Rita Karlsen, HRS
Noe vil gjerne kalle det ”en ny type vold”, slik som politisk kommentator Ralf Pittelkow gjør i dagens analyse i jp.dk. Jeg finner en slik betegnelse for misvisende; for volden er av like kjent karakter som den er gammel, men den er satt inn i et nytt system – og det er nettopp denne organiseringen og ansvarsløse gjennomføringen som setter oss ut. Det er uforståelig at unge mennesker angriper de som er ment å tjene oss, særlig når det gjelder profesjonelle aktører som ikke har noen myndighet til å utøve makt. I en slik kontekst kunne man forstått at politiet ble angrepet, men å forhindre brannfolk, helsepersonell eller andre til å utføre jobben sin, det er for oss et nytt fenomen. Det er ikke bare ris til egen bak, det utsetter kanskje også en uskyldig tredjepart for fare; vi vet jo ikke hvem som kan trenge ambulanse eller i hvilken grad en brann kan utvikle seg til å bli en katastrofe.
Men disse ”ungdommene” er sinte, heter det, som om dette ”sinnet” på noen måte skulle unnskylde deres handlinger. Men det er akkurat her de sosioøkonomiske variablene finner sin plass, noe som særlig passer med at dette hovedsakelig er snakk om unge mennesker, menn mener jeg, med innvandrerbakgrunn. Disse innvandrerguttene er sinte fordi de er innvandrere, underforstått: de har ikke samme muligheter som andre. De lever i fattigere kår enn andre; underforstått innvandrere har ikke samme muligheter til utdanning og arbeid som andre. Foreldrene deres er fattigere, underforstått: det er akkurat derfor de er innvandret, og implisitt er foreldrene derfor også dårligere utdannet. De lever i innvandrertette bydeler, underforstått: de har ikke noe valg, de må bo der. Bomiljøene har ikke samme muligheter og tilbud som andre bomiljøer, underforstått; innvandrertette bomiljøer er ikke prioritert av myndighetene og næringslivet. Slik kunne sikkert listen gjøres lengre enn lang, og ja visst; noe av dette har sikkert noe for seg, men registrerer du den til de grader degraderingen dette innebærer av innvandrere og deres etterkommere? De hensettes til å være ofre i sin egen situasjon, uten mulighet til selvstendige valg og fratatt evnen til å endre på egen situasjon.
Å forklare de voldsherjinger som innvandrerungdommen (og da har ”ungdom” fått et betydelig aldersstrekk) utfører, i sosioøkonomiske variabler kan vel så godt bli bortforklaringer, som nettopp tjener til at vi ikke nærmer oss kjernen i problemene. Hvorfor dropper for eksempel en så høy andel av innvandrerguttene ut av skolen? Siden innvandrerjenter ikke har en slik utvikling, så er kanskje forklaringen at de er gutter? Hvorfor har ikke tamilere noen problemer på arbeidsmarkedet, til tross for navn vi knapt klarer å uttale og som er langt mørkere i huden enn de fleste, mens andre innvandrergrupper, med langt lettere navn og knapt noen mørkere hudfarge, ikke er i jobb?
Hvis man selv opplever seg som et offer, er hokuspokuset med offer-rollen å frata seg selv for ansvar. Da kan jeg kjeppjage enhver dit pepper’n gror – du har sviktet meg, jeg svikter deg. Jeg kan slå deg ned, brenne ditt hus, sjikanere deg og din familie, hvem bryr seg? Jeg har det jævlig, du skal ha det jævlig.
Å bli frustrert over motbør en møter livet, er ikke spesielt tilegnet mennesker med innvandrerbakgrunn. Det er heller ikke betinget av at en heter Ali eller Eva, om enn det kan bety ulike problemer og utfordringer. Når så unge innvandrermenn organiserer seg og lar sine frustrasjoner gå over til voldshandlinger, trusler og sjikane mot dem rundt seg, kan ikke samfunnet verken tie det i hjel eller bagatellisere det som guttestreker. Det i seg selv er en ytterligere degradering av de samme menneskene. Ett av de mest grunnleggende trekk ved våre samfunn, er nettopp å ta ansvar for våre handlinger.
Så blir den sentrale utfordringen; hvordan ansvarliggjøre noen som åpenbart er i en fase der de gir fullstendig fan, for å si det på ufin norsk. Det er her jeg mener de fleste svikter, ikke minst gjelder det hvordan disse voldsutøvelsene omtales i offentligheten. Man blir ikke mer ansvarlig av å bli såkalt ”forstått”, tvert om kan det heller bidra til å legitimere uakseptable holdninger og handlinger. Det er heller ingen hjelp i å fortie problemene, da opplever man seg antakelig dobbelt oversett. Eller som Pittelkow forklarer:
Problemerne kan ikke ties ihjel. Det fremgår af andre europæiske lande, hvor man forgæves har brugt fortielsens metode. Der findes i dag områder, hvor borgere udefra (herunder journalister) ikke tør færdes, og hvor politiet nødig griber ind, medmindre det er talstærkt og kampberedt.Danmark er ikke så langt fremme, men bevæger sig i den retning. Tilstande som i Tingbjerg (presten som ble sjikanert vekk fra sin stilling, min anm.) kan vise sig kun at være begyndelsen. Den første forudsætning for at forhindre dette, er at se problemerne i øjnene uden forskønnelser og fortielser.Fri os for eksempel fra snakken om, at der bare er tale om småbitte grupper af ballademagere. Hvis det var så små grupper, skulle det jo ikke være noget problem at få has på uvæsnet. Politiets retorik er meget illustrativ. Længe har man forsøgt at tuttenutte sig ud af problemerne ved at tale om ”drengestreger” og lignende. Man har for eksempel ikke taget udviklingen i Tingbjerg særlig alvorligt. Når det så går helt galt, hedder det sig, at politiet er tilbageholdende for ikke at fremprovokere et kraftigt modtryk.
Bortset fra, at denne begrundelse for at holde sig væk er klart uacceptabel, rejser den også spørgsmålet: Hvor skulle dette ”modtryk” komme fra, hvis hele balladen bare skyldes en lillebitte gruppe? Kendsgerningen er, at de, der laver volden, ikke er så få endda. Og der er en langt bredere kreds, som solidariserer sig med dem. Når store børn i Mjølnerparken i København så møder en uskyldig hjemmehjælper, skal de også lige chikanere hende for at markere, at en dansk ”myndighedsperson” ikke skal tro, at hun bestemmer i deres område. Her kommer et andet vigtigt træk: Overalt i Europa er unge med muslimsk indvandrerbaggrund voldsomt overrepræsenteret i disse konflikter. Den daværende biskop af Rochester i England vakte postyr, da han sagde tingene ligeud: En række steder søger unge muslimer at etablere ”no-go areas” for briter. (Omtalt tidligere på rights.no, min anm).
Men så kommer vi til det punktet der vi virkelig har vanskelig for å holde tunga rett i munnen, og det er til det ubehagelige at disse voldsherjingene har et element av islam i seg. Hvor omfattende dette islamelementet er, er det ingen som vet. Men det er gjerne ungdommen selv som knytter konfliktene til det de kaller sin muslimske identitet. Pittelkow påpeker:
Mange af de unge forbinder selv disse konflikter med deres etniske og muslimske identitet og med en kamp for magt og ære. Deres aggressioner retter sig helt overvejende mod danskere, svenskere, briter osv. (undtagelsen er især indbyrdes bandefejder).
Men kanskje er islamkortet bare ytterligere et forsøk på å befeste sin langt på vei selvbestemte offerrolle? For skal en være offer, må en jo godtgjøre det med ett eller annet, og da kan jo også islam benyttes – for det har de fleste samfunn i Europa lagt godt til rette for. Det kan være nettopp her vi virkelig har rotet det til for oss selv, vi har latt oss forvirre av islamske påbud og regler i det offentlige rom. Vi har veket tilbake når muslimer hevder seg ”fornærmet”, ”forskjellsbehandlet” eller når det kreves ”respekt”. Vi har ikke tatt på alvor beskyldninger om rasisme og islamofobi. Slik har vi langt på vei tilrettelagt for offerrollen, og samtidig sviktet grunnleggende verdier i samfunnet.