#Ukraina

Putins angrepskrig i Ukraina har skapt store endringer overalt, ikke minst for Europas sikkerhetslandskap. Men selv om Putin hadde forberedt seg godt på krigen kan det se ut som om Russlands økonomi ikke tåler så mye mer, når vi snart er på vei inn i det fjerde året. Prisen for krigen vil ramme den gjennomsnittlige russer enda hardere, fordi samfunnets ressurser i økende grad blir omdirigert til krigsøkonomien.

Totalt planlegger norske myndigheter for at det kommer 18.500 søknader om beskyttelse i 2026, derav 14.500 fra Ukraina. De andre 4.000 søknadene er fra en rekke ulike land. Sammen med minst 12.000 søknader om familieinnvandring, betyr dette en samlet størrelse på en middel stor norsk by som Hamar. Men husk at Ap er strenge på innvandringsfeltet, vel så strenge som FrP, prøver de å få oss til å tro, mens de endrer Norge kulturelt og demografisk.

- En drone er én feil, flere droner er én test. Omtrent slik lyder konklusjonen til Jim Townsend, en tidligere høytstående amerikansk tjenestemann i Pentagon etter nattens krenkelse av Polens luftrom med fiendtlige droner. Hendelsen fikk Polen og Nato til å sende jagerfly på vingene. Krenkelsene skal ha skjedd i forbindelse med russiske angrep på Ukraina nær grensen til Polen, men de færreste synes å tro at det hele beror på noen misforståelse eller feil. Hva svarer Nato nå?

Gårsdagen møte i Det hvite hus mellom Ukrainas Zelenskyj og USAs Trump, med en solid europeiske baktropp, har elementene av enhver kjedelig fest; antrekk ble diskutert, deltakerne fikk rosende omtale, verten fikk skinne og ingen skandaler skjedde.

Om man skal tro mainstream media kan det knapt overvurderes hvor viktig dagens møte i Washington D.C. mellom Trump, Ukrainas president og europeiske ledere er. Og da ikke bare for Ukraina, men for Nato, Europa, ja, hele den såkalte frie verden. Hvorfor et bredt sammensatt lederskap fra Europa setter kursen mot USA sammen med Zelenskyj finnes det flere forklaringer på, langt fremme er troen på å skulle forhindre samme katastrofale møte som skjedde 28. februar, da Zelenskyj og Trump havnet i krangel foran åpent kamera. Men nå - nå har visstnok europeiske ledere - lært seg å tøyle Trump. Med andre ord er selvhøytideligheten like stor som alltid, sammen med fraværet av selvkritikk. 

«Hva bryr du deg mest om – seier eller din egen moralske overlegenhet? Hva foretrekker du – å beseire fiendene våre eller din egen hjemlige komfort? Det raser kriger i dag. To demokratier – ufullkomne, uten tvil, men frie samfunn sammenliknet med fiendene sine – kjemper mot to allierte tyrannier. Nederlag for Israel og Ukraina ville bety utslettelse, utryddelse.» Dette sier den toneangivende historikeren og amerikaneren Niall Ferguson. Han er absolutt verdt å lytte til i disse propagandatidene.

Regjeringen, anført av utenriksminister Espen Barth Eide og arbeids- og integreringsminister Tonje Brenna, har tatt turen til Ukraina for å forberede returen av de mange ukrainske flyktningene som er i Norge, samt for å vurdere hvordan Norge kan bidra til at de kommer tilbake til "et fortsatt velfungerende velferdssamfunn". Det er åpenbart viktig for Støre-regjeringen å vise en slags handlekraft, men vinglingen og uforstanden i politikken er dessverre like åpenbar.

Budskapet fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen er krystallklart: "Hvis Europa vil unngå krig, må Europa gjøre seg klar til krig". Og vi visste det allerede: Europa må sørge for sin egen sikkerhet. Og det må skje raskt. Nylig la EU-kommisjonen frem sin plan, «ReArm Europa/Readiness 2030», for hvordan europeere kan forberede seg på en eventuell krig. Navnet på planen forteller sitt: Innen fire år må Europa være i stand til å levere en troverdig avskrekkelse for å forhindre krig. Men hva teller egentlig som investeringer i forsvar?

Det er et unisont krav om opprustning av Europa, og at det skal brukes mye, mye mer penger på forsvar og sikkerhet. Da må vi ikke falle i fellen med blind militær opprustning. Det er mye annet som må rustes opp. Når det pekes på at Russland nå produserer mer forsvarsmateriell enn Europa, kan ikke Europa bruke krigen i Ukraina for å kjøpe oss tid. Vi er blitt tvunget til å tenke nytt, og da kan vi ta lærdom av de feil stormakter har gjort.

Mens europeisk vilje til å støtte Ukraina er sterk og et samlet Storting vedtar en historisk stor økonomisk støttepakke til Ukraina, skal USA og Ukraina møtes i Saudi-Arabia. Møtet markerer en gjenopptakelse av samarbeidet mellom landene etter noen svært turbulente uker. Europeisk støtte til Ukraina er et viktig og riktig signal om forsvar av demokratiet, og på samme tid bør Europa være like støttende om Ukraina velger å legge våpnene ned som vi er støttende dersom Ukraina vil kjempe videre. 

Jeg trodde etter det amerikanske valget at hysteriet skulle ha lagt seg noe, der gammelmediene – også her i Europa - ville ha en mer faktabasert dekning av Trump, og ikke bare være Demokratenes forlengede propagandaarm. Der også europeiske ledere, hvor mange gikk svært langt i å fordømme Trump og støtte Harris under valgkampen, skulle ta til fornuften og forholde seg til at Trump vant en bred seier. Især i en tid der man fra europeisk side er veldig klar med kritikk mot andres forsøk på å påvirke valg utenfor sitt eget land.

Historisk sett sitter Europa på stor voldskapital. I kjølvannet av Trumps utspill om at Zelensky er en diktator og at Ukraina startet krigen, og nå, USAs FN-resolusjon som utelater både det russiske angrepet og krav til at russiske styrker må trekke seg ut av ukrainske territorier, vokser den europeiske kritikken til nye høyder. Men ett problem blir stående: Europa skiller seg ut med lavest globalt nivå av unge som er villige til selv å gå i krig. Europeere vil sende penger, ikke soldater, og fordømmer Trumps linje. Det er på alle måter et regnestykke som ikke går opp.

EU, eller rettere sagt, Vest-Europa, har ingen andre enn seg selv å skylde på når forholdet til USA holder på å gå opp i liminga. Europas linje har vært å drive politikk med skylapper på, der vi har vært i den naive troen på at uansett hva som skjer, vil USA og Nato sikre oss. Selv ikke Russlands invasjon i Ukraina klarte å få fjernet skylappene, vi fortsatte mer eller mindre som vi alltid har gjort. Nå blir vi filleristet av Trump-administrasjonen. Men heller enn å ta en selvevaluering av egen ført politikk, eller mangel på sådan, så stabler Vest-Europa på beina et hat mot en felles fiende. Og like så galt: Det pakkes pent inn i budskapet om at vi må "stå sammen".

Europa, Norge inkludert, har i årevis har hatt en tendens til å prioritere ideologi over pragmatisme. For å gjenvinne troverdighet må vestlige ledere balansere innenlandske krav med global strategi, styrke militær og økonomisk uavhengighet, og fremfor alt gjenopplive en felles visjon som kan samle både eliter og folk. Uten dette risikerer de å bli redusert til tilskuere i en verden der makten glir østover – en skjebne som ville markere slutten på den vestlige æraen som vi kjenner den.

– Ukraina må sitte ved bordet. Det er de som er angrepet, har utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) gjentatt om USAs samtaler med Russland. Selv samlet utenriksministeren  «Kontaktgruppa for Gaza», oppretta av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), i Oslo to måneder etter Hamas' terrorangrep mot Israel for å legge planer for tostatsløsning - uten at Israel var representert. Regjeringens katastrofale utenrikspolitikk har gjort Norge irrelevante, der det beste vi kan håpe på er at Jens Stoltenberg kan redde stumpene av tiltroen fra våre allierte. 

Budskapet til Trump-administrasjonen må fremføres høyt, tydelig og med én stemme, og det er at fred i Ukraina ikke skal forhandles direkte mellom Trump og Putin uten at Ukraina og Europa er med, lyder det fra europeiske ledere og eksperter. Men der "alle" før var enige i at krigen kun kan få sin slutt ved forhandlingsbordet, synes Europa nå - ikke minst etter helgas sikkerhetskonferanse - å bli mer enige om at krigen mot Russland må vinnes. Frykten for samtalene Trump har hatt med Putin er åpenbart at det skal bli en «urettferdig fred» og at Putin kan oppleve seg som en seiersherre – og dermed også angripe andre i land i Europa.

Året går mot slutten og julehøytiden nærmer seg med stormskritt. Vi benytter anledningen til å ønske alle våre HRS-venner, andre bidragsytere og lesere en riktig god jul. 2025 venter. Vi står overfor et svært spennende nytt år politisk. I Norge er det stortingsvalg, i januar er Trump tilbake som president i USA og har lovet å stanse krigen i Ukraina og løse de dype konfliktene i Midtøstens kjerneområder. Det er virkelig lov å håpe at begge deler skjer.

En analyse fra Politico kommer med et dystert budskap: Det hjelper ikke om Kamala Harris eller Donald Trump blir ny president i USA, Europa har tapt uansett. Og det handler ikke om en fiendtlig innstilling til Europa, men rett og slett at Europa er blitt likegyldig for USA. Eller kanskje til og med mer som et hår i suppen, som dertil koster mer enn det smaker. Forskjellen på Harris og Trump er kanskje at "bruddet" med Europa vil skje gradvis med Harris som president, og mer brutalt med Trump.

Du har sikker lagt merke til det du også: Vi ser stadig flere unge ukrainske menn i Norge, som ser stridsdyktige ut. Nå har den ukrainske forsvarsminister Rustem Umerov sent ut en «innbydelse» til alle ukrainske menn i vernepliktig alder som befinner seg i utlandet. Her ber han dem om øyeblikkelig å melde seg hos ett av stridskreftenes rekrutteringssentraer. "Innbydelsen" følges av trusler om alvorlige konsekvenser hvis ikke mennene kommer hjem. 

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Sverige skryter uhemmet av at de har samlet inn 1,5 milliarder kroner til krigen i Ukraina, i tillegg til hundrevis av millioner fra svenske skattebetalere via staten, men TV4s "Kalla fakta" har avdekket svært uetiske metoder i innsamlingen. Det er også kun et fåtall i Ukraina som faktisk får noen hjelp fra UNHCR, og hjelpen er heller ikke mye å skryte av. Hvor blir så pengene av? Det hjelper godt på pengebruken når UNHCRs Ukraina-sjef, svenske Karolina Lindholm Billing, tjener rundt 350.000 kroner i måneden, mens en "vanlig" hjelpearbeider hever rundt 150.000 kroner måneden. 

De lange skyggene etter nazi-Tyskland slipper ikke taket. Det gjør heller ikke eks-kansler Angela Merkels lefling med Putins Russland, og nå roter Tyskland det til igjen. Den tyske regjeringen har famlet i forhold til støtte til Ukraina og nå har forsvarsministeren bedt om å få gå av - etter at hun har rotet det til for seg selv. Det har gitt kansler Olaf Scholz et nytt problem - et kvinneproblem.

SSB undersøker årlig hvordan det står til med holdningene til innvandrere her til lands. I år melder de at det er "stabilt positive holdninger til innvandrere etter flyktningstrøm fra Ukraina". Undersøkelsen kan sees på som en solid avvisning av rasistiske nordmenn, da vi tilsynelatende bare blir mer og mer positive innvandrere og innvandring. Samtidig er spørsmålene fortsatt preget av en manglende presisering som gjør at det hefter en viss usikkerhet ved konklusjonene.

En spørreundersøkelse utført av NIBR presenteres som at ukrainere i Norge i liten grad vil tilbake til Ukraina så snart krigen er slutt. Det overrasker mange, mens andre tviler på tallene.

Putin ønsker seg en "mer rettferdig verdensorden" som ikke er diktert av ett land; USA. Da står hans menn klar til å servere akkurat det, der de også hevder at den nåværende verdensorden beveger seg raskt mot kollaps og en ny er på vei. Alt dette bekreftet Putin i gårsdagens tale.