Politikk

La oss snakke kjønn, dere!

Hillary Clinton er kvinne, mer spesifikt en 69-årig hvit overklassedame som over tid har hatt betydelig makt. En kvinne, som mot alle odds, tapte presidentvalget i USA for en 70-årig halvfet merkelig-sveis fyr som hater kvinner, fargede, immigranter, flyktninger, funksjonshemmede, er et seksuelt rovdyr, en forretningssvindler, en selvutnevnt alfamann, en hensynsløs mobber, en homofobisk forgifter, ja, og ikke minst en "grab them by the Pussy"-fyr som nå blir verdens mektigste mann! La oss snakke kjønn - og litt demokrati.

«Sjokket» over at Donald Trump vant presidentvalget i USA er så smått begynt å synke inn, men selv om mediene snakker om selvransakelse fordi «ingen» forutså Hillary Clintons tap, så er kanskje det mest oppsiktsvekkende likevel de regelrett nedrige kommentarene som har funnet sin plass i mediene. Det gjelder ikke minst det som går på kjønn. Vel så interessant er det når demokratiet mer eller mindre får skylden for både brexit og Trump.

Et samlet mediekorps, både nasjonalt og internasjonalt, har – med rette – kritisert en rekke av de sleivete kommentarene som Trump kom med i valgkampen. Så skulle en jo tro at de samme ville opptre bedre, men den gang ei. Mange av dem opptrer som trump-er selv.

Kvinnekortet

Veldig mange ønsket Hillary Clinton som USAs 45. president. Ikke alle ønsket Clinton på grunn av hennes betydelig politiske erfaring og/eller fordi hun er kvinne, selv om mange ønsket å «bryte glasstaket» ved den historiske begivenheten å få USAs første kvinnelige president, men fordi alternativet Trump var så mye verre.

hege_banner_rights_special_778x150

Da Trumps vel 11-årige utsagn «grab them by the Pussy» ble offentlig kjent, var det nok mange som allerede innkasserte Clinton-seier. Slik kan man bare ikke snakke om kvinner! Noe så nedlatende og kvinnefiendtlig, ble det fnyst i kor, men at mange kvinner, til evig tid, har bydd seg frem for mektige menn, nei, det fant ingen verdt å kommentere. Vi kvinner presenteres jo, når det tjener saken, som noen stakkarslige vesen som i kraft av vårt kjønn åpenbart ikke eier annen kraft enn å skylde på mannen – og ikke engang hvilken som helst mann, men den hvite mannen.

Men det finnes en annen «hvit mann» i kortstokken som man kanskje trodde amerikanerne hadde glemt. For spørsmålet er om oppmerksomheten rundt Trumps skandaløse kvinneutsagn bidro til å minne amerikanerne om noe annet, nemlig Monica Lewinsky-skandalen. Ifølge direktør for reklamebyrået Fireball, Anthony Aconis, har ikke de amerikanske velgerne tilgitt at Hillary Clinton stod ved Bills side da skandalen var et faktum. Hun valgte å holde «blikket rettet mot makten», noe som i ettertid kan ha kostet henne president-tittelen.

Trumps utsagn om «grab them by the Pussy» er mindre voldsomt enn en kvinnelig praktikant som mer eller mindre ble tvunget til sex med presidenten. Det er mye skam forbundet med Clinton-familien. Hun har aldri fått sympatien tilbake fra det amerikanske folk, og det tror jeg faktisk handler om at hun ikke spilte rollen som den forurettede eller sårede kvinne. Hadde hun spilt kvinnekortet i høyere grad, så tror jeg hun hadde vunnet valget. Hun oppførte seg i stedet meget europeisk og moderne og gikk ikke ned med flagget til topps. Det harmonerer faktisk ikke særlig godt med den amerikanske kultur, sier Aconis ifølge Berlingske.

Kvinnekortet!? Skal vi leke forbauset nå, for finnes det virkelig noe slikt? Og ikke nok med det – det er på toppen av det hele vi «europeiske og moderne» kvinner som får skylden for at det ikke ble noen kvinnelig president i denne omgang! Hillary Clinton opptrådte altså ikke i tråd med amerikansk kultur, men hun lente seg på europeisk kultur, der kvinner, ja hva skal vi kalle det, velger en mer maskulin variant? Kvinner som står opp for seg selv, som på selvstendig grunnlag holder blikket rettet mot makten?

Den farlig maskulinitet

Vi ble minnet om «Trumps farlige maskulinitet» av postdoktor Cathrine Thorleifsson (UiO) hos NRK ytring rett før valget.

Trump-kampanjen handler i stor grad om hvite, amerikanske menns posisjon i det 21. århundret. En truet maskulinitet er selve kjernen i kampanjen.

70-åringen Donald Trump er den selvutnevnte alfamannen som skal redde Amerika fra feminisering og forfall.

Denne truede maskuliniteten forklarer Thorleifsson handler om globalisering (ved innvandring) og et endret arbeidsmarked. At innvandringen og et endret arbeidsmarked innebærer at arbeider-/middelklassen i USA har problemer med å få seg jobb og om sosial dumping, hvilket enhver som ønsker mat på bordet må forholde seg til, er ikke postdoktor Thorleifsson så opptatt av. Hun konsentrerer seg om identitetsutøvelse.

Globalisering i form av økt migrasjon og et endret arbeidsmarked har endret grunnlaget for identitetsutøvelse. Den hvite mannen er i ferd med å miste sin historisk privilegerte posisjon. Den amerikanske drømmen som lovet vekst og velstand har ikke innfridd.

Mange Trump-velgere er sinte fordi jobbene deres er flagget ut til Kina og andre land hvor arbeidskraft er rimeligere. Fordi den mannlige forsørgerrollen er under press. Fordi par av samme kjønn kan gifte seg. Fordi en svart president bor i Det hvite hus. Fordi de har tapt status og definisjonsmakt over nasjonal identitet.

Med Trump ut av tårnet og inn i Det hvite hus skal «den truede manndommen» beskyttes.

Jeg fristes bare til å spørre: Og her har kvinner ingen rolle? Det er vel ikke bare «den hvite mannen» som har hatt en historisk privilegert posisjon, hva med den hvite kvinnen? Ja, kanskje er den «mannlige forsørgerrollen» under press, kvinner tildeles vel ingen slik rolle, ei heller i 2016? Er menn «sintere» enn kvinner fordi par av samme kjønn kan gifte seg? Er menn mer «sinte» med en svart president enn kvinner? Og hvilken klassereise har mange av «de brune», både kvinner og menn, opplevd i USA? Men kanskje viktigst: Er tap av status og definisjonsmakt over nasjonal identitet noe som skal bejubles? Er vekst og velferd noe som skal motarbeides?

Slike postdoktoriale teoriøvelser er pinlige. Ikke minst fordi Thorleifsson betraktninger er ensporet, men også fordi den fremstår som mobbing – akkurat det hun beskylder Trump for.

For mange velgere kroppsliggjør populisten Trump ekte manndom. Den selvsikre, men uartikulerte lederen som snakker rett fra levra mot de politisk korrekte elitene. Men Trump-kampanjen relativiserer en form for mytisk maskulinitet som er farlig. Den hensynsløse mannen som aldri viser feilbarhet. Som framhever egen fortreffelighet og potens mens han mobber motstandere som svake, uattraktive pyser.

Da trenger jeg vel ikke fortelle hva som er Thorleifsson-løsningen? Du har rett: dialog og anerkjennelse av landets mangfoldige karakter. Til det har jeg bare en ting å si: vi bør frykte feminiseringen av samfunnet, for en slik feminisering innebærer åpenbart mer snakk og færre beslutninger med realpolitiske konsekvenser. «Den farlige maskuliniteten» ligner mistenkelig på å være løsningsorientert – så kan vi jo selvsagt diskutere om løsningene er de beste – og det vi vet er at politiske løsninger krever makt og kløkt. Det gjelder, heldigvis, uavhengig av kjønn og hudfarge.

Så trodde nå heller ikke Thorleifsson at Trump ville vinne valget, det skulle nemlig spesielt ugifte kvinner og ikke-hvite minoriteter sørge for.

Kvinnestemmene

Det viste seg at hovedandelen av de hvite kvinnene valgte Trump. Den canadiske feministiske skribenten Lauren Pelley skrev, ifølge Berlingske, i National Post at «Den feministiske sak er blitt forrådt av hvite amerikanske kvinner.» Intet mindre.

Fordelingen av kvinnestemmene til Trump er interessant. Ifølge Quartz/National Election Pool (her via Berlingske) stemte et betydelig flertall av hvite kvinner uten collegeutdannelse på Trump, hele 64 prosent, mot 45 prosent av hvite kvinner med collegeutdannelse. Med andre ord kan vi forfekte at hvite kvinner uten høyere utdanning «forrådte» feminismen ved å velge Trump, men det interessante fremtrer når vi ser på kvinnene som omtales som sorte, latinoer og andre ikke-hvite. Her snur bildet seg for de med og uten høyere utdannelse, flere av de med høyere utdannelse stemte Trump, jamfør figur under.

skjermbilde-2016-11-12-11-53-17

Konklusjonen blir således, i terminologien til feminist Pelley, at flest hvite amerikanske kvinner uten høyere utdanning og flere sorte, latinoer og andre ikke-hvite med høyere utdanning, sviktet feministsaken. Hva forteller det oss? At utdanning gjør sorte, latinoer og andre ikke-hvite dummere, mens hvite kvinner blir klokere?

Hat og kvinner

Det er vel knapt noen valgkamp hvor ordet «hat» er blitt benyttet mer. I en kommentar i Dagbladet minner John Olav Egeland oss om en lederkommentar i New York Times to dager før valget. Her ble Trump omtalt som «en tilhenger av tortur, grenseløs krig og ukontrollert grådighet. En politiker som hater kvinner, immigranter, flyktninger, fargede og funksjonshemmede, og som er et seksuelt rovdyr og en svindler i sine forretninger.» Ifølge Egeland overdrev de ikke.

Det Egeland ikke nevner, og som heller ikke fikk noe fokus i valgkampen, er at mange tolker Clinton som mer krigshissig enn Trump. Seniorforsker Svein Melby ved Senter for transatlantiske studier på Institutt for forsvarsstudier (IFS) uttalte allerede i mai til Universitetsavisa at «Mange av dem som støtter Hillary Clinton her i Norge, er nok ikke klar over hvilken aktivist hun er og hvor stor vilje hun har til å bruke amerikansk militærmakt.»

Men om man var forsiktig i omtalen av Hillary, så er det åpenbart ikke den karakteristikk av Trump som ikke kan settes på trykk. Spesielt er dette kvinnehatet fascinerende, fordi det synes rimelig klart at mannen liker å omgi seg med vakre kvinner. Men, ups, der har vi et nytt problem. Denne fæle, gamle grisen av en fyr respekterer ikke kvinner siden han har giftet seg for tredje gang, dertil ung (i alle fall mye yngre enn han) og vakker – og helt sikkert stokk dum. Akkurat sistnevnte har jeg ikke sett uttalt eksplisitt, men gjengangeren er jo at Melanie Trump (46) plagierer, ikke minst the one and only, Michelle Obama. Men vis meg så den steinrike mannen som ikke kan få nær sagt den kvinnen han vil. Selvsagt vet vi det, men vi uskyldsrene kvinner holder klokelig kjeft. Og når det tjener hensikten, spiller menn samme spillet. Er sannheten at vi snakker sjalusi?

Faksimile fra Dagbladet

Faksimile fra Dagbladet

La oss rette oppmerksomheten igjen til Dagbladet, da ved en kommentar fra kulturredaktør Sigrid Hvidsten. Saken tar utgangspunkt i et bilde (som har gått som en farsott på sosiale medier) og byr på følgende: Kvinnene til Trump er for vakre. De ser ikke ut som «vanlige kvinner».

Hvidsten innrømmer at det er fordomsfullt å dømme på utseende, men hun klarer ikke å la være. «Hvordan de ser ut har symbolverdi. Det er det som er så deprimerende,» skriver hun.

Problemet til Hvidsten er at Trump-familien ikke representerer – ja, mangfoldet. Det gjelder det meste, de er for høye, for tynne, de har for rette neser, fyldige lepper, glatte panner, lange legger, høye hæler, store pupper, velpleid langt hår, pudret fjes. Så kunne hun også lagt til for hvite, men hun nøyer seg med å etterlyse «kortvokst tjukkas, svart, latino, lesbe».

Men der vi skal bli «deprimert» av vakre kvinner (og menn?) skal vi åpenbart bli lykkelig av det motsatte? Som om en lavere og feitere fru Trump ville forhindret kvinnehat-stemplet? Og ja, selv om Hvidsten ikke sier det, jeg tror også at noe av «perfektheten» er kjøpt og betalt. De har råd til det. Jeg kjenner mange som gjør det samme, bare med en forskjell: de har egentlig ikke råd til det.

«En varslet ulykke»

Dagbladets Egeland har videre fått for seg at valget av Trump er «en varslet ulykke». Det beste man kan si om det er at samme Egeland tydeligvis ikke har oppfattet varslene før nå.

I flere år har det vært utallige tegn på hvordan det liberale demokratiet og rettsstaten har mistet troverdighet og oppslutning. Både i Europa og USA. Tilliten til politiske institusjoner og prosesser – både de nasjonale og internasjonale – har endret seg til skepsis, mistillit eller kaldt hat. Likevel trodde liberale idealister at både brexit og Trump var umulig.

Vi hopper igjen bukk over «hatet» og ser heller på påstanden om at det liberale demokratiet og rettsstaten har mistet troverdighet og oppslutning. Kort sagt står liberalt i motsetning til totalitært og en rettsstat skal sikre likebehandling (vi er alle like for loven). Med Egeland skal fortelle oss at en folkeavstemning i Storbritannia og et legalt presidentvalg i USA ikke er innenfor rammen for et liberalt demokrati og en rettsstat? Egeland viser til at politikkens tyngdepunkt er blitt «trusler» før han raskt konkluderer med «frykt», en frykt for innvandring, ny teknologi, terrorisme og religion. Ja, han til og med hevder at noe av denne frykten er berettiget, men at den «liberale eliten ikke har tatt den på alvor».

Dette har åpnet det politiske landskapet for en høyreradikal populisme som nå sprer seg raskt i både USA og Europa. Den bygger på ideer om etnisk nasjonalisme, sivilisasjonskonflikt (Vesten mot islam) og mer autoritære styringsformer. Selve ideen om demokrati er under angrep. Folkestyre og rettsstat oppfattes ikke lenger som et system for beskyttelse av minoriteter og balanse mellom samfunnskreftene. Flertallets rett skal være overordnet. Slike autoritære ideer er nå den politiske plattformen i land som Russland, Ungarn, Polen og Tyrkia. Og de er på frammarsj i USA, Frankrike og Østerrike.

Med andre ord tar flertallet feil. Folk velger feil. Og det kan være riktig nok – spørsmålet er da hvorfor vi tar feil? Kanskje det er fordi mediene, Egelandene og forskere, eller den såkalte eliten, med sine forutbestemte holdninger svikter sitt oppdrag? For hva mener Egeland f.eks. med etnisk nasjonalisme, som om ikke begrepet nasjonalisme er belastet nok i seg selv? Hva legger han i sivilisasjonskonflikt Vesten mot islam, er det ensbetydende med at islamkritikk må unngås (kanskje med unntak hvis du er muslim selv)? Og hva mener han egentlig med mer autoritære styringsformer – spesielt siden han påpeker følgende:

Når den demokratiske beredskapen svikter, går det aldri lang tid før ulven står i døra. Men det er ikke nok å gå til politisk kamp mot ytre høyre. Det liberale demokratiet kan bare forsvare seg selv når det gir levende rettigheter og håp til hele folket. De politiske institusjonene er bare relevante når de både lytter og handler. ( … )

Den demokratiske beredskapen er Egeland en representant for selv, så sviket må han også ta på sine skuldre. Folket liker ikke å bli lurt og når de kjenner problemene nært nok, så velger de selvsagt det eller dem de tror kan gjøre noe med det. Så er kanskje ikke løsningene som blir presentert de beste, ja kanskje ikke engang gjennomførbare, men når vi ikke får nødvendig informasjon tar vi sjansen på å velge det vi tror innebærer det vi mener er nødvendige endringer. Da blir Egeland og andres latterliggjøring av det dumme folket en del av problemet, det samme blir alle utlegningene av personlige følelser som ikke berører saken. Brexit og Trump-seieren er større enn seg selv, de er symptomer. Da er forklaringer som kjønn – eller rasisme – bevis på at man lite forstår av sammenhenger.

Skylden plasseres …

La meg avslutte med UK News reporter Johantan Pies «utbrudd». Som han sier på sin Facebook-side «Pie thinks he knows who is to blame for the rise of Trump…and you’re not going to like it!» (Noe av det samme er for øvrig Brendan O’Neill inne på i sin kommentar «The sneering response to Trump’s victory reveals exactly why he won»).

I videoen sier Pie (teksten her er hentet fra Kjetil Rolness sin Facebook-side):

Fucking DONALD TRUMP! The left is responsible for this result. Because the left has now decided that any other opinion, any other way of looking at the world, is unacceptable. (…) If you’re on the right, you’re a freak, you’re evil, you’re racist, you’re stupid, you are a «basket of deplorables»! HOW DO YOU THINK people are going to vote, if you talk to them like that?!? When was anybody being persuaded by being insulted or labelled? (…)

All the polls were wrong, because people can’t admit what they think. They are not allowed to. The left don’t allow them to! We have made people afraid to articulate their position for fear of being shut down. They are embarrased to say it! Everytime someone on the left says «You must not say that!» they are contributing to this culture!

It’s time to realize that reading The Guardian doesn’t make you a liberal. Retweeting Greenpeace doesn’t lower you carbon footprint. And if my mansplaining is triggering you, you can either fuck off to your safe space, or you can engage and debate me and tell me what I’m getting wrong. Because Trump just won THE WHITE HOUSE!

Being offended doesn’t work anymore! Throwing insults doesn’t work ANYMORE!!! The only thing that works is fucking bothering, doing something, and all you have to do is engage in the debate, talk to people who thinks differently than you, and persuade them with your argument. It’s so easy, and the left has just lost the art. Stop thinking that everyone who disagree with you is evil, or racist, or sexist, or stupid and TALK TO THEM! Persuade them otherways, cause if you don’t, I’ll tell you what you’ll get. You get PRESIDENT TRUMP!

Og siden jeg har hakket så mye på Dagbladet i denne saken, så er det kanskje på sin plass å si at noen der har begynt å våkne. Inger Merete Hobbelstad har en leseverdig kommentar i «Er det lov å ønske seg en annen verden enn den pluralistiske?»