#Terje Bjøranger

Terje Bjøranger har levert nok en krim av altoppslukende varemerke. Plottet er genialt og fullt av overraskelser. I våre "granatdager" kunne Bjøranger knapt truffet bedre. Han har en penn, en fortellerglede, en innlevelse i karakterene og en faglig troverdighet som ingen annen krimforfatter i landet vårt har på sitt felt. Ja, ikke bare i Norge. Bjøranger ruver i Europa, som bør se sitt snitt til å rulle ut hedersløperen for ham. Maken til forfatter!

Endelig sies det rett ut fra topp faglig hold: Politisk ledelse har sviktet durabelig i møte med den grufulle og blodige æreskulturen. Slik har titusener av unge liv blitt ofret på feighetens alter gjennom årene. Utspillet kommer fra Kripos-ansatte Terje Bjøranger, forfatter av flere bøker der æreskulturen er temaet. Bjøranger har bladd i handlingsplaner mot æresvold tilbake til 90-tallet, det samme har HRS. Planene sier ikke noe nytt, det er den samme "myke" tafatte tilnærmingen. Hvorfor? Fordi man ikke våger å ta innover seg at vold og æreskultur overhodet ikke handler om "trangboddhet", men om medbrakt kultur som videreføres her.

I tillegg har politiet informasjon om at to andre i den somaliske storfamilien også misbrukte jenta seksuelt. Med en nå over 20 år gamle kvinnen ønsker ikke/orker ikke forklare seg om disse to andre, mens bestefaren har rømt til Somalia for å unnslippe straff. At den unge kvinnen har våget å anmelde overgrepene tilhører sjeldenhetene innen den knallharde æreskulturen hvor så mange jenter blir misbrukt av storfamilien.

I kjølvannet av Abid Rajas bokutgivelse og kronikk i Aftenposten dukker de opp en etter en. Talspersoner for moskemiljøene som til stadighet framstilles som dialogvillige motstandere av ekstremisme i norske medier, er raskt klare med stempelputen. "Farlig nære utbredte konspirasjonsteorier", "dehumaniserende" og selvsagt den klassiske guilt by association påstanden om at "høyreekstremisten Hege Storhaug" har sagt det samme.

Den Kripos-ansatte forfatteren, Terje Bjøranger, går igjen med begge beina rett inn i det politiske vepsebolet den kriminelle æreskulturen representerer. Med den ferske krimromanen "Den ingen ser", blottlegger Bjøranger den brutale, hensyns- og empatiløse æreskulturen som politisk ledelse med åpne øyne har invitert inn i Norge. Boken er et mesterverk av den enkle grunn at politiadvokat Bjøranger vet hva han skriver om, han har vasset i æreskulturen i 25 år, og han avskyr åpenbart politisk korrekthet. Derfor kan han harselere med "integreringstanter" og "dialogarbeid". Han mener åpenbart at begge deler er meningsløst sprøyt. Denne siste romanen til Bjøranger er kanskje hans beste, og den bør toppe bestselgerlistene denne høsten frem til julegrana tennes. Det ville gjort Norge godt.

Den nådeløse virkeligheten innhenter nå norsk presse i ekspressfart: Æreskulturen har for fullt slått røtter i Norge. Overalt. Det kan ikke benektes dersom man vil forholde seg edruelig og sannferdig til den nådeløse virkeligheten. Vil pressen klare å erkjenne hvordan den har sviktet sitt samfunnsansvar innen vår tids viktigste tema: innvandringens konsekvenser? Og hvis pressen våkner, hvordan har den tenkt å rydde opp i miseren den til de grader har vært med på å skape?

Norges fremste eksperter på æreskriminalitet sier rett ut at de mener at "mørketallene er skyhøye" når det gjelder kjønnslemlestelse. Vi tror absolutt de har rett. Men fremdeles er det slik at politikerne våre ikke vil vite hva som faktisk foregår i aktuelle miljø i Norge. Vergeløse jentebarn er ofret i tre tiår på berøringsangstens alter. Dette kan vanskelig kalles annet enn politisk kriminalitet og rasisme. Det samme kan sies om hele Vest-Europa. Både politikere, forskere og journalister ser en annen vei for å slippe ubehaget ved den brutale sannheten: Kjønnslemlestelse er kommet for å bli, velsignet fra øverste politiske hold.

Sannheten seiret til slutt. Fra nå av kan alle bortforklaringer knyttet til den menneskefiendtlige æreskulturen arresteres umiddelbart. To Kripos-ansatte parkerer all kultursensitivitet og politisert forskning og journalistikk. Æreskulturens episenter som rammer titusener i Norge har sitt utspring i en notorisk kontroll av jenter og kvinners seksualitet. I kjernen av denne kulturens opprettholdelse er hentingen av nye ektefeller fra opprinnelseslandene. Hentingen har knust mulighetene for en reell integreringen. Ekteskapene har sementert kvinneundertrykkelse, vold og systematiske voldtekter. Hva sier "integreringspolitikerne" på Stortinget nå? Skal de endelig våkne og ta solide grep for å stanse bruk av unge norske borgeres liv i en kynisk handel om visum til Norge?

De to innen politiet med desidert mest kompetanse på feltet, Terje Bjøranger og Gunnar Svensson, tar et ramsalt oppgjør med den lammende berøringsangsten overfor muslimer og æreskulturen. De vil ha forbud mot arrangert ekteskap, forbud mot søskenbarnekteskap og straffeforfølge foreldre som dumper barna. Dermed presses den Ap-styrte regjeringen ytterligere til å innføre nødvendige tiltak.

Norsk politi: – Jenter forteller at de ble «valgt ut» for at fettere, brødre og onkler skulle øve seg på dem før ekteskap. Ei muslimsk jente beskrev seg selv slik overfor politiet: Hun var brødre, onkler og fetteres "knulledukke". Årsaken var at hun hadde hatt sex med en kjæreste og dermed ble definert som "hore".

Æreskulturen rir Norge som en mare, men Islamsk Råd (IRN) prøver å bagatellisere den og hiver dermed unge jenter og kvinner under bussen. Ifølge IRN er æreskultur ikke noe annet enn oppdragelse med tydelige rammer, akkurat slik nordmenn flest oppdrar barna sine. IRNs forsøk på å mørklegge alvoret får nå Kripos til å gå på banen. Problemet med æreskultur "er stort, alvorlig og økende", sier Kripos og retter med dette en kritisk finger mot IRN.

Det hviler et tungt, mørkt teppe over særlig muslimske miljø i Norge, og det teppet skjuler seksuelle overgrep mot barn og unge. Overgrep som dette er så vanlig at mange av de unge tror det er normalen. Selv har jeg gjennom 31 år møtt unge muslimske kvinner som er eller skal tvangsgiftes. Nesten alle var også blitt utsatt for seksuelle overgrep typisk innen familien og storfamilien da de barn eller unge. Mine erfaringer bekreftes nå av norsk politi.

Årets viktigste kriminalroman er levert av en politiadvokat i Kripos. Terje Bjøranger går inn i de mest brennbare temaene i vår tid: Islams økende makt i vårt samfunn, og i islams kjerne, den ekstreme voldsviljen. Derfor prøver gammelmediene å tie i hjel boken?

Om du skal lese én bok i sommer, da leser du denne: Barcode (strekkode) av politimannen Terje Bjøranger. Jeg garanterer at du ikke klarer å legge den fra deg. Selv vandret jeg gatelangs på ferie og holdt hardt rundt den da jeg kun hadde 20 – 30 sider igjen. Jeg ville ikke bli ferdig! Bjøranger seiler opp som en av våre definitivt beste krimforfattere. Fordi politimannen kan krim fra den virkelige verden og har utviklet en gnistrende spenn som til stadighet også overrumpler leseren med nye retninger i et avansert plott.

Det må sies igjen: Integreringen går seg til med tiden. Så bare senk skuldrene. Eller var ikke trylleformularen til blant andre SSB ikke noe annet enn – ja, nettopp: en drøm fra Disneyland? Tvangsekteskap har vært på politikernes agenda i 22 år nå. Praksisen øker i omfang – tross over 100 millioner kroners innsats for å stanse overgrepene. Ikke underlig. Det handler om demografi, og det handler om selvvalgt utenforskap. Man avviser verdigrunnlaget i samfunnet som man har valgt å være statsborger av. Tvangsekteskap er i ferd med å bli et tapt tema for staten.