#mediene

Det er moralsk utilgivelig å fremme restriktiv innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner generelt og små barn spesielt, det får innvandringsminister Sylvi Listhaug føle på i disse dager. Men å fremme liberal innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner, og i særdeleshet barn, er ikke bare moralsk legitimt, det er i tillegg "personlig oppbyggende" - og i mange tilfeller god butikk. Det føler NOAS på i disse dager.

Hillary Clinton er kvinne, mer spesifikt en 69-årig hvit overklassedame som over tid har hatt betydelig makt. En kvinne, som mot alle odds, tapte presidentvalget i USA for en 70-årig halvfet merkelig-sveis fyr som hater kvinner, fargede, immigranter, flyktninger, funksjonshemmede, er et seksuelt rovdyr, en forretningssvindler, en selvutnevnt alfamann, en hensynsløs mobber, en homofobisk forgifter, ja, og ikke minst en "grab them by the Pussy"-fyr som nå blir verdens mektigste mann! La oss snakke kjønn - og litt demokrati.

I går ble det meldt at en rekke somaliere som kom til Norge rundt 2000-tallet kan miste sitt norske statsborgerskap etter mistanke om identitetsjuks. "Nyheten" er gammel og gjelder også for en rekke andre grupper. Men får slik ID-juks konsekvenser?

Etter overgrepene nyttårshelgen i en rekke byer og land i Europa, har det i ettertid vakt betydelig interesse at myndighetene har holdt tilbake faktuell informasjon antakelig i "den beste hensikt" - det vil si for ikke å bidra til fremmedfiendtlige holdninger. I en artikkel av Rossavik heter det at "når konspirasjonsteoretikerne får rett, kan konsekvensene bli store". Men det er motsatt.

I april 2015 hadde Dagsnytt intervju med en hijabkledd kvinne, Nazish Khan, som har skrevet boka "Da himmelen falt". I denne boka forsvarer Khan tvangsekteskap og ufarliggjør det med det penere begrepet arrangert ekteskap. To begrep for samme handling. En handling som to familier utfører for at to unge mennesker skal gifte seg.

Aftenposten trykker i dag kronikk jeg sendte avisen om en folkevandring ute av kontroll og et politisk lederskap som har abdisert. Hvor Norge og Europa er om kun fem år, våger man knapt å tenke på i dag. Hvor er konsekvensanalysene til de Jonas Gahr Støre (Ap), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande? De er selvsagt fraværende, for skulle trekløveret ta innover seg realitetene måtte de beklage sin uansvarlighet overfor folket.

Etter terroren i Norge 22. juli 2011 ble den offentlige debatten om islam kapret av venstreradikale debattanter, eller debattanter som tilhører den institusjonelle antirasistiske bevegelsen. De skapte en konsensus som ligner på et mediesystem som har immunitet mot reform og endring, slik at man kan bli stemplet som islamofob, rasist, eller bli tatt for å være muslimhater om man sier «jeg liker ikke islam» eller «jeg liker ikke hijab».

Om tre dager skal Bergesenstiftelsen prise sjiamuslimen Faten Magdi Al-Hussaini fordi hun, ifølge stiftelsen, ”bekjemper fordommer, ekstremisme, voldsbruk og undertrykking”. Stiftelsen håper at prisen vil demme opp for at unge islamister også tyr til terror. Da er man altså fornøyd. Stiftelsen sitter i tillegg på informasjon om alvorlige forhold i Al-Hussainis moské som ikke gis offentligheten. Samtidig har stiftelsen med pristildelingen klart å ta nattesøvnen fra iranske flyktningkvinner i Norge – bokstavelig talt – som fortviler over det de ser seiler opp i Norge, faktisk det samme som de flyktet fra.

Den islam som IS står for, er annerledes enn nazismen. Men det er mange fellestrekk. Norske medier vil ikke se dette. Men det gjør to danske godt bevandrede mediemennesker, Karen Jespersen og Ralf Pittelkow. De påpeker med rette at ekspansjonen til IS kan skape spenninger og ustabilitet i Europas demokratier. Tør mediene se for seg ekspansjonen i et 20 års perspektiv for Europas vedkommende?