerikanerne. De som er kilder til denne saken tror jeg er rimelig PK i sin tilnærming, innleder han, og fortsetter:
– Amerikanerne liker å «høre nytt». De vil ikke oppgi lytteposter de trenger. De trenger infrastrukturen vi gjør og vet at de etterretningsproduktene som kommer fra Norge er av høy kvalitet. Her har vi mye å tilby og amerikanerne vet det, og er et godt kort å ha på hånden. Trump-administrasjonen er nå opptatt av markering og politisk «shock-and-awe». Amerikanerne deler etterretning med dem de måtte ønske, og gjør det når de mener at det er opportunt. Ulike tjenester fra ulike land snakker sammen.
– Kan du si noe om hvordan det foregår?
– Om folk flest skulle vite hvem som snakker med hvem, ville de kanskje rive seg i håret. Men all kontakt med hvem som helst er viktig. Dette er et århundregammelt spill og været er alltid skiftende, likeledes klimaet.
– Hvordan skal man tolke Trumps flørt med Putin?
– Å splitte den nye ondskapsfulle aksen mellom Russland, Kina, Nord-Korea (NK) og Iran krever kanskje deling av etterretning. Putin vil ikke at Kina skal bli for dominerende og gitt Russlands historie de siste par hundre årene, ønsker de å vise styrke. Å bli styrt av kinesere er ikke noe de ønsker seg. Amerikanerne og russerne ønsker ikke kinesisk dominans. Det er dét som forener Putin og Trump. Ettersom selv de mest intense følgerne til Trump aldri ville tilgi ham for å logre for Kina, NK og Iran, er Russland det minste av ondene. Trump liker sikkerhet og handel (på egne definerte premisser, men dog). NK og Iran er ekstremt upopulære, og derfor «low-hanging fruit». Dette er en trippelfork mot Kina, som er Trumps ultimate fiende. Han får ingenting igjen for pengebruk utenlands. Kun innenlands.
– Hvordan bør Norge forholde seg?
– USA er ikke interessert i å miste tilgang på informasjon. Hvis Støre og co setter dette i spill, er vi virkelig i trøbbel. Jeg håper virkelig ikke han er så dum og at Huitfeldt gjør mer enn å posere i selfier med den ukrainske USA-ambassadøren som hun nettopp gjorde. Hvis UD har brukt tid på å finne de riktige folkene å snakke med i Trump2 så bringer de aldri slike ting på banen. Her gjelder det å være på tilbudssiden og dette er et av våre beste kort.
– Er det farlig å dele etterretning med USA?
– Jeg har vanskelig å se for meg at Trump setter inkompetente folk inn på lavere nivå i e-kjeden. Han trenger informasjon som gir ham fordeler når det gjelder å gjøre en god deal. Han er gammel eiendomsutvikler og det kan vise seg å være en force. De som er kilder til DN pisser virkelig i eget reir når de gir uttrykk for det de faktisk sier her. Tipper den amerikanske ambassaden neppe er veldig happy med dette oppslaget, sier veteranen.