#båtmigranter

Debatten om migrantene som kommer over Middelhavet til Europa fortsetter. Ikke minst etter det tragiske båtforliset nylig utenfor kysten til Hellas, men også fordi EUs statsråder med ansvaret for innvandring i sine respektive land er blitt enige om en asyl- og migrasjonspakt. Begge deler har fått NGO-er og andre innvandringsliberale aktivister til å kritisere europeisk innvandringspolitikk, og nå skal det slås hull på "myter" for å få en seriøs debatt. Men det er vel heller en kamp om fakta.

HRS har i flere artikler belyst virksomheten til de norskregistrerte migrantskipene i Middelhavet. Vi forutsa at regjeringen ville gi etter og ta i mot migrantene når det ble fremsatt krav om dette. Det har nå skjedd. Det er bare å gratulere Ap og Sp med nok en elendig politisk beslutning.

Italia er et selvstendig land med en nyvalgt regjering. Hvis ikke de kan stoppe de såkalte frivillige organisasjoners fergetrafikk fra Libya med lovlige midler – da kan ingen gjøre det.

Leger uten grenser slår seg på brystet over at de skal ha reddet over 4.500 personer i Middelhavet. De vil ha seg frabedt at vi mener det de driver med er ren fergetrafikk mellom Afrika og Europa, og at denne trafikken fører til at menneskeliv går tapt i hendene på en kynisk menneskesmugler-industri.

For noen dager siden ringte en stor del av landets skolebarn på dørene for å samle inn penger til Leger uten grenser. Lite visste de hva pengene ville gå til.

"Alle i Europa meler sin egen kake", sier Italias nye innenriksminister, som stenger landets havner for båtmigranter. Det har vært gjort før, så her spiller antakelig den nye Regjeringen sine politiske kort taktisk.

Stadig vekk prøver noen å banke inn skam- og skyldfølelse fra andre verdenskrigen som et argument for å la migranter komme til Europa. "De drukner i Middelhavet", heter det, som om noe ville ha druknet om de ikke la ut på ferden med menneskesmuglere. Var redningsskipene vekk, var det heller ingen forretning for menneskesmuglere. Det forteller oss at det også finnes andre historier vi må ta lærdom av.

Ethvert land plikter først og fremst å ta vare på egne borgere, som betaler skatt og bygger landet sitt. Ingen har en rett til å migrere til andre land. Dette vet du, dette vet jeg. Kanskje mediene også skulle ta dette faktumet innover seg?

Båtmigrantenes drukningsdød har vakt engasjement den seneste tiden. Det er sterke og ytterst forståelige følelser for de grufulle bilder og reportasjer om disse menneskenes skjebner som ruller ut i media. Men vi kommer til å se at den akutte krisen som utspiller seg – og kravene om «å gjøre noe øyeblikkelig» – vil erstattes med forskning og kunnskapsutvikling som må lede til en debatt om hva vi må gjøre for å stoppe denne dødelige trafikken.