Innsparket

Det var noe med historien

Stadig vekk prøver noen å banke inn skam- og skyldfølelse fra andre verdenskrigen som et argument for å la migranter komme til Europa. "De drukner i Middelhavet", heter det, som om noe ville ha druknet om de ikke la ut på ferden med menneskesmuglere. Var redningsskipene vekk, var det heller ingen forretning for menneskesmuglere. Det forteller oss at det også finnes andre historier vi må ta lærdom av.

Båttrafikken med ulovlige økonomiske migranter i Middelhavet fortsetter selv om mottakskapasiteten er sprengt i Italia. De fleste kommer fra Nigeria, Bangladesh og Guinea.

Ingenting tyder på at trykket mot Europas genser vil avta med det første, så lenge økonomiske, politiske og sosiale forholdene (generelt sett) ikke bedres i Afrika. Det kan ta tid før dét skjer.

Når blant annet milliarder George Soros og hans kontaktnett, blant annet NGO-er, EU, FN og Norge, ønsker å opprettholde taxi-båtnæringen over Middelhavet – som er selve livsgrunnlaget for menneskesmuglerne – vil polariseringen mellom befolkningsgrupper i Europa øke i takt med innvandringen. Det må snart synke inn hos politikerne.

Vinnerne er økonomiske migranter som i utgangspunktet aldri skulle satt sin fot på europeiske territorium.

Dagbladet 28. juni

Guri Jørstad Wingård:

«Vår sivilisasjon skal måles på hvordan vi ivaretar de mest sårbare blant oss. Vi har ikke bestått. Vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.» (…)

«Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau.»

Hva har Wingård selv bidratt med for å hjelpe «de mest sårbare blant oss»? Hva med å feie for egen dør? Det er en sammenheng mellom ord og handling hvis hun ønsker å fremstå som troverdig. Undertegnede med flere i omgangskretsen sender heller ikke ungene til konsentrasjonsleirene i Polen for å banke inn arvesynden fra andre verdenskrigen. Hvorfor skal vi gjøre det? Å lære av historien handler også om å bruke kunnskap for å orientere seg i nåtid.

«Men hvordan ivaretar vi lærdommen i vår tid? Fasiten er at vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.»

Virkelig? Norge ligger  i verdenstoppen i gavmildhet. En prosent av BNI (bruttonasjonalinntekt) går til fattige land, som tilsvarer 30-35 milliarder norske kroner hvert år. Lille Norge er faktisk en av de mest rause giverne i verden som stadig slår nye rekorder i bistand hvert år.

Hva er det vi skal skamme oss over? Har vi intet lært av historien?

40 820 innvandrere var registrert helt ledige eller deltakere på arbeidsmarkedstiltak i 1. kvartal 2017. Ledigheten er tre ganger så høy blant innvandrere som i den øvrige befolkningen (2,3 prosent mot 7,1 prosent av arbeidsstyrken). Det koster norske skattebetalere rundt 35 milliarder kroner hvert år.

Hvorfor må nordmenn gå i skammekroken når velferdsstaten Norge AS tar så godt vare på innvandrere og yter bistand internasjonalt i verdensklasse? En raushet uten sitt like, finansiert delvis via oljefondet og nordmenns skatteseddel.

Wingård og hennes likesinnede må snart holde opp å gnåle om kollektiv skam. Det er kontraproduktivt.

«Vi har tydeligvis ikke lært av hvor galt det går når vi starter å skille mellom mennesker ved å se vekk fra individet og bare setter folk i grupper.»

Sette folk i grupper? Alle individer tilhører en gruppe, grupper tilhører et lokalsamfunn og alle lokalsamfunn tilhører en stat med en særegen kulturell overbygning. Noen stater er til og med en nasjon. Kultur er kanskje et ullent begrep som kan forklares på ulike måter, men like fullt er det en kjensgjerning at vi ikke kommer utenom begrepet «kultur» som innbefatter felles ideer, verdier og tradisjoner. Det får vi ikke gjort så mye med.

Derfor er det ikke bare å flytte på store grupper mennesker med moderne transportmiddel som fly, båter, tog og busser fra en verdensdel til en annen verdensdel når det er en stor kløft mellom to kulturer, uten at det får negative konsekvenser. Har ikke tanken streifet Wingård?

«I vår tid drukner tusenvis av mennesker på flukt over Middelhavet. Samtidig diskuterer norske politikere på ramme alvor å trekke tilbake redningsskip som berger liv.» (…)

«I vår tid har vi bygget gjerder, trukket piggtråd, stengt grenser.»

Den eneste måten du kan få slutt på drukningsulykker er å fjerne båtene fra Middelhavet og bringe folk tilbake der de kom ifra. Nå truer Italia med å nekte å ta imot flere migranter. Kapasiteten er sprengt. Piggtråder, grenser og gjerder er nødvendig for å kunne beskytte befolkningen i Europa mot en folkevandring med episke dimensjoner. De aller fleste er unge afrikanske menn, som vil bli skuffet og etterhvert sinte når de innser at menneskesmuglernes rosa løgner om paradis på jord oppi kalde nord var en løgn.

Wingård må ta alvoret innover seg og snarest legge bort skam- og skyldfølelsen fra andre verdenskrigen.