Innvandring

Er det mer vi ikke vet? Ja.

Etter overgrepene nyttårshelgen i en rekke byer og land i Europa, har det i ettertid vakt betydelig interesse at myndighetene har holdt tilbake faktuell informasjon antakelig i "den beste hensikt" - det vil si for ikke å bidra til fremmedfiendtlige holdninger. I en artikkel av Rossavik heter det at "når konspirasjonsteoretikerne får rett, kan konsekvensene bli store". Men det er motsatt.

Smak litt først på «når konspirasjonsteoretikerne får rett, kan konsekvensene bli store». Men slik jeg leser Frank Rossavik handler hans innlegg handler om noe helt annet.

Faksimile fra Aftenposten

Faksimile fra Aftenposten

En konspirasjonsteori er per definisjon, om vi forholder oss til Store norske leksikon, en forklaringsmodell som handler om at myndigheter eller andre grupper med makt i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. Men slik setningen over står, virker det som om at de som har hevdet at myndighetene, om det er politikere, politi eller kanskje til og med statistikkbyråer, holder tilbake faktuell informasjon om konsekvenser av innvandringen, ja, de kan jammen meg ha fått rett! Og det kan få store konsekvenser. Men det er ikke det Rossavik sier i sin artikkel.

hege_banner_rights_special_778x150

Tilbakeholdelsen av informasjon (HRS har skrevet en rekke saker om dette, f.eks. her) etter de seksuelt motiverte angrepene i blant annet Tyskland, men også Sverige, som ble fortiet, ja ikke bare i dagevis, men hvor det har kommet frem at vi snakker årevis, har fått mange til å reagere med forbauselse, ja, kanskje endog frustrasjon og sinne.

I dagens Aftenposten kaller Rossavik det et «tillitskrakk». Han viser til hvordan konspirasjonsteorier til alle tider har levd i beste velgående, om det så handler om teorien om maktgrupper som står i ledtog med fremmende stater, om bløff for å vinne valg, om vaksinasjonsprogrammer som skal tjene farmasøytindustrien osv. Historien er full av slike historier av ulik karakter.

Rossavik viser til at avsløringen om at svenske og tyske myndigheter tilbakeholdt informasjon om overgrep utført hovedsakelig av grupper av innvandrermenn fordi myndighetene fryktet at innvandringskritiske partier (navngitt til Sverigedemokratene og Alternative für Deutschland) skulle vinne på det, bekymrer han minst. Det som bekymrer Rossavik er «at også høyst fredelige og lovlydige asylsøkere og flyktninger nå risikerer majoritetssamfunnets vrede, for eksempel i form av flere påtente asylmottak.»

Det var da på tide at også Rossavik skjønner at det først og fremst er «deres egne» det vil gå ut over, slik som HRS på inn- og utpust i årevis har påpekt at det først og fremst er de frihetselskende muslimene som taper på islamistene. Men nei da, da er man islamofob og alt det andre. Men Rossavik sitter fremdeles i klisteret – mener han virkelig at majoritetssamfunnet, gitt at fakta legges på bordet, vil utvise sin «vrede» over alle og enhver helt tilfeldig? Det må jeg si er litt av en mistillit til majoritetssamfunnet, men jeg tror nok heller at VGs Frithjof Jacobsen er nærmere sannheten: Nemlig at vi får skyldfølelse når vi frykter noe som viser seg å være ubegrunnet – og det samtidig med at frykt er overlevelse. Men da må vite hva vi bør være redd for, slik at vi kan ta våre forhåndsregler. Hvis de faktuelle forholdene forteller at grupper av menn i ly av folkemengder og mørke kan begå overgrep, ja, da lukker vi ikke øynene og laller videre.

Rossaviks offer er ikke først og fremst de som blir overfalt og seksuelt krenket, typisk unge jenter, men de som kan bli tatt til inntekt for overgripernes holdninger: «Hvordan blir det for en ung mann med mørk hud å nærme seg en folkemengde i Europa i årene fremover? Hvis han ikke mistenkes for å være terrorist, mistenkes han nok for å være klar til å voldta ved første anledning.»

Nei, Rossavik, så dumme er vi ikke. Men greit at du minner oss om slike tåpelige holdninger.

Straks viktigere er Rossaviks påpekning av at slik tilbakeholdelse av informasjon skader tillitsforholdet:

Selve tilliten til det politiske systemet, politiet og – for den sakens skyld – mediene står i fare. Også vi journalister får daglig merke leseres mistro.

Mye av det jeg jevnlig får i postboksen er så eksotisk at det er lett å trekke på skuldrene av, men noe er det nå vanskeligere å avfeie.

Kan jeg være sikker på at ikke norske myndigheter underslår informasjon om innvandring, slik svenske har gjort? Nei, det bør sjekkes så godt det lar seg gjøre.

At tillit til mediene henger i en tynn tråd, kan vel neppe være noe overraskelse for Rossavik eller andre. Han nevner selv romkvinne-saken, men mange, og spesielt vi som selv er gjenstand for medieoppmerksomhet, skjønner at virkeligheten som presenteres i mediene kan være lengre enn langt fra realitetene. Og ja, jeg tror det handler om journalister manglende evner, eller kanskje rett og slett latskap, til å sjekke, men det kan også handle om at de samme journalistene har en egen agenda. Det siste er det verste.

Så til Rossaviks sentrale spørsmål: Underslår myndighetene informasjon? Er det mer vi ikke vet?

Svaret er ja – og det har jeg mange eksempler på.

La meg ta et par. Det første skriver seg tilbake til 1970-tallet, men ble formidlet til oss på begynnelsen av 2000-tallet.

Vi hadde et møte med daværende leder Finn Abrahamsen av det som da het voldsavsnittet i Oslopolitiet (Sentrum politistasjon på Grønland), knyttet til innvandringsproblematikk, nærmere bestemt kjønnslemlestelse av jenter. Vi jobbet med aktuelle tiltak og var interessert i hvordan politiet tenkte. Men Abrahamsen levnet oss ikke mye håp, tvert om mente han det ville bli særdeles vanskelig å gjøre noe med. Forklaringen var enkel: politikerne lider av berøringsangst for alt som har med innvandrere å gjøre, var hans konklusjon.

Han fortalte at politiet sent på 1970-tallet avdekket storstilt korrupsjon i innvandrerbutikkene på Grønland, da ved ulovlig import fra ulike land, blant annet fra Sverige.

– I politiet jobber vi mye overtid og da hender det titt og ofte at vi stikker ned på hjørnet og kjøper pizza. For hver femte pizza fulgte det med gratis drikke. De var uten unntak smuglergods.

– Vi ble litt interessert og tok oss noen runder for å sjekke. Problemet var allerede da omfattende, men ikke verre at vi kunne ha stoppet det. Men nei, det fikk vi ikke.

Det oppsiktsvekkende var at «noen» satte foten ned. Hvem disse «noen» var fortalte alltids Abrahamsen, men med beskjed om at vi ikke formidlet det videre. Det løftet velger vi fortsatt å holde, men man trenger ikke være særlig oppvakt for å skjønne at det enten handler om politiets øverste ledelse eller Justisdepartementet. Begrunnelsen for ikke å gå videre med disse sakene var at det kunne bli oppfattet som rasistisk.

– Angsten for at myndighetene skulle bli oppfattet som rasistisk overgikk alt. De som bedrev salg av smuglervarer skjønte allerede da at de var tilnærmet fredet. De hadde ingen skrupler med å dele ut smuglergods selv til uniformert politi.

La meg så ta et annet eksempel, langt nærmere vår samtid. I 2009 bestilte vi statistikk fra Statistisk sentralbyrå som omhandlet skatt og trygd fordelt på ulike befolkningsgrupper (norske, vestlige og ikke-vestlige). Beskjeden fra «statistikkleverandør» SSB var at «slik statistikk publiserer vi ikke». Vårt svar var at det heller ikke var dem som skulle publisere det, men oss. Det hjalp ikke. SSB sto på sitt. Til slutt ble vi så rasende at vi kontaktet Carl I. Hagen og spurte om han kunne sende inn bestillingen. Som vi sa: «Enten får du tallene eller så har du en god mediesak.» For å gjøre en lang historie kort: Vi fikk tallene, men så sent og så «misforstått» fra SSBs side som mulig. For øvrig nevnte jeg for Grete Brochmann da det første Brochmann-utvalget ble utnevnt at dette var viktige tall for dette utvalget. Hun var enig og lovet at dette var tall de skulle få tak i. Da Brochmann presenterte NOU-en (2011) reagerte jeg på fraværet av disse tallene. Da jeg spurte henne etterpå svarte hun at tallene hadde kommet så sent fra SSB at de knapt hadde fått mulighet til å analysere dem. Året etter (2012) kom for øvrig SSB med en egen rapport som omhandlet dette («Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring»). Rapporten er god den, men jeg vil anta at den (også) kom fordi SSB selv ville ha definisjonsmakten over temaet som kan betegnes som et innvandringsregnskap.

Tror jeg så at SSB er politisert? Ja, deler av SSB er det, og da sikter jeg spesielt til befolkningsgruppa i SSB. Og jeg er jammen ikke sikker på om ansettelsen av Christine Meyer vil gjøre dem mindre politisert – og det på finansminister Siv Jensen sin vakt.

Hva skal vi så da gjøre med det som etter all sannsynlighet har befestet seg som en praksis – tilbakeholdelse eller endog fortielse av sentral informasjon? Her burde jo mediene kjenne sin besøkelsestid, men som en politibetjent (en av mange «i felten» som er kilde for HRS) fortalte meg her om dagen: Mediene har jo sine egne retningslinjer for hvordan innvandrere skal omtales (jeg har for øvrig disse skriftlig, de er fjernet fra nett) og det forteller alt. Mediene skal være integreringsaktører. Sier man noe om realitetene, kan jo «noen» andre føle seg støtt.

Den fjerde statsmakt svikter i disse spørsmålene. Politikerne vil, som de har gjort til alle tider, fortsette det politiske spillet og det som tjener dem selv og neste valg, og det får de stort sett gjøre i fred, hvis de da ikke er «høyrepopulistisk». Vaktbikkjene i mediene må våkne ellers så vil bloggsfæren og sosiale medier overta alt som ikke har med sminke-, slanke- og sextips. Eller vel, noen i bloggsfæren overtar vel det også.

Imens endres samfunnet uten at sentrale grupper får med seg, i alle fall i begrenset grad, hva som skjer. Men «folk flest» får det med seg, nettopp fordi flere og flere møter utfordringene, i nærmiljøet, på skolen, på konserter, på ulike fellesarrangementer, på jobben, og det samtidig med at de samme ikke får snakke om det de opplever som utfordrende uten å risikere å bli stemplet som det ene eller andre. Når HRS er «ferdig med den angsten» handler det nettopp på at vi er trygg i det vi gjør. Vi vet hvem vi er. Vi vet at vi verken er islamofobe, fremmedfiendtlige, hatefulle eller alt som klistres på.

Er en trygg, er en fri.