Hva mener de egentlig?
Ap vil styrke dialogen ytterligere i kjølvannet av Muhammed-striden. Islamisme skal bekjempes med ord. Hva dialogen og ordene skal munne ut i, er derimot uklart. Det ligger likevel i kortene at Raymond Johansen og co tror at når de bare forstår hvor fantastiske frihetsverdiene og demokratiet vårt er, så vil de omfavne oss og bli en full deltaker i fellesskapet. Dette er en form for overtro og overlegenhet. Vi er suverene, og dere trenger bare noen balsamerende ord for å underkaste dere vårt paradigme. Nettopp slik tenker også islamistene. Islamistene er derimot langt smartere dialogpartnere enn Johansen og hans like, dessverre. Islamistene har en guddommelig rett til å forføre og rett ut lyge. Derfor er de meningsløse samtalepartnere hvis man ikke er ekspert i dekoding av språket og holdningene deres.
Hege Storhaug, HRS
Det er fryktelig ubehagelig, men det er likefullt virkeligheten: Usman Rana har lykkes så langt med å stå frem som en sekulær liberalist. Når Bjørgulv Braanen , Erna Solberg , og Hanne Skartveit (lørdagskommentar i VG), med flere, nå utpeker Usman Rana som en sekulær demokrat, er det således grunn til å gratulerer Usman Rana og hans halalslips for forføringssuksessen. Han gjentar og gjentar ved enhver anledning at han står for ”sterke liberale verdier” og en sekulær stat, og ”alle klapper”. Det gjør altså ikke jeg og HRS. Vi har ikke kortidshukommelse, ei heller ser vi dårlig, og vi har lest nok om forføringsspråket til å være ytterst skeptiske til mannen som har Europas førende islamist, Tariq Ramadan, som sin ledestjerne, for øvrig en Ramadan som nylig og igjen ble verdimessig avkledd, denne gangen av Walid al-Kubaisi. Selv sier al-Kubaisi rett ut at han også mener Usman Rana er islamist. Det samme mener debattanter hos Aftenposten. Men ikke redaktører og politikere altså.
Denne manglende bevisstheten, forståelsen og årvåkenheten gir Usman Rana spillerom. Glemt er
hans ord fra 2006: ”Jeg forstår ikke helt begrepet sekulær muslim. Islam er islam, hvordan kan du være muslim om du er sekulær? Det er et ideal for muslimer å leve etter islams regler.” Glemt er hans u
ttalelse fra 2007, der han ”som norsk muslim” tar avstand til dødsstraff for homofile (altså det berømte shariaspråket; som muslim tok han ikke avstand) , og glemt er han
famøse ord fra 2008: ”Fremveksten av lignende krefter – bestående av mediepersoner, politikere og eksmuslimer – som sikter å omdefinere islamsk teologi, er også betydelig. Den ultimate målsetting er å slipe bort islams profil som en komplett livsstil for muslimer og redusere religionen til et semi-sekulært, relativistisk og kulturelt budskap.” Likeså er det glemt at den såkalte ”sekulære liberalisten” var sterk motstander av trykkingen av Muhamed-karikaturene i både 2006 og 2008. I
2008 definerte han publisering av Muhammmed-karikaturer for ”ekstremisme”.
Glemt er også hans posisjon som tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn og Pakistansk studentsamfunn, disse foreningene som
ynder å invitere nasjonale og internasjonale helstøpte islamister som foredragsholdere – men aldri en al-Kubaisi for eksempel, for det kunne jo forstyrre deres ideologiske verdensbilde.
Her bør det eksempelvis ristes støv av en debatt jeg hadde med sentrale kvinner i ledelsen i Muslimsk studentsamfunn i 2007. Jeg mistenkte dem for å være ganske så korantro. Men for å prøve å unngå skyttergravsdebatt,
utfordret jeg dem i Aftenposten uten å nevne islams grunntekster. Jeg spurte noen enkle spørsmål relatert til norske forhold: ”forsvarer dere hijab på småjenter? Kan jenter og gutter i tenårene – som ikke er i familie – delta sammen i fritidsaktiviteter? Kan muslimske jenter gifte seg med ikke-muslimer? Hva mener dere om at muslimske gutter gifter seg med eksempelvis en buddhistisk eller ateistisk jente? Kan en muslimsk kvinne jobber i tett kontakt med fremmede menn?”
De svarte ikke, til tross for at de fikk tre muligheter på trykk i avisen. De flyttet heller debatten til Morgenbladet, der jeg fortsatte å
spørre dem. Da fikk jeg endelig
svar: spørsmålene er ”diskriminerende” (!), fordi de er ”ikke-religiøse”. Som ”troende muslimer er det umulig for oss å svare”, sa MSS.
Så ble det stille, og ingen reagerte, verken fra de politiske eller journalistiske rekkene. MSS ble deretter behandlet som velintegrerte sekulære muslimer. Altså gode dialogpartnere?
Og nå forholder politikere og media seg trofast til Usman Ranas ”konvertering” til en troende sekulær liberalist – og ingen spør hva som fikk han til å gjennomgå en slik radikal ideologisk endring. ”Vi tar han på ordet,” synes holdningen å være. Det gjør ikke jeg. Men det som slår meg kraftigst er hvordan ledende politikere i fullt alvor mener at det er viktigere å snakke sammen, ikke å formulere konkrete tiltak for å stoppe radikalisering. Hva er en samtale verdt med en Usman Rana, Basim Ghozlan, Islamsk Råd, osv, når de ved bruk av taqiyya kan snakke en Johansen eller en Solberg 100 prosent etter munnen, og i det skjulte jobbe for fullt i vårt åpne og frie demokrati for å verve særlig unge over på sin ideologiske banehalvdel, vel vitende at tiden jobber for dem?
Selvsagt er et liberalt demokrati å foretrekke for en Usman Rana. Det er som å komme til dekket bord for en islamist i sterkt mindretall: optimal frihet til å påvirke samfunnet i en annen retning.
Det er kanskje dette en Braanen ikke forstår eller ikke vil tilkjennegi at han forstår. Braanen vil jo ha ideologisk kamp mot det rådende verdimessige regimet. Å strekke hånden ut til en Rana, er således en logisk konsekvens. Dessuten gir Braanen inntrykk av at man må se ut som en beduin for å være islamist. Eller?
Konklusjonen er uansett at dialog med islamister knapt kan sies å ha noen mening – i alle fall ikke for politikere som ikke kjenner lusa på gangen.
