Kvinner og likestilling

Angrip kvinnedagen

Hverdagen for mange innvandrerkvinner i Norge er preget av kontroll, frykt og tvang. Nei, kvel den katta, sånn mjauing vil vi ikke ha på kvinnedagen. I dag gjelder retten til full likestilling, gjerne på whisky, flere kvinner i styrerommene, gjerne med tvang, retten til å ligge øverst, eller til å ikke ligge i det hele tatt. Men katta vifter med halen og legger ørene faretruende bakover. Det synes å være et angrep på gang.

Rita Karlsen, HRS

Først vil jeg gratulere alle med dagen, og samtidig fortelle hvilken hykler jeg er. Jeg feirer ikke kvinnedagen, ikke av latskap eller mangel på kampsaker, men av mangel på organiserte likesinnede.

Jeg støtter lik lønn for likt arbeid, at kvinner skal ta del i maktbastioner, rettferdig pensjonsfordeling og at all vold mot kvinner skal opphøre, samt en rekke av de andre kampsakene som vi kan se på parolene på den internasjonale kvinnedagen. Men på samme måter som man skal velge sine kampsaker med omhu, skal man velge sine uvenner med omhu.

For det er det kvinnedagen har utviklet seg til – kvinnegrupper som sloss mot hverandre, heller enn kvinner som står sammen, sterkere enn noen gang, og løfter i flokk.

Kvinnedagen råtner på rot, okkupert av ”hard core” feminister som ikke vil lytte til andre enn sine likesinnede, og slik sett har den mindre makt enn noen gang. Når 8.mars-komiteen, representert ved kvinnegruppa Ottar, sitter i beste sendetid på TV og forsvarer at de ikke har paroler som tar opp problematikk knyttet til innvandrerkvinner, sender de ballen til Mira-senteret. Mira-senteret (en Oslo-basert organisasjon som jobber for innvandrerkvinner) er invitert av komiteen, men dukker ikke opp. Og da skal vi vite at parolene gjenspeiler de som er tilstede. Dette beviser at 8.mars-komiteen er okkupert av en spesiell gruppe, og at denne gruppen ikke evner å realitetsorientere seg i det norske samfunnet. Jeg tror ikke et sekund på at ikke komiteens medlemmer er kjent med problemer knyttet til innvandrerkvinner, men de tror knapt på det. De er forført av politiserte forskere og journalister, kanskje representert i 8.mars komiteen for alt jeg vet, som i årevis har gjort det de kan for å forstyrre og forhindre enhver reell offentlig diskusjon om innvandrerkvinners, og barns, hverdag med kontroll, frykt og tvang.

– Det gjelder ikke alle!, lyder det bombastisk fra disse selvopphøyde femininster, gjerne ikledd sikkerhetsnåler på feil sted i kjeften, palestinaskjerf og boots, eller at de soler seg i glansen av den makten de tror forskertittelen eller deres journalistrolle gir.

Det er ingen som har sagt at det gjelder alle, på samme måte som det ikke er noen som påstår at kvinnedagen må bestå fordi likestillingen er kommet så kort.

Derfor er det befriende at stadig flere kvinner med innvandrerbakgrunn trer inn i offentligheten. De bringer med seg det vitnesbyrd som dessverre det norske samfunnet fortsetter å kreve, før det kan handles.

På gårsdagens Ukeslutt (NRK P1/P2) møtte somaliskfødte Amal Aden, som for to dager sto offentlig frem etter å ha skrevet en hardstålende bok om det somaliske miljøet i Norge, til debatt med SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen og forfatter og journalist Elin Ørjasæter. Aden beskyldte SV og venstresidens feminister for å ha sveket innvandrerkvinnene. Halvorsen kjente seg selvsagt ikke igjen i beskyldningen, og kom med to interessante påstander:

1) Enhver debatt om innvandrerkvinner ender opp som en debatt om Fremskrittpartiet.

2) Situasjonsbeskrivelsens tid bør være forbi, og det bør heller fremsettes tiltak.

Hun har for så vidt rett i begge, på samme måte som særlig hun, SV og venstresidens feminister, er de ”skyldige”. Er det ikke nettopp venstresiden som skyr ethvert forslag som FrP kommer med? Praksisen synes å være at når noe kommer fra FrP, er det i realiteten forbundet med pest eller kolera, og må skys for enhver pris. Ingen orker å få FrPs selvgodhet slengt i fjeset, av typen: ”Dette har vi foreslått i årevis, og det er gledelig at SV nå endelig, etter mange, mange år, innser at FrP hele tiden har hatt rett.” Da får heller bare jentene og kvinnene lide litt til, inntil man finner en annen nøkkel.

Slik springer SV og deres likesinnede rundt i det politiske landskap, med altfor få nøkler som den prøver i ethvert nøkkelhull. Men skal lidelseshistorienes tid erstattes med tiltak, må SV og andre ta inn over seg at situasjonen er langt mer alvorlig enn de håper og ønsker. For jeg tror at de vet langt bedre, og de vet også at en rekke av FrPs tiltak er de beste. Det er således bare et tidsspørsmål før en rekke politiske partier endrer kursen, og det burde de gjort det raskt og brutalt – og tatt støyten en gang for alle – heller enn å seigpine seg selv.

Men i gårdagens debatt valgte Halvorsen igjen å gå i forsvarsposisjon, noe også Aden påpekte. Ørjasæter var desto mer ydmyk og etterlyste samme ydmykhet hos Halvorsen, men for døve ører. En av kvinnekampens tap, er at den har mistet aktiviteten fra damer som Ørjasæter.

En annen kvinne som har stått på barrikadene for innvandrerkvinner, er kurdiske Bahar Munzir (36). I hele sitt voksne liv har hun kjempet for kvinners rettigheter, i Nord-Irak, og i Norge som leder for Støttekampanje for kvinners rettigheter i Irak-Norge (SKKRI). Etter at hun kom hit som flyktning i 1997, har hun arbeidet mot æresrelatert vold og tvangsekteskap, blant annet i Røde Kors. Nå studerer hun statsvitenskap ved Høgskolen i Buskerud. I dagens Aftenposten.no forteller hun at det er dårlig at ikke den norske kvinnebevegelsen er mer interessert i minoritetskvinners problemer, for likestilling handler ikke bare om barnehager og pensjon.

Hvor trygg er man som innvandrerkvinne i dette landet? Hun spør, og svarer selv, at mange kvinner er redde for å bli drept hvis de skiller seg eller ikke gifter seg med den foreldrene velger ut. Hun hevder at hverdagen for mange kvinner i Norge er preget av kontroll, frykt og tvang.

–Særlig gjelder det kvinner og jenter som kommer fra land hvor æresbegrepet står sterkt, som Pakistan, Afghanistan, Iran, Irak og Somalia. Kvinner må be om tillatelse til å gå ut, studere, gå på norskkurs, velge klær. Mange unge jenter får ikke lov til å delta i skoleaktiviteter.

Ingen hijab dekker Bahar Munzirs hår. Hun betrakter plagget som kvinneundertrykkende, og mener at hijabdebatten er en avsporing fra alvorligere problemer minoritetskvinner strever med.

–Jeg kommer fra et land som har sharialover. I den loven har kvinner ingen plass. Nylig kom en ny lov i Nord-Irak som tillater menn å ha fire koner samtidig.

Hun stønner over beskyldninger om at hun stigmatiserer minoriteter når hun tar opp disse problemene. Så peker hun oppgitt på en avisartikkel.

–Æresbegrepet gammeldags? Hva? Det skjer her og nå! Kvinner blir drept for å redde familiens ære, selv om ingen innrømmer det. Men jeg kan ikke være stille om dette.

Prisverdig nok skal Munzir gå i 8.mars-tog i dag, til tross for at ingen paroler gjenspeiler det hun mener er dagens viktigste kvinnekamp.
Jeg kjenner at kvinnedagen kanskje likevel kan reddes, ikke minst på grunn av kvinner med innvvandrerbakgrunn som ikke lenger lar seg dupere av miljøenes selvoppnevnte talsmenn og av dem som setter den religiøse tekst fremfor enhver kvinnefrigjøring.
Katta angriper.