Da Trykkefrihedsselskabets Lars Hedegaard brumlende og unyansert før jul uttalte seg om seksuelle overgrep innad i muslimske storfamilier, fikk han raskt smekk over fingrene fra mang et hold. Men han fikk også støtte for å ta opp temaet, og dette har igjen avfødt at viktig informasjon og debatt har lettet noe på dette tunge sløret.

Kommentaren i Aftenposten til NRKs pensjonerte Jahn Otto Johansen om legitim islamkritikk og sjarlatanen Tariq Ramadan, skulle man tro var kopiert fra rights arkiver om lag fem år tilbake i tid. Det nye tiåret har definitivt vist verdibevegelser i riktig retning. Mon tro hva de fastlåste og valne tenker om utviklingen?

Etter at Ugebrevet A4 offentliggjorde en undersøkelse om selvsensur blant kunstnere, har flere forfattere tatt til motmæle mot undersøkelsen. De hevder den er manipulert. Det kan nesten ikke bli mer absurd, sier redaktøren av A4, som også avdekker at forfatterforeningen i forkant forsøkte å stoppe at undersøkelsen ble gjennomført.

De kaller seg ”Kvinnene ved muren”. De er fromme jøder som kun ønsker å be ved klagemuren i Jerusalem, slik som menn gjør. Men staten Israel – som har håndtert sine muslimske statsborgere med silkehansker, og som vaktsomt har beskyttet moskeer og muslimske hellige steder – har behandlet disse jødiske kvinnene nedlatende. Og behandlingen har bare blitt mer brutal i løpet av årene. Faktum er at den jødiske staten – akkurat som resten av Midtøsten – har blitt raskt islamisert når det gjelder kvinnesynet.

They call themselves the Women of the Wall. They are pious Jews who only wish to pray at the Wailing Wall in Jerusalem in a woman-only group in the woman's section. But the State of Israel – which has handled its Muslim citizens with kid gloves, and which has carefully protected mosques and Muslim holy sites – has treated these Jewish women with condescension and abuse. And the treatment has only become increasingly brutal with the passing years. The fact is that the Jewish State – just like the rest of the Middle East – has become rapidly Islamized where views of women are concerned.

Mon tro om Audun Lysbakken er fornøyd nå som hans underliggende organ, Islamombudet, også kalt Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), gjør sitt for å presse religion inn politiet? Ombudet har nå felt dommen: hvis ikke kvinner får bruke hijab til politiuniformen, ja, så er det brudd på både likestillingsloven og diskrimineringsloven. Med andre ord, LDO står bom fast i vår tids viktigste verdispørsmål.

Etter at to menn i oktober i fjor ble anholdt for terrorplaner mot Jyllands-Posten (JP) har FBI og andre internasjonale etterretningstjenester avdekket flere detaljer i planene. Det er også fremkommet koblinger til Mumbai-angrepet i november 2008. Blant annet er det nå blitt kjent at det var lastebiler med bomber som skulle brukes mot JP. JP’s sjefsredaktør er både sjokkert og forbannet over de nye opplysningene. Etter at Aftenposten publiserte faksimile av noen av karikaturene, har det vært forholdsvis stille. Samtidig foregår en demonstrasjon på Facebook.

De som latterliggjør burkadebatten, latterliggjør i virkeligheten kvinners likestilling. Det er nesten til å gråte av, hevder MF Karen Jespersen (V). Hun foreslår blant annet å bruke såkalt straksaktivering som et håndfast og effektivt virkemiddel for å fremme integrering.

De siste årene har vitnet om en uhyggelig utvikling. Antallet overfallsvoldtekter øker raskt, gjerningsmannen har som regel innvandrerbakgrunn, og i 2007 var mønsteret kanskje begynt å bli så tydelig at statistikk for 2008 ikke ble offentliggjort. I Oslo politidistrikt har de derimot forholdt seg annerledes. Og med Hanne Kristin Rhode som leder av Vold- og sedelighetsavsnittet i Oslo formidles kalde fakta til tross for at også hun blir beskyldt for stigmatisering. Hun tillater seg til og med å mene noe om tallene: ”De har kanskje et kvinnesyn som må behandles,” sier Rhode.

Seksuelt misbruk av barn i Pakistan er ekstremt utbredt. Dette kom frem i en artikkel av den danskpakistanske forskeren Anusheh Hussain i 1997. Forskningen innen feltet er begrenset, men en undersøkelse fra Punjab, der den store majoriteten norskpakistanere har sine røtter, viser at 62,5 prosent av barna er blitt seksuelt krenket.

På nyttårsaften 2006/07 ble Hege Storhaug overfalt i sitt eget hjem på Kampen i Oslo. Saken ble anmeldt til politiet, under forutsetning at den ble skjermet. Storhaug ønsket ikke at overfallet på henne skulle føre til at andre trakk seg ut av offentligheten i sensitive saker som innvandring og integrering, i tillegg til at hun ikke ønsket å bidra til å gi overgriperen eller overgriperne den oppmerksomhet den/de sikkert ønsket. Etter angrepet på Kurt Westergaard 1.nyttårsdag kommenterte Storhaug angrepet på henne her på rights.no, og dette ble fanget opp av Vebjørn Selbekk i DagenMagazinet. I dag forteller hun på Web-TV om angrepet.

I går på NRK møtte vi noen som må være blant de herligste mennesker på denne jord. Ashee og Zawar begikk det som er dødssynd i Pakistan, de ble forelsket og inngikk et kjærlighetsekteskap - mot familienes vilje. Kjærligheten førte dem på flukt, og etter to år endte denne flukten i Ål i Hallingdal, nå som en liten familie på tre medlemmer. Med nytt fremtidshåp ønsket de å bli en del av det norske samfunnet, noe de selv tok et smart grep om. Dette er hva integreringen virkelig handler om – ja, me smallas!

I den siste tiden har Aftenposten prisverdig nok tatt opp problematikken med politisert forskning, samt at programmet ”Hjernevask” (NRK) på sin måte har synliggjort at også innenfor akademia råder et faglig troshierarki. I dagens Morgenbladet tas det derimot en ”Sarah Palin” – i et lavmål av en artikkel som bygger på personangrep. Skurkerollene innehas av Unni Wikan, Walid al-Kubaisi og Hege Storhaug. Helten er Sindre Bangstad, som har en medhjelper i Thomas Hylland Eriksen. Rammen for det hele er islams innflytelse i Vesten. Morgenbladets artikkel vitner om årets journalistiske bunnrekord, og vi er midt i januar.

En av ”nyhetene” som verserer i dagens medier, er at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i et brev kritiserer Norge og justisminister Knut Storberget (Ap) for å trosse deres råd mot å sende avviste asylsøkere tilbake til Irak. Det samme brevet har UNHCR tidligere sendt Sverige og Danmark, uten at disse landene brydde seg nevneverdig. UNHCR lar seg heller ikke affisere av en dom i Menneskerettighetsdomstolen fra juni 2009. Denne stadfester at det er fullt mulig å sende de avviste asylsøkerne tilbake til Irak. Dommen synes også ukjent for norske medier.

Etter at Aftenposten satte søkelyset på fremmedkontrollen på Grønland, altså det såkalte ”moralpolitiet” bestående av muslimske menn og kvinner som særlig trakasserer kvinner og homofile, har de sedvanlige pakistanske talspersonene vært på banen med sine ”gode råd”, råd som viser at de verken henger med i utviklingen eller synes å forstå integreringens utfordringer. Kanskje Aftenposten skulle vurdere kildebruken sin? Eventuelt stille kritiske og informative motspørsmål til intervjuobjektene, så vi slipper repeterende manipulasjoner og desinformasjon?

Mannen som angrep Kurt Westergaard skal være beryktet i Sverige for sine aktiviteter knyttet til terrorisme. Han skal blant annet ha vært i Sverige flere ganger på rekrutteringsturer med selvmordsterrorister, hvor de prøvde å finne potensielle rekrutter i ulike moskeer. Da kan en jo spørre seg, spiller moskeene noen rolle i dette?

I Danmark har de nå telt antallet burka- og niqabkvinner, men jeg tror ikke de vet hvorfor. Dessuten er svaret tre burkakvinner og rundt 150 niqabkvinner – men der er halvparten konvertitter, med trykk på ”men”. Så da slipper de å gjøre noe, eller det blir lettere å gjøre noe?

”Vi vestlige burde ha som slagord: vi er alle Kurt Westergaard-er,” sier den franske filosofilæreren Robert Redeker til Jyllands-Posten. Redeker mener Voltaire ville ha beundret Westergaard, og han beklager at attentatet mot Westergaard møtes med likegyldighet og frykt blant intellektuelle. Som Westergaard er også Redeker politisk flyktning i eget land grunnet islamismen.

Fem år etter Muhammed-bråket har selvsensuren gode kår i Danmark. Ulike kunstnere eller publisister innrømmer at de legger bånd på seg selv. Felles er at de frykter at kunstuttrykk som provoserer kan føre til voldelige reaksjoner. Dette avdekkes i en ny undersøkelse fra Ugebrevet A4. Situasjonen i Norge er ukjent.

HEGE STORHAUG: It is heartbreaking, even as it is unsurprising. In Britain, the authorities are now reporting the forced marriage of girls as young as nine years old on British soil. We are not talking about one case, but several, which take place under official protection. We are not speaking, then, about parents or ”husbands” who are being charged with a criminal offense. The situation, in other words, is completely unacceptable and makes clear that we have a crying need for a new approach to these matters. Government must put their foot down – and powerfully so – so that there will be no doubt as to the way in which such grotesque crimes will be addressed.

Pakistanske myndigheter skal ha fordømt Aftenpostens beslutning om å publisere Muhammed-tegningene. Aftenposten er usikker på om det medfører riktighet. Utenriksdepartementet (UD) kjenner ikke til om en slik kunngjøring er kommet fra Pakistan.

Det er rystende, samtidig som det ikke er overraskende. I Storbritannia melder myndighetene nå om tvangsekteskap av jenter helt ned i niårsalderen på britisk jord. Vi snakker ikke om ett tilfelle, men flere, som lever under beskyttelse fra myndighetene. Det meldes dog ikke om straffesaker overfor foreldre og ”ektemenn”. Situasjonen er med andre ord fullstendig uakseptabel og varsler om et skrikende behov for nye tider. Foten må settes så kraftig ned at det ikke levnes noen tvil om hva en slik grotesk forbrytelse svares med.

Hvilke illustrasjoner som skal følge hvilke saker er en avgjørelse redaksjonene bruker mye tid og energi på. Det kan få noen morsomme utfall – i alle fall hvis de ses i kontekst. I dag vinner svenskene, representert ved SvD.

Medier skal være toneangivende, veivisere og en gi oss avgjørende peilepinner på hvilken retning samfunnet vårt beveger seg i. De ligger derimot opp mot ti år etter utviklingen. Dette må kunne konstateres etter dagens hovedoppslag i Aftenposten om at Grønland er blitt en muslimsk getto, der religiøs kontroll generelt, og kontroll av jenter og kvinner spesielt, er utbredt.

Deler av Norge roter seg mer og mer bort i forståelse for det såkalte flerkulturelle Norge. På Stovner, som har en høy innvandrerandel, bor Oslos tidligere skolebyråd med sin familie. Før jul fikk familien beskjed fra sønnens skole om at den planlagte juleavslutningen burde døpes om til «desemberavslutning», slik at ingen skulle ta anstøt. Har Norge virkelig ingen kulturarv som bør bevares? Blir vi kulturløse i møte med det flerkulturelle?