Vi skrev nylig om Kripos’ to medarbeidere, politiadvokat Terje Bjøranger og politioverbetjent Gunnar Svensson, som gikk i strupen på Islamsk Råd (IRN) fordi rådet bagatelliserer æreskulturen. I saken fortalte de to også om «påfallende mange eksempler på seksuelle overgrep, fra familiemedlemmer, i familier som samtidig praktiserer en streng kyskhetskultur overfor barna».
Nå er Bjøranger igjen ute i Aftenposten og kommer med det som de fleste vil oppleve som sjokkerende informasjon. Utgangspunktet er seksuelle overgrep mot typisk muslimske jenter som lever i æreskulturens klør. Jenter som har kjæreste blir fritt vilt for mannlige familiemedlemmer, da de anses som «horer».
– Jeg har snakket med jenter som forteller at de ble «valgt ut» for at fettere, brødre og onkler skulle øve seg på dem før ekteskapet, fordi sex før ekteskapet er forbudt ifølge islam, sier Bjøranger.
Han forteller også at «alle kjenner noen som har vært utsatt for det», noe som også er vår erfaring i HRS.
Kriminelt blind forsker
Aftenposten baserer mye av artikkelen på uttalelser av en forsker ved navnet Anja Bredal. Etter over 20 år i feltet, har det nå gått opp for Bredal hva æreskultur faktisk handler om hva gjelder vold, overgrep og undertrykking.
– Det kan være en jente i tenårene som er blitt tatt på fersken med en kjæreste. Da har en bror eller en onkel, eller kanskje begge, utsatt henne for overgrep. Logikken er: Er du blitt en hore, er du ikke lenger min datter, sier voldsforskeren.
Bredal forteller at dette er risikoen ei jente risikerer dersom hun forteller om seksuelle overgrep innad i familien:
- Ikke bli trodd.
- Utsatt for fysisk og psykisk vold.
- Utstøtt, krenket og utskjelt.
- Måtte gifte seg tidligere.
- Måtte gifte seg med overgriperen.
- Tvangsekteskap.
- Bli sendt ut av landet.
- Familien risikerer en lavere brudepris.
- I verste fall: æresdrap.
Ja, da, alt dette var HRS snakket om i et par tiår. Ikke bare har vi snakket. Vi har utarbeidet rapporter, skrevet bøker og aktivt jobbet opp mot politikere for at de skal løfte problematikken.
Da vi leste Aftenpostens artikkel i går gikk det en kule varmt på kontoret vårt. For er det én person som har vært en kolossal bremsekloss på feltet, er det nettopp Bredal.
På begynnelsen av 2000-tallet jobbet Bredal, som forsker, for aksept av arrangerte henteekteskap med unge gutter og jenter. Hun underslo de alvorlige konsekvensen ved hjemsendelse/dumping av barn og unge i familiens opprinnelsesland, og hun motsatte seg ethvert realpolitisk tiltak for å løse disse alvorlige problemene ved aktivt å arbeide mot en 24-årsregel ved henteekteskap (som hun til slutt tapte).
Bredal fortsatte å jobbe for å tilsløre hvilke overgrep barn og unge risikerer ved lange opphold i opprinnelseslandet, ved aktivt å underslå hva æreskulturen faktisk innebærer av systematiske overgrep, som frihetsberøvelse både her i Norge og i opprinnelseslandet.
Bredal har gjennomgående underslått islams betydning som undertrykkelsesmaskin overfor jenter og kvinner. «Det har ikke noe med religion å gjøre.»
Hun var med andre ord en klassisk blind SV-er på feltet. Kriminelt blind, og også manipulerende.
De ødela for integreringen
De siste årene har Bredal beveget seg i vår retning etter alle disse årene som en bremsekloss, først hos Institutt for samfunnsforskning (ISF), nå ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA. Til Aftenposten sier hun at «et generasjonsskifte kan være på gang», i den forstand at familie vil støtte unge som forteller om seksuelle overgrep innad i familien.
– Mange unge norskpakistanere er opptatt av fellesskap og samhold, men kritiske til hierarki og ære. Det er ikke uvanlig at familiemedlemmer endrer mening over tid og støtter barnet sitt selv om de kanskje blir sett ned på av noen i miljøet sitt.
Vel, Bredal, du ville ha en høy innvandring gjennom arrangerte henteekteskap, som har vært den største innvandringsporten fra et land som Pakistan. Hvis det skulle komme et generasjonsskifte, er det i så fall ikke minst på grunn av at HRS har klart å bremse de ødeleggende henteekteskapene ved lovendringer, ødeleggende fordi de torpederer for integreringen. Men ikke fortell meg at det kommer et bredt generasjonsskifte, da hadde norskpakistanske unge kvinner for lengst stormet inn i arbeidslivet som eksempelvis kunstnere og skuespillere og andre kreative yrker, videre ut på byen og giftet seg utenfor egen nasjonal og religiøs bakgrunn.
Sannheten er at storfamiliene har vokst enormt og at de har mer og mer kontroll over sine egne. Storfamiliene fra land som Pakistan teller flere hundre medlemmer som holder hverandre i stålkontroll. Vår erfaring er at det er unntakene som klarer å frigjøre seg, og da typisk ved brudd med hele miljøet de har vært en del av.
Vi kjenner (på utsiden) velintegrerte pakistanere med høy utdannelse og i full jobb, som like fullt lever under æreskulturens åk i hverdagen sin. De gjør alt som må til for ikke å bli mistenkte for å ikke være gode muslimer og pakistanere. Eksempelvis finner du ikke et eneste bilde på veggene i stua av familiens barn, nei, på veggene henger innrammede koranvers og huset er utstyrt med møbler hentet i containere fra Pakistan. Du finner dem aldri på badestranden om sommeren, i så fall er det en piknik der kvinnene er behørig dekket, og når lesesalene i landet tømmes hver fredag, er utelivet studentene går til påfallende hvitt hva gjelder jenter. Eksemplene er mange, ofte subtile, men bak den tilsynelatende vellykkede integreringen leves mange vonde, undertrykkede liv.
Det var som ei marokkanske jente sa det til oss allerede i 2002: – I familiealbumet fra 70- 80-tallet ser man kvinnene i vestlige klær, de jobbet, og etter jobben satt kvinner og menn sammen og spilte kort og drakk te. Nå går kvinnene i hijab, de arbeider ikke, og i stuen henger det typisk et forheng som skiller menn fra kvinner.
Selvsagt var det langt lettere å leve fullt og helt i Norge når egen gruppe var liten, og derav langt mindre æreskontrollert. Nå er gruppene fra æreskultur blitt så store at integreringen blir vanskeligere og vanskeligere. Man holder hverandre nede. Og grunnen til at dette kunne skje, var forskere som Bredal og andre som ikke forstod konsekvensene av egen «politikk», nemlig at man etablerte Pakistan, Marokko, Somalia etc. her.
Disse var særlig de muslimske jentenes verste fiende på utsiden av egen familie, de sviktet dem ved å relativisere deres frihet. De skulle finne seg i å leve uten frihetsverdiene vi andre kunne ta for gitt.
Velkommen til virkeligheten.