Ufrivillige ekteskap

50 års ”integrering” – med hvilket resultat?

Det må sies igjen: Integreringen går seg til med tiden. Så bare senk skuldrene. Eller var ikke trylleformularen til blant andre SSB ikke noe annet enn – ja, nettopp: en drøm fra Disneyland? Tvangsekteskap har vært på politikernes agenda i 22 år nå. Praksisen øker i omfang – tross over 100 millioner kroners innsats for å stanse overgrepene. Ikke underlig. Det handler om demografi, og det handler om selvvalgt utenforskap. Man avviser verdigrunnlaget i samfunnet som man har valgt å være statsborger av. Tvangsekteskap er i ferd med å bli et tapt tema for staten.

Nei, jeg tror ikke at jeg overdriver.  Jeg skrev følgende for ikke lenge siden i en kronikk hos NRK Ytring: ”Kampen mot æresrelatert vold og tradisjonsbestemte overgrep er så langt tapt. Hvis det ikke legges et nytt tankesett og et nytt menneskesyn til grunn snarest, har toget forlatt perrongen for de kommende generasjoner.”

De tiltakene som kunne ha snudd tilstanden 180 grader, er nok ikke spiselige. De 40 – 50 års siste regjeringer, har nærmet seg dette temaet på sokkelesten. Det er således grunn til å tro at denne tilnærmingen vil fortsette. Vi har eksempelvis fremdeles ikke hørt fra et samlet Storting at arrangert ekteskap er uønsket praksis i Norge. Tvert om. Vi hadde også en kulturminister som senest i fjor uttalte at det er vel så legitimt å arrangere ekteskap som at man gifter seg av kjærlighet.

Det er lett å være etterpåklok. Jeg skal likevel tillate meg å være nettopp det nå, ikke minst fordi jeg selv ikke har noe særlig å være stolt av. Da jeg beveget meg inn i dette feltet i 1992, hadde også jeg de myke tiltakene i front – da også jeg trodde at integreringen ville gå seg til med tiden.  Det var først mot slutten av 90-tallet at synet begynte å endre seg i takt med erfaring og kunnskap. Hadde jeg den gang visst hva jeg mener å vite i dag, hadde jeg ønsket at man møtte skikken med at foreldre og familie som velger livsledsager for barnet, som dertil oftest impliserer at man sørger for at datteren blir voldtatt på bryllupsnatten, med utvisning. Ferdig. Ikke noe mer å diskutere. Eller: Man kunne bare pekt på Collett, Ibsen, Skram, Lie, Bjørnebo – som tok et verdigeneraloppgjør med uvesenet for over 100 år siden.

hege_banner_rights_special_778x150

Det er naivisme som har herjet på den politiske scenen. Som at forskere hardnakket har nedtonet denne overgrepspraksisen.

Aftenposten melder at UDI opplever en markant økning i saker knyttet til tvangsekteskap og familieinnvandring. Så langt i år er det gitt flere avslag i familieinnvandring gjennom nyetablerte ekteskap enn for hele 2012 eller 2011. Typisk overrumples unge på ferie i hjemlandet.

– På besøk i hjemlandet kan noen oppleve at det er planlagt et arrangert ekteskap uten at de vet det på forhånd, forteller Anne Kari Kollstrøm, områdeleder for familiegjenforeningssaker i UDI.

(…)

Mange som henvender seg er i begynnelsen av tjueårene. Noen blir fratatt pass og forlatt i hjemlandet, uten mulighet til å komme seg hjem.

Så mange som en av tre er under 18 år, et apropos i forhold til at Regjeringen har sendt ut på høring forslag om å innføre en 24-årsgrense for ekteskapsinnvandring?

I hele 2013 vurderte UDI tvangsekteskap i 41 søknader om familieinnvandring. Foreløpig i år vurderer de 37 saker med mistanke om tvangsekteskap. Foreløpig har de fått 80 henvendelser fra personer som er utsatt for eller truet med tvangsekteskap og vold. I fjor fikk UDI totalt 110 henvendelser.

– Vi tror antallet henvendelser skyldes en økt satsning både i UDI, politiet og Utenriksdepartementet (UD) for å bekjempe tvangsekteskap, i tillegg til økt bevissthet i storsamfunnet rundt dette, forteller Kollstrøm.

Pakistan, Irak, Iran og Øst-Afrika er blant områdene som har høy forekomst av tvangsekteskap.

I 1975 hadde vi i overkant av 3 000 personer i Norge med pakistansk bakgrunn. I dag er gruppen på over 30 000 personer. Selvsagt betyr den demografiske utviklingen at antall tvangsekteskap dermed øker, så lenge ikke solide tiltak har vært på plass.  Dette mener også den i politiet med desidert bredest erfaring på feltet, Terje Bjøranger.

Terje Bjøranger er leder for utlendingsseksjonen i Romerike politidistrikt. I nærmere 15 år har han bistått i over tusen saker som gjelder æresrelatert vold, og han startet Kompetanseteamet mot tvangsekteskap i 2004.

– Jeg er ikke overrasket over at UDI mottar flere henvendelser om tvangsekteskap. Det stemmer med mine egne erfaringer, sier han.

Han tror økningen har flere årsaker.

– Gruppene som praktiserer arrangert ekteskap blir større. Eksempelvis er det flere pakistanere og afghanere som gifter bort sine barn i hjemlandet. Samtidig er hjelpeapparatet synligere nå enn før, sier Bjøranger.

– Miljøene må ta ansvar

Juristen mener miljøene hvor tvangsekteskap arrangeres må ta problemet på alvor og sette hensynet til barna foran egne familiemedlemmer.  I et flertall av sakene hans har familien bodd i Norge i over 20 år, men velger fortsatt arrangerte ekteskap.

–  Antall saker er så stort at de tiltakene det offentlige hjelpeapparatet har ikke dekker behovet. Det er skuffende når dette har vært et omfattende problem i flere tiår, sier han.

Samtidig mener Bjøranger det er for lett å omgå UDIs regelverk. UDI krever i dag en bruttoinntekt på 250.000 kroner for kunne forsørge seg selv og et annet familiemedlem i Norge, et beløp han mener er for lavt.

– De som blir utsatt for tvangsekteskap mener at det er for enkelt å få familiegjenforening og mye tyder på det, sier han.

Voldtatt på ferie

Enerhaugen familievernkontor på Tøyen i Oslo er et av fire «fyrtårnkontor», som skal rette spesielt fokus mot arbeidet rundt tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Familievernkontoret er et lavterskeltilbud som tilbyr gratis rådgivning og samtaler, blant annet i saker om tvangsekteskap.

– Ofte er tvangsekteskapet siste punktum på det som handler om en barndom full av vold, sier Trine Eikrem, leder og psykolog ved Enerhaugen familievernkontor.

De «snille» tilfellene handler om at barna ikke har turt å si nei til familien. Ungdommer som familievernkontoret følger opp i etterkant av en skilsmisse blir ofte forkastet av familien og må flytte på grunn av alvorlige trusler.

– Et familieproblem

Eikrem forteller at hun var mye mer optimistisk da hun startet arbeidet med tvangsekteskap og æresrelatert vold i 2007.

– Forhåpentligvis dreier økningen seg om at mange flere tør å si fra og skjønner at de ikke er helt alene. Tvangsekteskap er vanskelig å lovregulere, men hvis vi kan få snakke med familien på et tidlig tidspunkt finnes det håp, sier hun.

Eikrem sier at foreldre bevisst sikrer at datteren voldtas. De tror at graviditet sikrer ektemannen opphold i Norge. Det er nettopp slike foreldre jeg vil ha utvist på livstid. Et par utvisninger, og jeg tviler på at særlig mange hadde våget å fortsette med praksisen.

Eikrem forteller om jenter som blir sendt på ferie og voldtatt for å bli gravide i den tro at det sikrer ektemannen opphold, selv om dette ikke stemmer.

Mens IMDi mener det er nedgang i tvangsekteskap. Er denne påstanden motivert politisk? Et ”bevis” for at de myke tiltakene som direktoratet fremmer og forvalter virker?

I følge IMDIs oversikt over tvangsekteskap i perioden 2008-2013 er det en nedgang i antall gjennomførte tvangsekteskap. Det er også færre som har meldt inn frykt for tvangsekteskap i denne perioden. Tallene for 2014 er foreløpig ikke klare.

Å stå opp mot foreldres vilje, er det ikke mange som klarer, er min erfaring. Jeg kan sitere hva en ung norskpakistansk kvinne sa til HRS for nå 14 år siden, da vi spurte om ekteskapet mellom henne og tremenningen i Pakistan var et frivillig valg: ”Å måtte velge mellom å gifte seg eller å miste foreldrene sine, er ikke et valg for en 18-åring.”