Kvinner og likestilling

BH og hijab

På morgendagens kvinnedag har Azmeh Rasmussen planer om å demonstrere. Det vil hun gjøre ved å brenne en hijab. Oppskriften har hun etter 70-talls-feministene som brant BH-er i protest mot plaggets symbolverdi. Hun avviser derimot at brenningen er ment som en provokasjon.

Rita Karlsen, HRS

Under homoparaden i Oslo i fjor hadde flere muslimske homofile ikledd seg niqab eller burka, enten som symbol på ufriheten eller for å skjule sin identitet. En av de som bar niqab, var den syriskfødte Sara Mats Azmeh Rasmussen. Utstyrt med niqab, tennveske og lighter hadde hun tenkt å brenne niqaben i paraden. Men denne symbolske handlingen ble stoppet av politiet.

I år har Azmeh Rasmussen planer om å utstyre seg med nesten det samme på kvinnedagen, men der niqaben er byttet ut med hijab. På Youngstorget har hun planer om å holde en appell og brenne en hijab, eller et slør, som hun definerer som kjønnssegregerende:

– Ved å brenne et slør vil jeg protestere mot kodene som ligger lagret i dette plagget. Jeg vil protestere mot kjønnssegregeringen og mot at kvinner blir gjort til objekter. Jeg forstår hvilken betydning sløret har, og nettopp derfor mener jeg det er viktig å utfordre symboleffekten som ligger i det, sier Azmeh Rasmussen til Aftenposten.

Hun regner med at brenningen vil skape reaksjoner fra flere hold, også fordi hun selv er syriskfødt, men mener likevel det er en ”helt nødvendig handling”, men avviser at det er en provokasjon.

– Dette er ikke ment som en provokasjon, og jeg innser alvorlighetsgraden ved å utfordre et religiøst symbol som for mange anses som hellig, og som for mange også er et politisk symbol. Jeg gjør det fordi jeg føler solidaritet med kvinner i muslimske samfunn hvor de absolutt ikke har mulighet for å protestere, sier hun.

I dagens Aftenposten har også Azmeh Rasmussen fått kronikkplassen, der hun oppfordrer muslimske kvinner til å ta del i de frihetsverdier som er mulig i et land som Norge. Hun påpeker at kjønn ikke er en forsegling, ei heller en (fortapt) sosial skjebne, samtidig med at vi kommuniserer via klær:

”På den sjette dagen skapte Gud et kjønnet par. Da ble ditt og mitt kjønn skapt, men ikke forseglet. Etter tidenes morgen ble det natt, dag, og atter natt. Livets hjul har siden rullet uten stans og kjønn er blitt skapt og gjenskapt gjennom menneskenes valg, handlinger og forhandlinger. Derfor er vår samtale viktig, ser du. For selv om kjønn ikke er noe som kan tas av og på som man skifter klær, er det heller ikke en sosial skjebne.

Kvinnelige drakter.

Og apropos klær, la oss stanse litt ved det. Dette er et tema som fortjener refleksjon på en dag som denne. Har du tenkt på hvilken viktig informasjon som er lagret i tøyet vi dekker våre kropper med? Det har jeg, og jeg er blitt forundret og fascinert av den tette koblingen mellom kvinnelige drakter, og sosiale strukturer, normer og verdier.”

Etter å ha gått gjennom historien med kvinner som pyntedukker med korsett og til BH-brenningen, understreker Azmeh Rasmussen det sentrale i disse utviklingstrekkene: at det har gitt kvinner muligheter til å ta selvstendige, individuelle valg. Selv husker hun hvordan hennes mormors skjebne var nettopp forseglet og fastlåst, et budskap som også ble overført til henne:

”Min mormor brukte milaya, en svart niqab uten en åpning for øyne, i likhet med alle kvinner i Damaskus på den tiden. Hun fikk sitt første barn da hun var fjorten og holdt seg hjemme. Hun pleide å si til meg at kvinnens vinger var klippet. Som jeg hatet å høre dette arabiske ordtaket! For meg ble det selve kanoniseringen av kvinnerollen, det «naturgitte» familieorienterte livet, den fastlåste tilværelsen, hvor målet med min utdanning var å kunne føre en meningsfull samtale med min avislesende ektemann og hjelpe mine barn med hjemmelekser.

Født til frihet.

Først nå har jeg skjønt hvilken sprengkraft som ligger i dette hundreårige gamle ordtaket. Hvilket befriende potensial som er skjult i en tilsynelatende misogyn, kvinnehatende kulturarv. Har du tenkt på det? Vi vet at vi kvinner er født med vinger. Vi vet at vi er født til frihet. Vi vet det! Alt vi trenger å gjøre er å la våre vinger vokse igjen. Men da må vi tåle voksesmertene, smertene som følger med kulturell modning.”

Men Azmeh Rasmussen er ikke overbevist om at alle lytter til det hun sier, tvert om tror hun mange vil gå i skyttergraven under dekke av å være frigjort. Azmeh Rasmussen er derimot ikke overbevist, ja hun hevder tvert om at det skurrer kraftig:

”Jeg hører deg protestere og si at du allerede er frigjort. Tillat meg å være helt ærlig nå. Du er ikke overbevisende når du taler om din fullbyrdede frihet fra ditt historiske bur. Unnskyld meg, men det oppstår dissonans når din visuelle ytring kombineres med din tale. For er det egentlig mulig å frigjøre sinnet uten å frigjøre kroppen? Er ikke disse sammenflettede prosesser? Tror du virkelig du kan lette, fly og oppdage nye himler samtidig som du bærer middelalderens tunge gods på hodet og skuldrene?

Paradokser.

Jeg skjønner at bildet er komplekst. Jeg forstår at det er vevd inn mange paradokser i dette kontroversielle tøystykket, ditt slør, din hijab. Sløret er både din frihet og ditt fengsel, din stolthet og din skam, ditt valg og din skjebne, ditt opprør og din søken etter konformitet, ditt høye rop om anerkjennelse og din tause erklæring om underkastelse. Fra dette paradokset kan det fødes en morgengryning eller en mørk natt. Hvilken vei nå, muslimske kvinne? Hva velger du for deg og meg?

Eget valg.

Du har et valg. Hva du velger er opp til deg, ikke til tradisjoner, årtusengamle påbud eller patriarker. Definisjonsmakten hviler ikke lenger i deres hender. I det tjueførsteårhundret ligger denne makten hovedsakelig i den uavbrutte samtalen hvor du selv er en aktiv deltager. Her skaper og gjenskaper du deg selv hele tiden. Hvem du er og blir avhenger av denne samtalen, av måten du tolker verdier med opphav i et stammesamfunn fra en fjern tid, og av måten du forholder deg til din samtid.

Mormors tid forbi.

Vi to har et valg. På en dag som denne velger jeg å vise deg den respekten du fortjener gjennom å utfordre deg, dine tolkninger og perspektiver. Jeg gjør det fordi jeg stoler på din evne til å ta utfordringen imot. Jeg tillater meg selv å drømme fordi jeg vet at du er i stand til å oppdage din villskap og kreativitet og skape deg selv i ditt opprinnelige bilde, åpen, fri og stolt.

Min mormor sa ofte at vi kvinner måtte smyge oss fra vegg til vegg og be Gud om et dekke. Min mormors tid er forbi. Nå er det vår tid.”

Azmeh Rasmussen sin mormor er kanskje forbi, men det er ikke mange av de holdninger, tradisjoner og praksiser som hennes samtid hadde. Og særlig sterk blir flere av disse kanskje i et migrasjonsperspektiv. Jeg ser derfor Azmeh Rasmussen utfordring til å være den samme som for oss alle andre som i det hele tatt tør å ytre noe tildekking av jenter og kvinner; nemlig avvisningen. Men det er kanskje her Azmeh Rasmussen mener å ha et fortrinn, nemlig at hennes egen bakgrunn og erfaring gjør det mer legitimt for henne å kritisere, eller til å understreke at kvinner har et valg, og det valget de eventuelt har tatt, eller underkastet seg, ikke harmonerer med det budskapet de gir, for eksempel gjennom tildekking. Jeg er ikke uenig med Azmeh Rasmussen, men jeg forstyrres i hennes budskap stadig av en annen segregering – hvorfor skal ikke dette være en felles søsterkamp? Hvorfor skal vi tillate at det til stadighet benyttes argumenter som at noen mener andre er hjernevasket fordi de har ”tatt et valg” vi andre ikke liker? Skal det ikke være mulig å diskutere islam i et kjønnsperspektiv uten å bli definert som kunnskapsløs? Skal det være mulig å jobbe for at alle kvinner og barn i dette landet får ta del i våre frihetsverdier, uten å bli beskyldt for å ha en skjult agenda?

Jeg håper Azmeh Rasmussens budskap til muslimske medsøstere ikke blir møtt med avvisning, samtidig som jeg etterlyser ”brenning” av all segregering. Det tjener ikke kvinnekampen, det tjener ikke samfunnet og det tjener ikke den enkelte.