Vi er heldige i Norge og Danmark. Vi har sluppet unna rasistiske og fascistiske politiske parti med reell politisk innflytelse. Både norske FrP og Dansk Folkeparti står på frihetsverdiene og menneskerettighetenes side. Slik er det ikke Storbritannia. Landet har hatt en voldsom høy innvandring, særlig etter at Labour slapp tøylene frie for blant annet henteekteskap i 1997. I tillegg har den multikulturelle ideologien blitt gjødslet kraftig, og resultatet er blant annet økende sosial uro, oppsplitting og parallelle samfunn med betydelig islamistisk innflytelse. Slik skapes det grobunn for et brunt parti som British National Front (BNP). Forfatteren Melanie Phillips er urolig for utviklingen. Hun mener at myndighetene har seg selv å takke for den økende oppslutningen om BNP, særlig ved å ignorere den økende islamistiske innflytelsen.

One of the big news stories in Denmark in recent weeks has centered on a small Copenhagen neighborhood called Tingbjerg. Over the years it has been turning gradually into a Muslim enclave in which non-Muslims have been increasingly subjected to harassment and criminality. Among these victims has been the openly gay pastor of Tingbjerg Church, who earlier this month, after several years of being persecuted by local Muslim youths, quit his post and fled the neighborhood, thereby making headlines around the country and sparking widespread discussion and debate about a very widespread phenomenon - namely, the ongoing Islamization of urban areas across Western Europe.

Svenske Aftonbladet publiserte en kronikk av det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene (SD) sin leder Jimmi Åkesson. Kronikken ble fulgt av avisens egen moralske pekefinger-kommentar. Så startet svenske medier en åpenlys slakt av SD. Mens norske Aftenposten refererer slakten, tar danske Jyllands-Postens leder til ordet for grunnleggende demokratiske verdier.

Media melder at statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Libe Rieber-Mohn, trekker seg. Dette kan i så fall få dramatiske konsekvenser for statsminister Jens Stoltenberg. Riber-Mohn var den dyktigste fagpersonen på feltet som Stoltenberg hadde i forrige regjering. Vi tror også at uten Riber-Mohn hadde ikke den nye Soria Moria-erklæringen inneholdt den nye fireårsregelen og de mest kontroversielle, men nødvendige, asylinnstramningene. Spørsmålet er nå om Stoltenbergs ønske om en reell innstramning innen feltet forsvinner ut sammen med Rieber-Mohn. Eller var det hele bare et spill?

We see it in France, we see it in Britain, we see it in Sweden and we see it in Denmark: young male immigrants who seek to use violence and threats to secure power in the society. Professionals – including police officers, firefighters, medical personnel, bus drivers, and for that matter clergy – are chased out of areas that are almost regarded as occupied territory. Fearing reprisal, the ordinary man in the street backs off. Researchers prefer to apply old theories to a new phenomenon – the causes, they insist, are socioeconomic – while the authorities prefer to remain silent.

Many new immigrants bring with them – and live out – a view of children, women, and gays that is irreconcilable with the Norwegian way of life. A few years ago anyone who made such monstrous claims about immigrants was pushed into the closet. Such claims were interpreted as applying to all immigrants, and if one dared to be more specific about whom one was talking about, one was shoved even further back into the closet for having stigmatized certain groups. Some Norwegians still react in such ways, but most of them now realize that undesirable views and practices do cross international boundaries. But the journey from recognizing a problem to finding appropriate solutions can be a long one. So far, the magic formula has been dialogue, which in practice has turned out to be insufficiently effective. The new magic formula is courses. At best, this is the right answer at the wrong time.

Det kunne vært greit å ha makt nok til å forby alt jeg ikke liker. Noen stater styres akkurat slik, men de liker vi ikke å sammenligne oss med. Likevel kan det synes som om en totalitær tankegang kan leve i beste velgående, til tross for at vi mener å leve i pluralistiske demokrati. Det som burde vært utgangspunkt for en saklig og redelig offentlig debatt, blir heller til et strategisk spill. Men siden det i våre samfunn verken er legitimt eller legalt å opptre som et diktatur, så prøves premissene redefinert. Slik tilpasses en totalitær tankegang. Det er skremmende.

Faren og hans datter i 3.klasse møtte til konferansetime på skolen. De ble mottatt av jentas mannlige lærer og den kvinnelige assistenten. Da læreren ga jenta hånd for hilse, ble han overfalt av faren. Farens overgrep er et tegn på offermentalitet, sier kultursosiolog.

The father and his third-grade daughter went to a school conference, where they were greeted by the girl’s male teacher and his female assistant. When the teacher reached out to shake the girl’s hand, the father assaulted him. The attack reflects a victim mentality, says a cultural sociologist.

Vi ser det i Frankrike, vi ser det i Storbritannia, vi ser det i Sverige og vi ser det i Danmark; unge innvandrermenn som med vold og trusler forsøker å tilrøve seg makt i samfunnet. Profesjonelle aktører, om det så er politi, brannkonstabler, helsepersonell, bussjåfører, eller for den saks skyld; prester, kjeppjages ut av områder som nærmest er å anse som okkupert. Den vanlige mann i gata rygger i frykt av represalier. Forskerne vil helst bruke gamle teorier på et nytt fenomen - det er sosioøkonomiske årsaker, mens myndighetene helst vil tie det i hjel.

Den økte terroren i Europa har naturlig nok ført til økt fokus på hva som skaper denne terrorismen. Etter flere terrorhandlinger er det den dominerende tankegangen blitt at Europa fostrer sine egne terrorister; unge i Europa radikaliseres av seg selv, der de henter inspirasjonen fra radikal propaganda på internett, gjerne forklart med såkalt ”leaderless jihad”. Men det kan være gode grunner til at vestlige etterretningstjenester i stigende grad peker på at trusselen om terrorisme stammer fra et reorganisert al-Qaida i Pakistan, hevder forsker Lars Erslev Andersen og direktør Nanna Hvidt ved Dansk Institut for Internationale Studier.

Forfatteren og feministen Fay Weldon mener muslimske kvinners situasjon på kontinentet er ”forferdelig”. - Islam ser på kvinner som laverestående. Hvis jeg ikke kan like islam, er det fordi kvinnene behandles så dårlig, sier Weldon. Hun slår også fast at islam ”for tiden er meget sterk”, og at kristendommen har en ”langt sunnere påvirkning på samfunnet” enn islam. Slik definerer ikonet Weldon seg ut av det gode selskapet.

A study by Statistics Norway shows that one in three Norwegian-Pakistani children has experienced at least one stay in Pakistan lasting at least a year. As HRS did in 2004, reporters for Jyllands-Posten have visited Little Norway in the Pakistani Punjab, where they met Norwegian-Pakistani children who are supposedly there to be introduced to their parents’ culture and religion. The surroundings are very luxurious and include servants.

In this piece, which appeared in the Norwegian daily Dagbladet on 4 October 2009, Hege Storhaug takes on three of that newspaper’s female journalists, Marie Simonsen, Marte Michelet, and Martine Aurdal, who in Storhaug’s view have betrayed Dagbladet’s proud historic role in the Norwegian women’s movement by turning their back on the plight of their Muslim sisters in Norway. In this regard, of course, the “three M’s” (as Storhaug calls them) are hardly unique to Norway: Storhaug’s critique is equally applicable to great swaths of the supposedly liberal media throughout the Western world.

Norway has a new government, and it has been announced that the crown prince of the Socialist Left Party, Audun Lysbakken, will be the cabinet member in charge of integration, a responsibility which has now been transferred to the Ministry of Children and Equality. This is really a victory for HRS, given that our integration efforts have always focused on women and children.

En rekke innvandrere bringer med seg – og praktiserer - et menneskesyn om barn, kvinner og homofile som ikke er forenelig med norsk levesett. For noen år siden ble man puttet i skapet for slike uhyrlige påstander om innvandrere. Det ble tolket til å gjelde alle innvandrere, og turte man å konkretisere hvem det gjaldt, så ble man trykket enda lengre inn i skapet fordi man stigmatiserte visse grupper. Noen har fortsatt en slik bakstreversk holdning, men langt de fleste innser at uønskede verdier og praksiser ikke stopper ved landegrensene. Men fra å innse et problem til å finne egnede tiltak, kan veien være lengre enn lang. Trylleformularen har så langt vært dialog, som i praksis har vist seg å ikke være effektivt nok. Den nye trylleformularen er kurs. Det er i beste fall riktig svar på feil tid.

I går besøkte kong Harald og kronprins Haakon Islamsk Råd Norge (IRN) i moskeen i Calmeyers gate i Oslo. Kongen presiserte at det ikke er viktig hvilken religion borgerne av Norge har, men at alle opplever seg som nordmenn. Besøket skulle slik sett vise at kongen også er en konge for muslimer. Men kong Harald var klar på at kongen av Norge bør være kristen, og dermed gikk kongen på strømpelesten inn i et betent tema.

SVs kronprins Audun Lysbakken blir statsråd for integreringsarbeidet, som nå er lagt til departementet for barn og likestilling. Egentlig er dette en seier for HRS, da vi siden oppstarten har hatt fokus på kvinner og barn i front integreringsarbeidet: ”Integrer mor og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna,” som vi formulerte vårt fremste slagord da arbeidet med HRS startet. Spørsmålet er likevel om et departement som både skal favne barn, likestilling og integrering blir for stort og at integreringen således kan drukne. Spørsmålet er også hvordan Knut Storberget (Ap) både skal klare å forvalte justissektoren og den pågående innvandringen gjennom ekteskap, asyl og FNs kvotepolitikk.

En SSB-undersøkelse viser at en av tre norskpakistanske barn har minst ett opphold i Pakistan av en varighet på minimum et år. Jyllands-Posten, som har gjort det samme som HRS gjorde i 2004, har vært i Little Norway i pakistanske Punjab, der de blant annet møtte norskpakistanske barn som såkalt skal bli kjent med foreldrenes kultur og religion. Omgivelsene er svært luksuriøse, inkludert tjenerskap. Barna trives ikke nødvendigvis, men særlig jentene lærer det som ”forventes”: hvordan være kvinne, og å vise såkalt respekt.

Muslimske jenter som ikke får lov å delta på svømmeundervisningen på skolen sammen med gutter. Jenter som ikles religiøse symboler. Elever som ikke får delta på klasseturer eller -fester. Elever som forsvinner, eller som tar ut uforholdsmessig mye ferie da de er i foreldrenes opprinnelsesland. Skolehverdagen har endret seg i takt med det nye Norge. Skoleledere sitter med utfordringene; hva gjør de og hvilken drahjelp kan de forvente fra det politiske lederskap?

The respected American author Bruce Bawer has agreed to join forces with HRS. Bawer, who lives in Oslo, will contribute essays to HRS's website, rights.no, will translate major HRS articles into English, and will solicit, edit, and translate columns by international commentators from a range of languages into both English and Norwegian. It is both a great pleasure and honor for us to have Bawer as a colleague.

The Nobel Museum in Stockholm is hosting an exhibition about freedom of speech which asks where its boundaries lie. The museum itself has censored parts of its own exhibition – parts that, not surprisingly, are Islam-related. The question is thus obviously: Which is more offensive: exhibiting works that are critical of Islam, or censoring free speech?

På Nobelmuseet i Stockholm presenteres en utstilling om ytringsfrihet, med spørsmål om hvor grensen går. Museet har selv sensurert bort deler av sin egen utstilling, ikke uventet knyttet til islam. Da er spørsmålet åpenbart: Hva er mest krenkende – at islamkritiske verker presenteres, eller at ytringsfriheten sensueres?

Etter at den rødgrønne regjeringen vant valget har den gjort forsøk på en ny debatt, eller kanskje mer riktig: statsminister Jens Stoltenberg (Ap) har gitt det norske folk beskjed: Vi er for sykelig. Utgiftene til sykepenger, dagpenger, rehabiliteringspenger, uførestønad og alderspensjon vokser over Norges evne. ”Dette kan ikke fortsette,” sier statsministeren. Det eneste vi kan være sikker på at tiltakene for å redusere disse utgiftene, ikke vil bli populære.

Media begynner å våkne. Den nye fireårsregelen, som betyr at man må ha arbeidet eller studert i fire år etter grunnskolen, kritiseres i Dagbladet. ”Kan vi ikke bestemme hvem vi vil leve med lenger?” er tittelen. Jo, da, det kan man. Det er derimot ingen menneskerett å hente ny ektefelle til Norge uten å innfri visse vilkår.