Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) direktør Osmund Kaldheim innrømmer overfor fagbladet Journalisten at de har en ”egen agenda” i sin årsrapport for 2009, som for øvrig har den oppsiktsvekkende tittelen «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Både rapporten og IMDi-direktørens begrunnelse for vinklingen av årsrapporten er intet mindre enn en skandale. Vil Regjeringen og Stortinget godta et direktorat som driver både med egen og dertil villedende politikk?

8.november 1992, trykket Dagbladet en reportasje om tvangsekteskap over seks sider. Den såkalte Sima-saken var tiltenkt hovedoppslaget på salgsplakaten også, men måtte vike fordi statsminister Gro Harlem Brundtland trakk seg som partileder kvelden før. Men artikkelen, som for første gang i norsk historie omtalte tvangsekteskap blant innvandrere, fikk politiske konsekvenser. Den ble tatt opp i Stortinget, og den førte til at tvangsekteskap ble forbudt ved egen lovparagraf i 1995. Jeg fikk mang et klapp på skulderen for dette resultatet, og innrømmer lett at jeg var stolt. I dag er jeg ikke det. Loven har ødelagt mye. Den skapte etnisk og religiøs beskyttelse for foreldre, mener jeg. NRK Dagsnytt bekrefter dette indirekte i dag: Kun to saker i løpet 15 år er ført for domstolen. Snakker om fallitterklæring for norske myndigheter.

IT-gründer og samfunnsdebattant Shahzad Rana har helt rett når han hevder at pengestrømmen til integrering har motsatt effekt. Samme debatt hadde vi i 2006, da det ble avdekket av TV2 (via skjult kamera) at Riyo & Rajo-huset på Grønland i Oslo i praksis var en forening for somaliske menn som koste seg på det offentliges penger. Den gang hevdet HRS at det er svært mangelfull kontroll med pengebruken fra det offentlige, og ordningen burde underlegges en fullstendig gjennomgang, eventuelt stoppes. Og det til tross for at HRS nyter godt av samme ordning. Ikke minst bør IMDis rolle og rutiner revurderes.

Mange av våre lesere savner at rights åpner kommentarfelt. Vi har valgt ikke å gjøre det grunnet kapasitet. Det er likevel mulig å kommentere innlegg hos oss gjennom avisen Vårt Land sin debattside.

Statsminister Jens Stoltenberg velter byrden over på den enkelte skolen: rektor og skoleledelsen skal selv vurdere om hijab skal forbys. Slik slipper Stoltenberg å stå i en antakelig forventet storm hvis han hadde tatt verdiansvaret selv, samtidig som han ikke kan kritiseres for å være ekstrem i den ene eller andre retningen. Tvert om; han kan synes å fremstå frisinnet, tolerant og klok.

Det heter at det er fra sine egne man skal ha det, og det må i aller høyeste grad oppleves slik for muslimske kvinner, særlig hvis de samme tilfeldigvis bor i Saudi-Arabia. For der har en som omtales som ”en kjent islamsk skriftlærd” oppfordret til å drepe enhver som tar til orde for likestilling mellom kjønnene i landet.

I går hadde TV2-nyhetene en noe forvirrende reportasje om en somalier som er norsk statsborger som er blitt fengslet i Jemen. Den 50-årige mannen skal også være den eneste med norsk pass som er på FNs terrorliste. Mannen meldte flytting fra Norge tilbake til Somalia for 13 år siden, og skal siden ikke ha vært i Norge. Men det forvirrende er at han har fire barn i Norge, i alderen 9 – 16 år. Det heter at hans nåværende kone bor i Jemen. Har barnas mor pendlet? Hvordan går dette opp? Her er det flere ting som ikke stemmer.

Faiza Ashraf (26) har vært forsvunnet i snart tre uker, og det som opptar norskpakistanerne er å spre nedsettende sladder om henne. Denne vulgære nedrigheten overrasker dessverre ikke. Empati er ikke det som er i førersetet i æreskulturen norskpakistanerne har etablert i Norge.

On February 12, in response to the publication of a Muhammed cartoon by the newspaper Dagbladet, about 3000 Muslims held a protest rally in the square at the old campus of the University of Oslo, only a short distance from the Royal Palace and Parliament. At the demonstration one of its organizers, Mohyeldeen Mohammed, gave a fiery speech in which he asked: “When will Norwegian authorities and their media understand the seriousness of this matter? Maybe not until it is too late. Maybe not until we have a September 11 on Norwegian soil. This is not a threat, it is a warning.” The “warning” has led to widespread discussion in Norway. Here is what Hege Storhaug had to say in Bergens Tidende on February 20.

Aps nestleder Helga Pedersen åpner for forbud mot hijab i grunnskolen. Det samme gjorde SVs Heikki Holmås denne helga. Når de ulike politikerne fremmer sine synspunkt, viser det seg at debatten ikke har beveget seg hva gjelder logisk stringente argument. Det synes heller ikke som om de har fått med seg at lovforbudet i Frankrike fra 2004, har fungert bra. Samtidig kommer det blodrøde uttalelser fra antirasistisk hold. Alt er altså sånn noenlunde som før, men ikke helt, heldigvis.

Hele Norge venter på at våre folkevalgte politikere skal gripe fatt i den såkalte integreringspolitikken. Ikke minst har nylige uttalelser fra en islamist - i selskap med 3.000 (hovedsakelig) unge menn - aktualisert behovet for tiltak fra politisk hold. Så opplever vi politikere som utnytter situasjonen til (billige) partipolitiske poenger. De slåss om førerplassen uten nevneverdig interesse for hvor turen går hen.

En shariakomité i Jemen har avvist forslag om å heve ekteskapsalderen for jenter fra ni til 17 år som ”uislamsk”. Har komiteen det kronikkvinneren i Aftenposten i 2008 påpekte at man må ha for å kunne tolke islam, nemlig ”adekvat akademisk pondus”?

Ap vil styrke dialogen ytterligere i kjølvannet av Muhammed-striden. Islamisme skal bekjempes med ord. Hva dialogen og ordene skal munne ut i, er derimot uklart. Det ligger likevel i kortene at Raymond Johansen og co tror at når ”de” bare forstår hvor fantastiske frihetsverdiene og demokratiet vårt er, så vil de omfavne oss og bli en full deltaker i fellesskapet. Dette er en form for overtro og overlegenhet. ”Vi” er suverene, og ”dere” trenger bare noen balsamerende ord for å underkaste dere vårt paradigme. Nettopp slik tenker også islamistene. Islamistene er derimot langt smartere dialogpartnere enn Johansen og hans like, dessverre. Islamistene har en guddommelig rett til å forføre og rett ut lyge. Derfor er de meningsløse samtalepartnere – hvis man ikke er ekspert i dekoding av språket og holdningene deres.

I gamle dager, i riktig gamle dager, hadde Sus scrofa domesticus, sine storhetsdager i Norden. Denne fantastiske lille, feite skapningen var med sin eksistens en sentral del av livsgrunnlaget. Og om ikke Sus scrofa domesticus selv fikk danse i Valhall, så var hun i aller høyeste grad midtpunktet. Hun var rett og slett hellig.

Jødene som forlater Malmø i Sverige etter kraftig oppsving av antisemittisme, vekker internasjonal oppsikt. Det heter at Sveriges rykte som en tolerant og liberal nasjon står på spill. Hatet plasseres hos muslimer Sverige, men ansvaret plasseres ikke minst hos ordfører Ilmar Reepalu (S). Det jødiske folket er redd nå, sies det.

Det hevdes at av de om lag 3.000 demonstrantene i Oslo var det kun én ekstrem røst, og den tilhørte Larvik-gutten Mohyeldeen Mohammad. I dag holdt muslimer i Larvik mot-demonstrasjon: De ville vise at de ikke støtter Mohammads terrorisme-trusler. Men bare ni av Larviks om lag 600 muslimer møtte. Skulle det tilsi at…?

Det har vakt oppstyr at en imam som vil ha homoseksuelle dømt til døden og ulydige kvinner banket i forrige uke opptrådte på et offentlig møte for unge muslimer, som dertil ble avholdt med offentlig økonomisk støtte. Politikerne har uttrykt sin forargelse, saken skal undersøkes, det er høyst uheldig for integreringen og så videre, skriver Helle Merete Brix. Og nei, hun snakker ikke Norges Mohyeldeen Mohammad, men om danskenes Khalid Yasin.

I Aftenposten lørdag 20.februar kritiserer Hege Storhaug norskpakistanske politikere for å ha hauset opp en voldsstemning knyttet til den pågående karikaturstriden. Hun opplever dette som mer alvorlig enn at en 24-åring, som prøver å fremstå som en tro kopi av en beduin på 600-tallet, tar ord i munnen som tilhører ekstremistiske bevegelser.

"Det har blitt en normaltilstand i samfunnet vårt at deler av den muslimske befolkningen, som utgjør om lag tre prosent av befolkningen, fyller mediebildet. En form for permanent unntakstilstand der krav og aggresjon er i front, ispedd betydelige offerdoser. Ingen andre grupper krever i nærheten så stor plass og demonstrerer så tydelig at de er misfornøyde med våre frihetsverdier. Hvordan vil tilstanden i samfunnet vårt være den dagen de utgjør 10 prosent, eller 20 prosent? spør folk seg med bekymring. Hvor mange vil de kunne mønstre på Universitetsplassen i 2020 hvis noe går dem imot? Vil politiet ha kontroll? Hva er de fremtidige konsekvensene av det vi vitner i dag?" Dette skriver Hege Storhaug i en kronikk i Bergens Tidende, lørdag 20.februar.

En mann fra Makedonia er dømt for å ha mishandlet importert hustru. Han la ikke to fingre i mellom da politiet var på døren etter en grov voldsepisode: "Da politiet kom hjem til paret, forklarte mannen at han ofte kranglet med kona fordi hun ikke ville innrette seg etter hva han sa. Han forklarte at hun ikke var den kona han var blitt lovet og sa at han ønsket hjelp fra politiet med å få sendt henne hjem til Makedonia."

I 2008 publiserte Tormod Strand i NRK boken ”Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse”. Det er umulig å ikke bli svært berørt av Suaads historie Da må man ha en følelsesmessig amputasjon av ”tredje grad”. Lidelsene hun formilder fra overgrepet som barn og de voldsomme påfølgende komplikasjonene er for oss som står på utsiden av en bokstavelig talt annen verden. Når Dagsavisens Hege Ulstein nå relativiserer mer enn den mest kulturrelativistiske nær sagt kan fantasere om rundt kjønnslemlestelse, er det grunn til å oppfordre henne til å legge seg under barberbladet og sjekk ut om påstandene hennes er holdbare. Kjønnslemlestelse og silikon i puppene er det amme. Og at vi straffer lemlestelse av barn er ikke holdbart. Kjønnslemlestelse er ikke minst et eksempel på kvinnelig makt, og vi har alt for dramatisk tiltak mot skikken, mener Ulstein.

Tidligere denne måneden rapporterte vi om drapet av 12 år gamle Shazia i Lahore, ei kristen jente som jobbet som hushjelp hos en av byens mest fornemme advokater. Vi rapporterte at familien til Shazia og andre kristen fryktet at saken ville bli henlagt, som er regelen i et slikt tilfelle i Pakistan. Derfor satte vi vår medarbeider i Lahore, Rooshanie Ejaz, på saken: finn ut hva som skjedde med Shazia, og hvordan følger domstolen opp saken?

”Opptøyene og hatet mot oss er så menn bare buisness as usual. Vi trues med terror; det skytes i gatene våre, og journalister, kunstnere og politikere som har nektet å underkaste seg dhimmi-status, som islamistene har tiltenkt oss alle, trues på livet og mange må ha bodyguards. Vet disse menneskene virkelig ikke at for hvert nye krav, for hver nye trussel, stiger hatet, sinnet og kamplysten i oss alle? Hvordan i all verden kunne det gå så langt? Hvordan kunne det bli slik at mottakslandene (vertsfolkene) ikke er herre i eget hus lenger,” spør Britta Mogensen.

Islamsk senter i Tromsø vil ikke uttale seg om dødsstraff for homofile. De foreller derimot mer enn gjerne at de er provosert av Muhammed-karikaturer. De vet nok hvordan de bør forholde seg, slik at de ikke ødelegger for de 20 millioner de er forespeilet fra en saudiarabisk forretningsmann til verdens nordligste moské.

Islamister og kommunister ynder å definere religionskritikk for hat. Med kritikk er ikke synonymt med hat, tvert om. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet. Derfor kan eksempelvis kritikk av islams kvinneundertrykking langt fra være motivert i hat. Det mener i alle fall psykologen Nicolai Sennels.