De er jammen ikke skuddredde, ei heller overfor islam. De bokaktuelle Kripos-ansatte Gunnar Svensson og Terje Bjøranger, som også er primus motorer i Kompetanseteamet mot mot tvangsekteskap og æresrelatert vold, har sammen forfattet boken Æresrelatert kriminalitet basert på egne erfaringer og arbeidet med 10.000 saker gjennom mer enn 20 år. Casene står i kø i boken, skjebner som burde ryste grunnvollene i Stortinget. I boken presenteres opp mot 200 eksempler på æreskulturens tyranni overfor særlig ungdom.
For oss i HRS er det ikke minst gledelig at Svensson og Bjøranger legger all berøringsangst til side. De sier rett ut at «de fleste» med muslimsk bakgrunn i Norge «lever i en æreskultur med seksuell kontroll av jenter». I boken bruker de begrepet «sex-æren». De sier rett ut at det nettopp er storfamilien og kollektivets «rett og plikt» til å kontrollere jenter og kvinners seksualitet som er kjernen i æreskulturen.
Kraftige tiltak
De slo allerede i fjor alarm da de sa at seksuelle overgrep er så vanlig at mange jenter tror dette er en del av oppveksten.
– Vår erfaring er at seksuelle overgrep er så vanlig at mange jenter tror det er en del av oppveksten. En jente som var blitt utsatt for seksuelle overgrep, sa: «Blir ikke alle det?», forteller Svensson.
Den samme erfaringen deler HRS. Seksuelle overgrep innad i storfamilien synes å være vanligere enn uvanlig.
Nå ramser Svensson og Bjøranger opp en rekke tiltak som nok vil vekke oppsikt på Stortinget grunnet deres faglige tyngde på feltet. De vil;
- ha forbud mot arrangert ekteskap
- forby søskenbarnekteskap
- at skoler langt oftere skal nekte foreldre å ta barna ut av skolen for å reise til hjemlandet
- at barnevernet må slutte å inngå avtaler med foreldre som kan finne på å sende barna utenlands, altså typisk til hjemlandet
- bøtelegg foreldre som sender barn til utlandet mot sin vilje
- at Datatilsynet skal føre statistikk over æresvold og etnisk/nasjonal bakgrunn
Alt helt i tråd med HRS sitt arbeid og forslag gjennom 20 år.
Ingen berøringsangst overfor islam
Men kanskje det mest oppsiktsvekkende er at de ikke viker unna for elefanten i rommet – islam. De sier det som det er: nesten alle sakene de har hatt handler om muslimer. Ikke-muslimer fra eksempelvis India og Sri Lanka er noen få unntak. Altså må æreskulturen i stor grad knyttes til islam. Dette handler ikke minst om islams syn på kvinner, seksualitet og såkalt «ærbarhet». Altså at islam og æreskultur går som hånd i hanske. Sagt med Svenssons og Bjørangers ord: «æreskulturen lever godt med islam», en æreskultur som oppstod før islam med som HRS mener ble forsterket og sementert med islams inntog i verdenssamfunnet.
– Hva slags forutsetninger har dere for å si at de fleste fra disse miljøene er en del av en voldelig æreskultur? Har dere politibrillene på hele tiden?
– Vi er ikke antropologer, men vi har hatt 10.000 saker. De vi har snakket med, forteller om kusiner, søstre og venninner som står i den samme myra. Vi vet at terskelen for å kontakte myndighetene er høy. Mørketallene er store.
Nettopp: Alle kjenner andre som er utsatt for samme æresregime, eller som ei jente sa det til meg i 1998: – Det at noen får gifte seg av kjærlighet, det er det aller største!
De selv benekter æreskulturen
Aftenpostens journalist sier at mange med bakgrunn fra lands om Somalia, Pakistan, Syria etc. hevder at de ikke kjenner til æreskultur, hvilket selvsagt overhodet ikke stemmer. Alle vet godt hva denne kulturen er og de lever i den i større eller i mindre grad. Det er vår erfaring, det er politiets erfaring. Svensson og Bjøranger svarer kontant slik på Aftenpostens refererte påstand fra aktuelle grupper:
– Enten er det løgn, eller så bruker de andre ord. Vi har også hørt jenter avvise at det er snakk om ære. Samtidig forteller de om storfamiliens kontroll, trusler, vold. Hele verden kaller dette ære.
Nettopp. Og det er ikke Svensson og Bjøranger som krenker og stigmatiserer med sine uttalelser. Det er det familiene selv som klarer utmerket godt gjennom sine handlinger og holdninger.
Svensson og Bjøranger forteller om barn blir forlovet eller giftet bort som «veldig små barn». Først når barnet er i gifteklar alder realiseres ekteskapet. Det ber her det nådeløse stikket mot de arrangerte ekteskapene kommer:
– Arrangerte ekteskap er ikke det motsatte av tvangsekteskap. De er ofte ikke basert på full valgfrihet. Sjelden er det noe alternativ å si nei.
Svensson og Bjøranger mener at tvangsekteskapene «i praksis innebærer seksuelt misbruk» (som HRS blant annet tok opp i boken Feminin integrering i 2003 under tittelen «De ararngerte ikke ekteskapet mitt, de arrangerte voldtekten min»). Det ligger jo åpent i dagen ettersom kvinnen blant annet plikter å adlyde ektemannen, hun er annenrangs i ekteskapet, og ekteskapet er tvangspåført henne.
– Ja, sex basert på et tvangsekteskap er pr. definisjon overgrep, etter min vurdering. Det er vanskelig å se det annerledes. Dette er en av de store konsekvensene av tvangsekteskap, sa Bjøranger i fjor.
Dette fortalte jo også Abida Raja om i boken sin Frihetens øyeblikk, og hennes eksmann som rømte fra Norge, men som ble pågrepet i England tidligere i år, er tiltalt for blant annet seksuelle overgrep mot henne.
Presser Stortinget ytterligere
Det er alltid med en viss melankoli vi skriver artikler som dette, fordi vi i HRS sa i fra fra første stund om de rystende nye problemene i Norge grunnet innvandring fra æreskultur. Så mange jenter og kvinner er ofret gjennom årene på kulturrelativismens blodige alter. Vi har hatt rett i alle våre advarsler, men det har i liten grad nyttet særlig i den store potten. Myndighetene halser etter problemene den dag i dag med elendige brannslukningsapparat mens problemene bare vokser, akkurat som Kompetanseteamet kan bevitne gjennom sine erfaringer og statistikker. Det er som Svensson og Bjøranger forteller, «bare toppen av isfjellet».
– Vår lojalitet må ligge hos de unge. Men i altfor stor grad er det de unge som betaler regningen, sier de to erfarne i politiet. Hvem kan være uenig i det?
I boken refser de to politisk ledelse gjennom 40 – 50 år for ikke å ha «satt temaet høyt på prioriteringslisten» (s. 23).
I 2020 fattet et flertall på Stortinget, anført av lederen av Justiskomiteen den gang, Per-Willy Amundsen, et anmodningsvedtak der regjeringen Solberg ble bedt om å kriminalisere tvangsekteskap, forby søskenbarnekteskap samt å pålegge foreldre ansvar for å sikre at døtrene ikke blir kjønnslemlestet (avvergelsesplikt). Ingenting av dette er fulgt opp av den Ap-styrte regjeringen.
Den nye lovendringen om avvergingsplikt lyder slik:
«Straffeloven § 196 nytt fjerde ledd skal lyde:
Tredje ledd bokstav b gjelder ikke dersom fornærmede er mindreårig og den som unnlater å avverge er barnets forelder, steforelder, fosterforelder eller en annen som har daglig omsorg for barnet.»
Dette gjelder også ved tvangsekteskap – og seksuelle og voldelige overgrep mot barn generelt. Fra nå av plikter en mor, en far, en besteforelder etc. å hindre at slike overgrep skjer.
I tillegg ble daværende regjering pålagt å forby søskenbarnekteskap, en praksis som har ført til massivt med transkontinentale tvangsekteskap gjennom årene, og som har vært et svært avgjørende hinder for integrering. Det forventes at forbudet vil nedfelles i Ekteskapsloven, og dermed vil omfatte alle i Norge. Dette forbudet stod kun FrP, Sp og Ap bak, som altså har flertall på Stortinget.
Har Ap og Sp fortsatt tid til å sove i timen, eller klarer Svensson og Bjøranger å få dem til å våkne? Vi er på overtid.
(Foto: Cappelen Damm)