Ved inngangen til påsken leste vi boken Æresrelatert kriminalitet av de to Kriposansatte Terje Bjøranger og Gunnar Svenssen i det statlige Kompetanseteamet som har jobbet nettopp med æreskriminalitet i et kvart århundre. Boken bør bli et før og etter for våre politikere. Den brutale virkeligheten for titusener av barn og unge i Norge som lever under æreskulturens jernhæl kan ikke fornektes lenger. Man kan ikke fortsette å late som om – med den ene pent innpakkede handlingsplanen etter den andre bestående av myke tiltak; informasjon, dialog, kunnskap og samarbeid på tvers av etater etc.
Konkret skriver forfatterne følgende om kjønnslemlestelse:
Vi tenker at mørketallene er skyhøye når det gjelder omskjæring av jenter med bopel i Norge. Problemet krever andre typer tiltak, særlig knyttet til helsevesenet, enn de øvrige æresrelaterte sakene (s. 247).
Det som gjelder er nemlig realpolitiske tiltak ved bruk av lovverket. Akkurat slik vi har gjort på ethvert annet område i samfunnet vårt når det har handlet om undertrykkelse og vold, som da vi fikk de Castbergske barnelovene for over 100 år siden, lover som var revolusjonerende for sin tid i europeisk forstand og som befinner seg på UNESCOs register over dokumentarv som ett av seks norske verdensarv-minner.
Vil ha helseundersøkelser
Vi ba Bjøranger og Svensson utdype hvorfor de mener mørketallene er skyhøye. På epost svarer de:
Vi trekker en parallell til andre typer æresrelatert kriminalitet hvor a) det er en høy terskel for å melde bekymring, b) æreskulturen fortsetter å leve i diasporaen etter migrasjon, ikke minst etter press fra opprinnelseslandet og c) dette gjelder gjerne barn som i liten grad selv er i stand til å si ifra. Dette er bare egne vurderinger, i og med at det finnes lite materiale å bygge på.
Nettopp. Det finnes svært lite troverdig material om utbredelse av kjønnslemlestelse i Norge. Mer om det litt senere.
Bjøranger sier videre at «barnehager, skoler og helsevesenet er de som står nærmest til å avdekke» kjønnslemlestelse. Som privatpersoner – ikke som Kripos-ansatte – mener de to forfatterne at «obligatoriske helseundersøkelser» bør innføres. «Hensynet til barna/ungdommene må gå foran hensynet til synspunkter fra foreldre/familie/miljø.» Det legges til at «helkroppundersøkelse er et mildt og nødvendig tiltak, konsekvensene tatt i betraktning» (altså konsekvensene ved lemlesting).
Nettopp. Helkroppundersøkelse er omsorg for barn, og studier viser endog at jenter har flere plager i underlivet enn gutter.
En brutal oppvåkning
I Norge har politisk fokus på kjønnslemlestelse stort sett alltid vært knyttet til medieoppslag der journalister har gravd frem urovekkende forhold. For mitt vedkommende kom oppvåkningen på midten av 90-tallet under en reise i Pakistan. Jeg hadde forstått til gangs at æreskulturen med tvangsekteskap, æresdrap, krav om jenter og kvinners absolutte seksuelle renhet, ja, nær sagt en besettelse rundt seksualitet og kvinnekjønnet, hadde vandret inn i vidt monn fra Pakistan til Norge. En dag slo dette ned som en bombe i tankene mine: «Men da må jo dette bety at jenter i Norge også utsettes for kjønnslemlestelse.»
Jeg tok med meg denne tanken til Norge, og i 1997 hadde jeg mine første samtaler med somaliske jenter i Oslo. De bekreftet til fulle at jeg hadde rett. Den ene hadde endog en lillesøster og en kusine som ble tatt med til Somalia få år før og lemlestet. Jeg jobbet da med manus til det som ble boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998). Skulle jeg ta med temaet i et kapittel der? Nei, jeg vurderte temaet som så uhyre viktig at jeg ønsket å gå dypere inn i materien. Derfor tok jeg det opp i TV2 i 1999 i forbindelse med at vi laget reportasjer om tvangsekteskap og æresdrap basert på nettopp informasjon fra Hellig tvang. Mitt ønske for temaet var todelt: Avdekke at jenter med bopel i Norge lemlestes, og å bruke skjult kamera på sentrale afrikanske ledere (somaliere og gambiere), slik at vi slapp en debatt i kjølvannet av avsløringene der afrikanske ledere stod frem og tok klart avstand fra kjønnslemlestelse, slik tilstanden hadde vært på temaet tvangsekteskap gjennom 90-tallet, der typisk pakistanske talsmenn og kvinner kategorisk hevdet av tvangsekteskap var et sjeldent fenomen. Dette ble til to dokumentarer i 2000 som satte det politiske Norge på hodet.
Aps daværende statsråd i barne- og familiedepartementet, Karita Bekkemellem, lanserte i rekordfart Norges første handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Planen gikk først og fremst rundt informasjonssporet. Bekkemellem var ikke fornøyd, hun ville langt mer. Hun var utålmodig, hun forstod alvoret, og hun forstod at påstander typisk fra forskerhold om at ytterst få lemlester jentene sine etter bosetting i Norge ikke ga særlig mening. Hvorfor skulle familiene her «plutselig» avvikle en så rotfestet tradisjon, en tradisjon som dertil knyttes til mulighetene for en arrangert ekteskapsinngåelse? Derfor reiste Bekkemellem til Frankrike og gikk opp samme løype som HRS gjorde i 2003 og snakket med juridisk og medisinsk ekspertise der. Hun fikk bekreftet alt HRS la frem i boken Feminin integrering (2003), nemlig at helseundersøkelser og påfølgende straffesaker ved avdekket lemlestelse hadde en svært god forebyggende effekt.
Men Bekkemellem fikk ikke gjennomslag for helseundersøkelser.
Fransk ekspertise og Stortinget
I 2005 hentet HRS den fremst franske ekspertisen til Norge og Stortinget, samme ekspertise som både Bekkemellem og HRS møtte i Frankrike. I mai 2005 kom gjennomslaget. Stortingets kommunalkomité påla daværende Bondevik-II regjering, som var i mindretall, å utrede hvordan helseundersøkelser kan innføres for blant annet å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse, samt gjøre foreldre straffeansvarlige.
Det er ingen overdrivelse å påstå at vedtaket utløste ramaskrik fra regjeringen. Blant andre daværende kommunalminister med ansvar for integrering, Høyres Erna Solberg, gikk kraftig ut i media og var «rystet over stortingsvedtaket». Hun mente slike undersøkelser ville være «fornedrende mot titusenvis av jenter». «Dette er enormt krenkende overfor jentene», sa Solberg. Også fra ledende hold innen legestanden kom liknende reaksjoner. Norsk Gynekologisk forening mener jeg gikk aller lengst i den påfølgende debatten, da den konkluderte i en høringsuttalelse at helseundersøkelser vil være «overgrep satt i system av myndighetene». Rådet for legeetikk i Legeforeningen, og flere med dem, uttalte i flere runder at det «ikke finnes medisinske grunner» for slike undersøkelser. Og, som det ble sagt: «Nesten alle jenter helt ned til tre-fireårsalderen opplever det å bli undersøkt nedentil som svært krenkende. Jentene må ta av seg alle klærne nedentil, ligge på ryggen på undersøkelsesbenken og trekke bena opp og sprike», sa lederen for rådet, Trond Markestad til Klassekampen (13. mars 2007).
Samme resonnement har kommet med jevne mellomrom fra Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), som har hatt den mest sentrale faglige rollen som utreder for de politiske myndighetene etter stortingsvedtaket: «I dag undersøkes kjønnsorganene hos alle gutter rutinemessig for å se om testiklene er nede i pungen (…). Med hensyn til jenter, finnes ingen medisinske grunner for rutinemessig undersøkelse av kjønnsorganene etter at de er undersøkt som nyfødte på barselavdelingen.» Videre om en klinisk observasjon av jenters underliv, sies dette: «Barn utvikler gradvis en naturlig bluferdighet, som ikke bør krenkes. Den er deres naturlige forsvar mot seksuelle overgrep, og grunnlag for selvstendighet og sunn grensesetting i ungdomsårene. Klinisk observasjon av jenters kjønnsorganer vil kreve at jenter på ulike alderstrinn kler av seg nedentil, legger seg på en undersøkelsesbenk og spriker med bena.»
På banen var også politiske kommentatorer, anført eksempelvis av kvinner i Dagbladet (Marte Michelet og Marie Simonsen). De avfeide fullstendig behovet for å innføre helseundersøkelser. Heller ingen andre medier støttet et slik tiltak. Slik er det (antakelig) fremdeles.
Fagekspertisen ga klar beskjed
Men journalistene tok grundig feil, det samme gjorde politikerne som motsatte helseundersøkelser. Deres argumenter var basert på synsing, hysteri og mangel på faglig kompetanse.
For fagekspertisen ga klar beskjed da Helsedirektoratet i 1993 strøk helkroppundersøkelsen fra sine anbefalinger. Hvorfor? Debatten om helseundersøkelser av jenters underliv gikk nemlig høyt i media i kjølvannet av Bjugn-skandalen, der en rekke voksenpersoner ble feilaktig beskyldt for seksuelle overgrep mot barn. Mediene omtalte de eksisterende rutinemessige underlivsundersøkelsene av jenter som «sexkontroll» (sic), etter at et forelderpar i Ski hadde klaget undersøkelsene inn for Barneombudet. Helsedirektoratet (HD) vurderte at undersøkelsene krenket barns bluferdighet, og undersøkelsen ble således avviklet, med unntak av testiklene hos gutter.
Ren kjønnsdiskriminering, med andre ord. At vi da var i en tidlig fase av innvandringen fra Somalia, der så godt som alle jenter lemlestes, gjorde situasjonen utålelig – men HDs anbefaling stod like støtt.
Men hadde de som protesterte mot helkroppundersøkelse av jenter rett? Nei, de tok grundig feil. Nettopp derfor var det ekspertisen i 1993 som protesterte mot at helkroppundersøkelsen ble avviklet. Ikke minst burde uttalelsene den gang til Trond Viggo Torgersen, på daværende tidspunkt lege og barneombud, ha veid tungt. Torgersen skrev et protestbrev til HD og forsvarte inspeksjonen som en naturlig del av en helkroppsundersøkelse av førskolebarn. «Barneombudet ser på dette som en betryggende måte å alminneliggjøre undersøkelse av underlivet på og som en sikkerhet for barnet. (…). Ved en slik undersøkelse vil man bl.a. kunne observere skader, hudforandringer, hymens tilstand, utflod og barnets reaksjon på undersøkelsen. Dette vil igjen gi grunnlag for videre samtale med foreldrene slik resten av den somatiske undersøkelsen gjør.» Hvorfor gi jenter et dårligere helsetilbud enn gutter? spurte Torgersen: «Vi trenger åpenhet og tillit til helsevesenets grundighet, ikke en følelse av at noen deler av kroppen skal hoppes over av hensyn til den offentlige debatten som raser for øyeblikket.» Torgersen mente for øvrig også at HD «er på kollisjonskurs med store deler av det faglige miljøet på dette området».
Og det hadde han rett i. Protestene kom nemlig også fra helsesøstre nasjonalt og fra Norsk barnelegeforening – også i brevs form til HD. Men ingen av dem ble hørt. Byråkratene overkjørte dem.
Forskernes kriminelle svik
Stortingsvedtaket fra 2005 førte til politisk kamp mellom Bekkemellem og hennes Ap-kollega Sylvia Brustad som var helseminister. Brustad ville ikke gjeninnføre helkroppundersøkelsen av jenter. Så hva er da mer besnærende enn å gi et forskningsoppdrag til forskere som kan levere varen som hun kan knuse Bekkemellem med? Brustad ga således Institutt for samfunnsforskning (ISF) i oppdrag å kartlegge utbredelsen og ISF leverte varen så det holdt i 2008. Men før dette skjedde følgende: NRKs Tormod Strand sendte ut reportasjer fra Somalia sommeren 2007, medieavsløringer som igjen rystet Norge. Strand hadde intervjuet 10 omskjærere i Nord-Somalia, nærmere bestemt i byen Hargeisa i Somaliland, som fortalte at de hadde kjønnslemlestet til sammen 185 somaliske jenter fra Norge de siste to til tre årene. Hva gjorde så regjeringen? Lanserte 15 hastetiltak kun én uke etter reportasjene (igjen «myke tiltak»). I tillegg fikk ISF oppdraget med å kartlegge utbredelsen av kjønnslemlestelse og levere en rapport om dette i 2008, altså året etter Strands avsløringer, og tre år etter Stortingsvedtaket.
Og det er nettopp her det blir faglig kriminelt. ISF leverte en rapport uten snev av metodisk tyngde eller troverdighet. Konkret stod disse ordene fra Sylvia Brustad å lese på Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) sin hjemmeside 4.juni i 2008:
Jeg har merket meg at praksisen med kjønnslemlestelse heldigvis foregår i mindre omfang enn antatt, og at kjente tilfeller ligger lenger bak i tid. Jeg er glad for at rapporten støtter hypotesen om at mange har sluttet med denne praksisen. Dette er en positiv utvikling fordi kjønnslemlestelse er et overgrep og det er ulovlig. Derfor vil jeg takke ildsjeler i berørte miljøer og faggrupper som har gått i bresjen for å endre holdninger til denne praksisen, og forebygge at denne type overgrep mot jentebarn får fortsette. Vi vet nå at holdningsarbeid som er i gang virker forebyggende.
Lite utbredt, holdningsarbeid fungerer, sa Brustad altså – på et faglig totalt sviktende grunnlag. For ISF hadde overhodet ikke foretatt en kartlegging, det vil si en inspeksjon av aktuelle jenters underliv. Men ISF hafdde konkludert tydelig: «Holdningsendringer er i gang, og (at) utbredelsen har gått ned.» Punktvis slås følgende fast: «Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene virker.» «Kunnskap om generell kvinneanatomi og helse virker.» «Utdanning virker.» «Teologisk kompetanse virker.» «Lovverket virker.» ISF slo fast at kjønnslemlestelse ikke har noe som helst med religion å gjøre.
Det stygge spillet fortsatte
Men myndighetene den gang hadde mer ammunisjon å bruke mot gjeninnføring av helkroppundersøkelsen for jenter. Sosial- og Helsedirektoratet (SHdir) ga et forskningsoppdrag til antropologen Aud Talle, en kulturrelativistisk forsker som har sagt følgende om kjønnslemlestelse etter at hun hadde gjort feltarbeid i aktuelle afrikanske land og opplevd lemlestelse på nært hold, her sitert fra en kronikk av daværende politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit (VG 15. august 2002):
Hun forteller hvordan omskjæring etter hvert ble et fenomen som for henne ikke lenger «opprørte eller vekket følelser av ubehag». Og om hvordan det kjentes «beroligende og trygt å kunne hvile i erkjennelsen om kulturelle forskjeller». (…).
Jeg har snakket med Aud Talle. Hun sammenligner omskjæring med skjønnhetsoperasjoner i Vesten. Hun spør hvor frie valg det egentlig er snakk om når kvinner opererer bryster eller annet for å føle seg vakrere.
Talle mener også at kjønnslemlestelse ikke er et tema som trenger offentlighet. Hun vil ha debatten i de lukkede rom. På den måten illustrerer hun sin egen og mange av sine kollegers grunnleggende forakt for den åpne samtalen. (…). Talles (…) holdninger er tvert om en hån mot andre menneskers lidelser. (…).
Men Talle har sett blodet. Hun har sett smerten. Og panikken. Hun har vært øyenvitne til en lidelse vi andre knapt kan forestille oss. Talle skylder de unge jentene å rope høyt ut om uretten. Jeg undres på hva jentene som ble omskåret hadde sagt dersom de visste at den hvite damen i hjørnet senere ville sammenligne det de opplevde, med å få fikset brystene sine på Volvat?
Så hva gjorde Talle? Hun fikk intervjuet tilfeldige omskjærere i samme by som Strand hadde gjort, og hun gjorde det like etter hans avsløring! Etter at Strands avsløringer i Hargeisa var publisert altså og som fikk føtter å gå på internasjonalt da NRKs avsløringer var unike i europeisk sammenheng. Og hva svarte disse omskjærerne Talle? At de aldri hadde omskåret norske jenter, men jenter fra England (8 ganger), Arabiske emirater (3), Qatar (1), Saudi Arabia (1), USA (1), Holland (3), Sverige (2), Finland (1), Danmark (2), og Europa (2). Og disse svarene skal endog ha kommet etter at omskjærere i Hargeisa ble truet av myndighetene der til å tie om kjønnslemlestelse.
Talles metode ble slaktet av Norges fremste metodeekspert den gang, professor Ottar Hellevik. Men hva hjalp vel det, all den tid både politikere, helsemyndigheter og andre relevante instanser hadde fått «forskningssvaret» de ønsket seg, nemlig at helkroppundersøkelse er helt unødvendig, holdningsarbeidet går på skinner.
Myter knuses
Det var altså flere torpedoer som ble sendt ut for å stanse gjeninnføring av helkroppundersøkelsen. Men det var noen i helsevesenet som klarte å holde hodet faglig kaldt, nemlig barnelegen Arne K. Myhre og helsesøsteren Kari Gulla. De gjennomførte den mest omfattende studien av helkroppundersøkelse i Norge. 119 jentebarn og 39 guttebarn i alderen fem og seks år ble spurt hvordan de opplevde ulike deler av en helkroppsundersøkelse, nærmere bestemt av øre, munn og underliv. «Konklusjonen var at de færreste av barna, uansett kjønn, opplevde noen del av undersøkelsen som spesielt traumatisk. Dette på tross av at underlivsundersøkelsen som her ble utført var betydelig mer omfattende enn det som er tenkt å være rutineinspeksjon på helsestasjonen. En senere ikke publisert studie fra USA støtter disse funnene.» I tidsskriftet Sykepleien gikk Myhre og Gulla systematisk til verks og knuste myte for myte som er skapt i debatten om underlivsundersøkelser.
Myte 1. Underlivsundersøkelse av førskolejenter er det samme som gynekologisk undersøkelse av voksne kvinner.
Dette er ikke riktig. Prosedyren ved en gynekologisk undersøkelse av kvinner forutsettes kjent. (…) En undersøkelse av småjenters underliv er fundamentalt forskjellig fra denne, og derfor er den mest korrekte betegnelsen en klinisk observasjon eller inspeksjon.
Myte 2. Helsepersonell er motstandere av rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter.
Dette er ikke riktig. Likevel hevdes det av media med jevne mellomrom. Tvert imot, de fleste faginstanser med barn som sitt fagområde (helsesøstre, barneleger, barneombud) var uenige i bestemmelsen som ble tatt i 1993. Helsemyndighetene derimot, har vært imot rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter siden 1993.
Myte 3. Jenter og gutter får et likeverdig tilbud på helsestasjonen.
Dette er ikke riktig. Bestemmelsen om ikke å undersøke jenters underliv etter fylte ett år unntatt på spesielle indikasjoner, har resultert i at gutters underliv blir gjenstand for grundigere oppfølging gjennom førskolealderen enn det som blir jentene til del. Dette kan ha som konsekvens at sykdommer i jenters underliv blir diagnostisert feil eller på et for seint tidspunkt.
Myte 4. Rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter er ikke medisinsk begrunnet.
Denne påstanden savner belegg, både i litteraturen og i praksis. Testisretensjon forekommer hos cirka 1–2 prosent av fullbårne gutter, og hos de fleste retter tilstanden seg i løpet av første leveår. En (…) studie (…) viste at vanlige «jenteplager» (sammenvoksinger, utflod, hudlidelser og så videre), var mye vanligere enn forekomsten av testikkelretensjon.
Myte 5. Innvandrerjenter og innvandrergutter får et likeverdig tilbud på helsestasjonen.
Dette er ikke riktig. I Sosial- og helsedirektoratets gjeldende veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten anbefales rutinemessig undersøkelser «av testes på nytilflyttede gutter fra ikke-vestlige land frem til puberteten«. Tilstanden en leter etter, testisretensjon, forekommer som nevnt hos cirka 1–2 prosent av nyfødte gutter. Det står ingen tilsvarende anbefaling vedrørende jenter fra ikke-vestlige land, til tross for at en vet at i flere av disse landene, for eksempel Somalia, kjønnslemlestes trolig opp mot 90 prosent av jentene (våre uthevinger, red.). Medisinsk begrunnet forskjellsbehandling?
Myte 6. Kjønnslemlestelse er vanskelig å se.
Dette er ikke riktig. Påstanden tilbakevises også av helsepersonell som har erfaring fra denne type kartlegging. Imidlertid kan noen former for «mindre alvorlig» kjønnslemlestelse være vanskelig å oppdage. Men poenget er vel å identifisere flest mulig av disse overgrepene, og først og fremst de aller groveste? (Her vil jeg legge til at nettopp et hovedargument fra ISF sin side for ikke å ha helseundersøkelser var mangel på «kompetanse» i helsevesenet: «hvem har kompetanse til å utføre slike underlivsundersøkelser», het det).
Inkompetansen som Myhre og Gulla avdekker er et ekko av politiske og faglige uttalelser de siste snart 20 årene.
«Spektakulær suksess», sier ny antropolog
Vi skal heller aldri glemme en annen «ekspert» innen antropologien, Thomas Hylland Eriksen, som også har bidratt til den totale ignoransen og uforstanden knyttet til kjønnslemlestelse. Han vil ha seg frabedt «stigmatiserende og nedsettende medieoppslag om somaliere» fordi dette «torpederer» tilliten somalierne gjennom årene har fått til det norske samfunnet etter «møysommelig» arbeid fra norske myndigheters side. Han vil ha seg frabedt at forskere omtales som «naive» på feltet. Vi må «se somaliere på deres egne premisser», konkluderer han om temaet integrering av dem i Norge. Så trekker han frem det han mener er det positive ved at somaliere forholder seg til Somalia:
For det første viser forskning at somaliere sender betydelige pengesummer til familie i hjemlandet; takket være sin asylpolitikk driver Norge altså effektiv bistand i et av verdens fattigste land. For det andre er kvinnelig omskjæring langt mer utbredt blant somaliere i Somalia enn blant somaliere i Europa. Utvandring kan altså være et middel til å slippe unna kniven! De få som slipper unna i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet.
Poenget er at den somaliske utvandringen til europeiske land må betegnes som en spektakulær suksess for alle som ønsker å bekjempe kvinnelig omskjæring.
Uforstanden er komplett. Jeg spurte for øvrig hvor han hadde det fra at dypt religiøse familier ikke lemlester døtrene sine. Svaret var to ord: Aud Talle.
Hylland Eriksen er heller ikke den eneste som relativiserer det grusomme overgrepet kjønnslemlestelse vitterlig er. Han har sine ideologiske venner i akademia som vil bort fra begrepet kjønnslemlestelse og heller omtale overgrepet som «omskjæring», med begrunnelsen at termen kjønnslemlestelse er «stigmatiserende og sårende».
Så hva er sannheten om islam og kjønnslemlestelse? Sannheten er at islam har fire lovskoler innen sunniretningen. En av dem, shafiskolen, forteller at kjønnslemlestelse av jenter er obligatorisk, de tre andre lovskolene anbefaler praksisen. I Somalia følger man shafiskolen.
Hva sier så Bjøranger og Svensson i boken sin knyttet til religion? At «sterk religiøsitet» er en «varsellampe» i æresrelaterte konflikter. Nettopp, og derfor går en sterk islamsk identitet som hånd i hanske med æreskulturens kvinneundertrykking og krav om seksuell renhet.
Skyhøye anslag
Den urovekkende og tragiske konklusjonen er at en hel generasjon jenter/unge kvinner er tapt. For «mørketallene er skyhøye» knyttet til kjønnslemlestelse, som Bjøranger og Svensson sier det. Hvor høye de er i høyrisikogrupper som blant somaliere, foreligger det anslag over fra Europa. Organisasjonen Forward ble etablert i 1983 på de britiske øyene og er den eldste organisasjonen i Europa som jobber mot kjønnslemlestelse. Lederen Adwoa Kwateng-Kluvitse, tror at langt flere enn halvparten av jenter i Storbritannia som kommer fra høyrisikoland blir lemlestet:
Jeg tror tallet på lemlestede jenter i virkeligheten er mye høyere enn 50 prosent. Når vi jobber i miljøene er antallet unge jenter som er lemlestet alltid mye høyere. Dessverre har det ikke vært vilje til å se mer inngående på dette (Dagbladet.no 29. august 2005).
På den andre siden av kanalen, i Nederland, fryktes også høy utbredelse av kjønnslemlestelse. Til den nederlandske avisen Trouw, fortalte to sosialarbeidere i 2007, uavhengig av hverandre, at de tror 80 prosent av jenter i Nederland fra høyrisikoland blir lemlestet. «80 prosent er et veldig realistisk anslag», som den ene sa det. Begge har somalisk bakgrunn, der den ene er sosiolog.
Og fra Østerrike er det kommet rapport fra forskere og leger som har intervjuet foreldre i aktuelle grupper, der det heter at deres døtre blir lemlestet etter bosetting i Østerrike, og at overgrepet utføres enten i opprinnelseslandet eller i land som Østerrike, Tyskland og Nederland.
Bjøranger og Svensson peker på «berøringsangst» som kanskje det største hinderet for å klare å bekjempe æreskriminalitet, inkludert kjønnslemlestelse. Det umulig for oss i HRS å være uenig i dette. Tvert om setter vi to streker under deres faglig kvalifiserte påstand.
Det finnes ingen politiske pressgrupper i Norge som jobber med å beskytte kanskje de mest sårbare jentebarna i landet vårt, nemlig de som allerede som babyer risikerer å bli lemlestet, et overgrep som er så ekstremt at det skjer at småbarn dør av smertesjokket. HRS har stått alene i alle år, mens de andre organisasjonene på feltet arrangerer seminar med «eksotisk» bespisning og afrikansk dans, og meningsløse kurs, work shops og konferanser med et innhold langt fra den brutale virkeligheten i æreskulturen som har slått røtter i Norge. De små jentenes skrik hører vi aldri. Skrikene deres kan dog høres på andre kontinent der etter all sannsynlighet de fleste kjønnslemlestelsene av norske statsborgere utføres.
Hele det organiserte «frivillige integreringsfeltet» oser av politisk ryggslikking der målet er å opprettholde den årlige økonomiske sponsingen fra politikere som kjøper seg fri fra å handle realpolitisk. Gjennom rause pengeoverføringer til organisasjonslivet viser politikerne at de tilsynelatende bryr seg og at det meste er i skjønneste orden. Det er et skuespill helt ute av takt med virkelighet og fornuft.
Da er det godt å bli minnet kraftig om virkeligheten av to Kripos-ansatte som med tyngde kan hevde at de har solid belegg for sine uttalelser og analyser.