Bandekrigene raser i sentrale deler av København. Folket holder seg vekk, i redsel for å bli skutt. Politiet vegrer seg for å gå inn, det samme med tjenestepersonell fra brann- og helsevesen. Bussjåfører nekter å kjøre uten politibeskyttelse. Helle Merete Brix rapporterer i dag om situasjonen, der hennes tolkning er at fraværet av far fører til at unge henvender seg til radikal islam, og islamiseringsprosessen fører til at menn har overtatt steder som Nørrebro. For selv om statsminister Fogh Rasmussen nærmest har sneket seg rundt i Nørrebro, så er han mentalt i NATO, og Københavns overborgermester Ritt Bjerrgaard forsøker å betale seg ut av elendigheten. Hvor er så dem som skal gripe fatt i problemene?

FNs menneskerettighetsråd har bevist at det ikke duger til å fremme menneskerettigheter. Forberedelsen til Durban II, utkast til sluttdokument fra Durban II og resolusjonsforslag som har til hensikt å gjøre det straffbart å kritisere islam, har fått både Canada, Israel, USA, Italia og Australia til å trekke seg vekk. Hvor mange land som vil forlate Duban II – konferansen gjenstår å se. Kanskje det er på tide å reorganisere hele menneskerettighetsrådet?

Hele 7 000 asylsøkere i 2008 kan ikke returneres selv om mange har fått avslag på opphold i Norge. De aller fleste er fra Afghanistan, Somalia, Eritrea, Irak og Iran. Av 14 431 asylsøkere som kom i 2008, hadde 543 personer, altså 3,8 prosent, passidentifikasjon. En bedre gavepakke i den oppseilende valgkampen, kunne FrP knapt drømme om.

Pseudonymet og briten Hannah Shah har skrevet boken om livet sitt med en imam-far som misbrukte henne seksuelt fra hun var fem år gammel, og som skulle gifte henne bort i Pakistan. Da hun ba om hjelp i det offentlige, skjedde det samme som HRS har vitnet uttallige ganger i Norge: Det profesjonelle apparatet tilkaller en av sine såkalte ”kultureksperter”, som typisk torpederte Hannahs forsøk på å redde seg selv. Kultureksperten sendte henne hjem igjen. Hannah måtte ikke “svikte eget miljø”.

Gårsdagens Dagsrevyen brakte to nyhetsbomber. Den første var at Arbeiderpartiet skal bekjempe radikal islam. Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg lovte at partiet skal gå i front mot alle de kreftene som er mot demokratiet og likestilling. Det andre var at såkalte henteekteskap skal strammes inn. Det er helt nødvendig fordi vi ser at dette blir misbrukt, sa Kolberg. Oh dear – nytt Ap-surr synes å være på trappene.

Muslimer meg her og muslimer meg der, er det nok flere og flere i dette landet som tenker. Vi begynner å bli mer enn lei av noen muslimers sutring, krav og beskyldninger. Nå får de begynne å opptre som folk, for det er ikke mange som er særlig interessert i deres muslimske identitet, det er andre verdier vi verdsetter. Og nettopp derfor er vi islamofobe – noen som ser antitesen? Ikke partiet Rødt i alle fall, de vil ha en felles front mot det de definerer som ”muslimhets”.

De med passe god hukommelse, har antakelig ikke glemt Aftenpostens famøse hyllest av sjefsislamisten Yusuf al-Qaradawi. Ei heller har den passelig oppmerksomme antakelig glemt en utfordring i avisens spalter om å forklare hvordan hyllesten kunne skje. Aftenposten har valgt taushet, men det har ikke journalisten.no ved redaktør Helge Øgrim og Dag og Tids journalist Jon Hustad. Også forlegger Erling Kagge bet seg merke i Aftenpostens forsøk på å "lure" leserne ved å fremstille Qaradawi som en ufarlig "Klara Klok". Kagge ønsker seg en bok om hvordan medier og andre til stadighet "lurer" offentligheten på temaet innvandring.

Mens nordiske utenriksminster prøver å redde Durban II-konferansen, og dermed unngå at det settes betydelige begresninger for ytringsfriheten, så synes hele media-Norge å være på Harrytur med FrP til Malmø. I går og i dag har de nordiske ministrene sittet sammen med sine kollegaer fra 10 afrikanske land. Hvis utfallet blir like dystert som mange tror, vil spørsmålet kanskje mer handle om hvor mange land som vil boikotte Durban II.

Storbritannia slår hardt ned på islamkritikere, eksempelvis den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders, som ble nektet innreise for å vise filmen ”Fitna”. Paradokset er at Storbritannia står overfor en langt større trussel på eget territorium, nemlig spredningen av radikal islam. Radikaliseringen har gått så langt nå at CIA advarer president Barak Obama: Muslimske ekstremister i Storbritannia er i dag den største trusselen mot USA.

Så blir det likevel Malmö-tur på FrP. I morgen drar en delegasjon på fire personer til området Rosengård, som mange hevder er Skandinavias mest mislykkede integreringsprosjekt. FrP har blitt latterliggjort etter at Siv Jensen hevdet at sharialover dominerer i Rosengård. Er Jensen på ”sharia-tur”, eller er det media og politikere som ”ikke ser skogen” fordi deres egne skylapper stenger for inn- og utsyn?

Hvor jobber først og fremst innvandrerne, i privat eller offentlig sektor? Statisk sentralbyrå har sjekket, og kommet frem til at det er en overvekt av innvandrere i privat sektor. Men, kanskje mer oppsiktsvekkende: For hele 45 prosent av innvandrerne mangler opplysninger om eventuell utdanning.

Somaliske Abdisamed Mohamed har fundert over hvordan han blir oppfattet av det norske samfunnet. Han skriver: ”Hvert eneste hjørne jeg er på, så er det meg de snakker om. Nettopp, en somalisk mann. Den onde mannen. Voldtektsmann. Kvinne- og barnemishandler. Narkoman. Det er slike framstillinger jeg får av meg selv hver dag. Er dette virkelig meg?”

Mens danske dagsaviser og deres forening diskuterer hvorvidt de skal være med på å støtte Danmarks deltakelse i Durban II eller ikke, og tilkjennegir sitt syn blant annet på leder- og kommentatorplass, så gjør norske aviser det de er best til: Ingenting.

Mantraet den siste tiden fra de hijabkledde rekkene, er at hijab beskytter dem fra å være et sexobjekt. Vel, hvor mange tror på denne selvmotsigelsen? For er det ikke nettopp den motsatte effekten hijab har; å markere kvinnekjønnet som et seksuelt vesen? Eller som en venn av meg i Pakistan formulerte forholdet mellom menn og kvinner: Det er umulig for en pakistansk mann å forestille seg et platonisk og vennskapelig forhold til en kvinne. En kvinne er for han først og fremst en seksuell mulighet.

Lefler utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) med diktaturene? Det mener forfatter og samfunnsdebattant Jan Arild Snoen. Bakteppet er FNs menneskerettighetsråd sin rasismekonferanse som går av stabelen i april i år i Genève, bedre kjent som Durban II. Snoen mener Norge bør boikotte, slik som andre land har gjort, heller enn å logre for hel- og halvdiktaturer som inngår avtaler med sine regionale drittsekk-kollegaer.

Hverdagen for mange innvandrerkvinner i Norge er preget av kontroll, frykt og tvang. Nei, kvel den katta, sånn mjauing vil vi ikke ha på kvinnedagen. I dag gjelder retten til full likestilling, gjerne på whisky, flere kvinner i styrerommene, gjerne med tvang, retten til å ligge øverst, eller til å ikke ligge i det hele tatt. Men katta vifter med halen og legger ørene faretruende bakover. Det synes å være et angrep på gang.

På kvinnedagen meldes det fra Danmark at bandeoppgjørene i bydelen Nørrebro i Danmark har endret innbyggernes adferd. Spesielt gjelder dette kvinnene; om lag halvparten av kvinnene sier de føler seg utrygge og at de etter 30 skuddepisoder og ett drap, har endret sin oppførsel.

Nesten fire jenter under 15 år voldtas daglig i Sverige. Omfanget av voldtekter har nærmest eksplodert de siste årene. I 2001 ble det anmeldt 2 084 voldtekter, mens tallet for 2008 har økt til 5 379. Bak denne alarmerende mengden skjuler det seg hele 1 241 jenter under 15 år, og 973 jenter i alderen 15 – 17 år. Utviklingen burde ført til alarmberedskap fra myndighetenes side, og voldtektsepidemien burde selvsagt vært i fokus på Den Internasjonale Kvinnedagen.

I dag er det en tenniskamp i Davis Cup i Malmø. Det er en landskamp mellom Sverige og Israel, som foregår uten publikum, men med et enormt politioppbud. Malmøs lokalpolitikere, med kommunalråden i spissen, har tatt den skandløse beslutningen om å utestenge publikum. Til det er det en særdeles treffende kommentar, og den kommer i dag fra den danske avisen Jyllands-Postens leder: Fy fan.

På morgendagens kvinnedag har Azmeh Rasmussen planer om å demonstrere. Det vil hun gjøre ved å brenne en hijab. Oppskriften har hun etter 70-talls-feministene som brant BH-er i protest mot plaggets symbolverdi. Hun avviser derimot at brenningen er ment som en provokasjon.

En ni år gammel jente skal ha blitt gravid med tvillinger etter at hennes stefar hadde voldtatt henne. Hun fikk abort, noe som har fått den katolske kirke til å reagere. De vil bannlyse både legene og alle andre som hjalp jenta med aborten.

Så skjedde det mange har ønsket og mange har fryktet: Forfatteren av boka ”Se oss”, står frem i full offentlighet. Amal Aden eksisterer altså, det var ikke en norsk kvinne som i samarbeid med Aschehoug hadde begått århundrets stunt av en manipulasjon likevel, slik blant andre Bashe Musse mer enn antydet. Aden kan bli en svært viktig stemme for særlig de marginaliserte somaliske barna. Med hennes brede erfaring fra magre og vonde barne- og ungdomsliv i de indre sirkler, kan hun bidra til at nødvendige politiske løsninger endelig kommer på bordet. Vi er håpefulle, og forhåpentligvis mange med oss. Makteliten i de somaliske klanene derimot, tror jeg skjelver i buksene, det samme gjør antakelig politikere, viss prosjekt synes å være å tegne et bilde av et Norge som fredfylt, harmonisk flerkulturelt samfunn. De skal få noe å bryne seg på.

En ung kvinne i Italia ble utsatt for sterk mishandling av familien fordi de mente hun levde et liv i strid med familiens kultur, blant annet fordi hun hadde stevnemøte med en ikke-muslim. Saken endte i domstolen, og Høyesterett fastslo dommen fra lavere instanser om at familien handlet for kvinnes "eget beste". Dette er nok et eksempel på hvordan sharia siger inn i rettsapparatet i Europa, og slik institusjonaliserer undertrykking av muslimske jenter og kvinner.

Kanskje er vi kommet til en ende hva gjelder debatten om politi-hijab, selv om det enda ikke er satt punktum for hvordan den politiske behandlingen av saken har vært. Samtidig har tanken om dommer-hijab vært luftet, og det er vissnok Domstolsadministrasjonen som skal ta stilling til hvorvidt religiøse eller andre symboler kan benyttes i retten. I Danmark har denne debatten foregått en stund, og den er endt i en lovforslag fra regjeringen, noe som dommere og andre misliker sterkt. I dag oppsummerer professor Ditlev Tamm den danske debatten som ”et juridisk galehus”.

De nordiske landene vil nå prøve å påvirke FNs rasismekonferanse i Genève, den såkalte Durban II-konferansen, ved å forstyrre samarbeidet som foregår mellom de muslimske land, organisert i OIC. Budskapet er like ordknapp, som det er bestemt: Begynn forfra – og gjør det kort! 10 afrikanske land er invitert til København der målsettingen er å overtale disse til å ikke akseptere konferansens utkast til sluttdokument.